Kjenslig

Becka: She’s highly emotional that one
Hank: All the good ones are

Hele dette året har vært et langt forsøk på å trekke pusten. Trekke pusten og senke skuldrene. Men det har vært som om de har hektet seg fast der oppe, oppunder ørene. Det er ikke lenger mørkt når vekkerklokka ringer. Jeg sover med vindu åpent og i kveld lukter det syrin. Og elva bruser forbi. Og lammene breker, og mor svarer. Jeg sovner med hodet på puta og ingen ligger inntil meg.

I går var alt feil. Og jeg var sliten. Mest av alt sliten av meg selv. Nervetrådene lå utenpå i går. Så følsom at bare et vindpust kunne gjøre meg ustø til beins. Etter tre terapautiske samtaler var det litt lettere å se klart gjennom tårer. Dette blir veldig rotete. Men det matcher egentlig dagene. I natt kom det en grå hoppdress og spurte om jeg sov. Og jeg spiste eple og drakk et glass melk, mens vi snakket om viktige ting.

Alle har noen som de ville valgt hver gang, uansett. Hver eneste gang ville man valgt denne personen, og man vet det selv. Og man tenker at faen. Og så tenker man faen heller tusen ganger til. Og man tenker at om man hadde bodd et annet sted? Man har ikke engang fått en skikkelig start, kanskje. Selvfølgelig kan det hende at man blir lei av hverandre, men man vet ikke dette ennå når det begynner. Man vet ingen verdens ting. Og så begynner man, og så glemmer man hvorfor man i det hele tatt har likt denne personen. Og sånn går det. Det er vel derfor folk skiller seg. Selv det lykkeligste paret du visste om for 4 år siden kan legge seg ved siden av hverandre og ikke en gang si god natt. Det er sånn det går, kanskje med oss alle til slutt, om vi ikke jobber for det.

Jeg er en snill person. Ganske morsom til tider. Jeg prøver å være flink. Jeg prøver å være en bra en. Kanskje blir jeg ensom, kanskje jeg kjeder meg, kanskje blir det vanskelig, jeg er klar over det, men jeg gleder meg. Om bare noen måneder, så er det folk overalt, og jeg har bodd et annet sted en stund, og alt skal være annerledes.