Min skare av kompetente kvinner

Overalt hvor jeg har jobbet har jeg alltid funnet meg en kvinne, - eller flere.

Felles for dem alle er at de er eldre enn meg, at jeg betrakter dem som voksne, -mer voksne enn meg uansett, gifte, mødre, med horisont, livskompetanse og visdom, slik at jeg trygt kan lene meg inn i deres favn. Der finnes alt jeg trenger for å hvile og for å reise meg.

Jeg har samlet dem sammen over tid. Plukket dem med meg. De er forskjellige, men like. Like levende. Livsmodige og livsglade. Smilerynkete. Og bekymringsrynkete. Med øyne som lyser opp, opplyser, opplever som meg, med meg, men i relieff til egne erfaringer. Innlevelse med perspektiver som ikke belærer. Kvinner jeg beundrer. De er mine mødre, søstre, mine kloke tanter, mine rådgivere, sparringspartnere, mentorer, og kartlesere. Lyse hoder med varme hjerter.

Ofte dreier det seg om arbeidet. Men like ofte om livet. Dette livet. Lunefullt og uforutsigbart likeledes, nå som da. Og som de med sin erfaring kan si at er en stormfull seilas, men ikke uten havn og håp. De beste stundene er de stjålne, de pratene vi egentlig ikke har tid til, men som blir vidløftige fordi de er sånne kvinner som alltid har litt tid til en aspirant.

Lune livbøyer, kloke koner, tålmodige, tindrende, praktfulle og skarpskodde. Engler. Min engleskare. Ingen er så trygg i fare, som meg, omgitt av mine kompetente kvinner.

Jeg elsker tannlegen min vol. 2

- Hvordan er det med deg?
- Det er br...
- Vi skal se på tennene dine.
- Ja, vi avtalte j...
*Er i gang med pirker, dotter og speil.
- Kan du drikke vann?
- M-m
- Iskaldt vann?
-A!
- Okei, men du når du kommer hjem du skal google "How to brush my teeth", for å si det sånn. Jeg mistenker du pusser frem og tilbake
- A-a. (Signaliserer at jeg pusser opp og ned med hånda)
- Ok, det er bra. Men du iser veldig. Du har ingen tannsten. Bruker du tanntråd?
- A!
- Fint. Du er flink. Vi skal ta bilder i dag. Det er akkurat en år siden forrige... Bli der! (Som om jeg har tenkt å gå noe sted)
*forsvinner ut av døra for å hente bildeutstyr
- Du har ikke blitt gravid eller fått hjerteproblemer siden sist?
- A-a.
- Gap opp! Bit sammen!
*løper ut av rommet og på vei inn døra:
- Gap opp! (slik at hun ikke taper tid ved at hun må gå helt frem til stolen før jeg har løsnet bittet).
*Snakker med seg selv mens hun analyserer bildene.
- Okei, vi skal ta den visdomstannen. Jeg har lyst på den høyre! Den har mest karies.
- Ja, det er en god pl...
- Ja, jeg kommer ikke til å overbehandle deg. Du har, det er veldig rent. Det er ingen nye hull forbi emaljen for å si det sånn. Det er bra. Skal du på ferie? Vil du ha ømhet i tennene i ferien?
- Nei...
- Ikke sant. Da vil vi ikke bore, vi vil trekke.
- Ja, det er helt greit.
- Jeg skal hente en Ibux 600 mgr. til deg.
- Men jeg får bedøvelse?
- Du skal få masse bedøvelse, - for å si det sånn!

Hun begynner å sette bedøvelse, noe jeg synes er ganske ekkelt.

- Denne kommer til å gjøre vondt - du kan bare skrike. Gråte hvis du vil.
Hun stikker bedøvelsessprøyta opp i ganen min.
- Ganen kommer til å bli veldig stor nå, og ekkel, men det er ikke vanskelig. Nå kan vi starte. Ikke gap så høyt, du husker at denne tannen er langt bak?!

Etter litt frem og tilbake og maktbruk på tannen.
- Yesss! Nå er den i bevegelse!

Tannen er nå på vei ut, og det kommer skumle lyder. I det den endelig er ute, så utbryter hun:

- Det kom med litt kjevebein på den!? Jeg skal vise den til en annen mann som jobber her. Bli der! (Igjen, som om jeg har tenkt meg noe sted?!)
- Du må ikke ha antibiotika. Du skal ta en ibux, ikke mer enn tre ganger om dagen. Vil du bite sammen her?! *Dytter en bomullsdott i krateret. Du kan skylle nå, du kan aldri skylle mer før det har gått tre timer. Har du spist?
- Ja, før jeg kom.
- Det er bra. Du kan ikke spise heller før det har gått tre timer.
- Ok
- Du må skylle med sånn. Alt står her. Og hvis du har veldig hevelse, og ikke kan åpne munnen mer enn litt, eller noe, du må ringe meg med en gang. Det vil ikke skje, men jeg må si det til deg. Det verste som kan skje, for å si det sånn. Men det kommer ikke til å bli sånn. Nå kan du få bore hullene etter ferien, så trenger du ikke mer i år.
- Ok, takk. God ferie!
- Du er veldig flink, men husk å google tannbørstingen. God ferie!

Og sånn trekker verdens skjønneste tannlege visdomstann på 35 minutter.

Resiprositetens apostler

Daglig ledelse av fellesskap er en kjerneoppgave som lærer. Det er helt nødvendig for en klasse å være et godt fellesskap, både for den enkeltes psykososiale arbeidsmiljø, for den enkeltes læringsutbytte, men også for lærerens egen arbeidsdag. Det er utrolig slitsomt når hverdagene i klasserommet fremstår som å ta seg frem på sparkstøting på nystrødd riksvei. Det lugger hE-ele tiden.

Laget er ikke sterkere enn det minst solidariske leddet, og fellesskapet er mer enn summen av enkeltelevenes forenede investeringer. Dagens oppvoksende generasjon beskyldes ofte for å være selvsentrerte, egoistiske, eller i det minste svært individorienterte. Forskjellen på den skolen jeg vil ha og den blå skolen vi har nå, er blant annet denne: Jeg tror ikke at individualismen er urtilstanden, at elevene er sånn, i mer fundamental forstand. Elever, oftest med foreldrenes rettferdiggjørelse i bunnen, kan selvfølgelig opptre som om deres eget ve og vel er det eneste som betyr noe, i gitte kontekster. 

Jeg tror at sjansen for at elever opptrer slik avhenger av fellesskapets tillit og posisjon i gruppa. Hvis noen slipper unna med å investere lite, eller ikke innordner seg i den moralske grammatikken, så er det vanskeligere å skape oppslutning om samarbeidet. Med andre ord er gjensidig avhengighet nøkkelen. Og det kalles resiprositet på fint. Hvordan elever oppfører seg er formet av hvordan elevene behandles av hverandre, og av læreren. Om læreren og gruppa viser enkelteleven tillit, vil den samme eleven mest sannsynlig ønske å vise seg tilliten verdig. Mine nøkler har så vidt meg bekjent aldri vært misbrukt, selv om de alltid har ligget og slengt. Det kan selvfølgelig være at det har skjedd ulovligheter uten at jeg vet det. Kostnaden ved slike regelbrudd vil i så fall utlignes og oppveies av den oppviste tillitens nytte for å bygge fellesskapet sterkere. 

En klasse vil alltid romme elever med ulik erfaring med fellesskap og samarbeid, og det har gjort dem litt ulikt orientert mot samarbeid. I velfungerende klasser stoler elevene på læreren og fellesskapet, og det gir gode, selvforsterkende sosiale koder for samarbeid og tillit. Da tror jeg også det gror frem mennesker som tror det beste om sine medmennesker, og som bidrar til fellesskapet, selv når det krever at de oppgir litt av egne ressurser og goder.