Bør man kompromisse drømmene, eller drømme kompromisser?

Unnskyld

Midt i en hektisk innspurt av skoleåret har vi gjennomført helårsprøve i matematikk. Og slik legger man beslag på pinsehelga. Til orientering medfører dette tid brukt til elevenes gjennomføring av prøven, retting av selve prøven, før man da skal plotte inn dataene i et excel-ark, og dertil legge inn disse dataene i elevenes respektive IUP-er. (Individuell opplæringsplan, - for uinnvidde. Red.anm.). 8 timer. Klokketimer.

Resultat: Utmattede elever som får servert en prøve som er vesentlig vanskeligere enn lærebokas oppgaver, resignasjon og skuffelse for både lærer og elev.

I panikkangsten som river i en lærer på denne årstida (Har jeg egentlig lært dem noe som helst??), kom jeg i samme åndedrag i skade for å presentere klassen for hva som ventet dem om 2 måneder; Nasjonale prøver. I engelsk (matematikk og lesing også, men dette er de ennå lykkelig uvitende om). De første 17 oppgavene er grei skuring. Her tror jeg selv den mest søvnige unnasluntreren skulle kunne ha en fair sjanse. Click on the cat. Check. Men så venter enda 20 oppgaver, tettskrevne sider med tekst som skal forstås, oversettes og i siste omgang skal et nokså avansert spørsmål besvares. Noe jeg vet at mange av elevene mine ikke ville kunne dratt ut av en norsk tekst en gang. Det gispes i forsamlingen, og jeg kjenner at jeg er utro mot alle mine prinsipper. Og det er derfor jeg ber om unnskyldning. Unnskyld for at jeg innimellom tvinges til å peke på alt hva dere ikke kan, og nesten aldri greier å hylle alt det flotte dere er. Ingen blir motivert av å tape. I hvertfall ikke hvis man taper hver gang. Da gir man opp.

Skolen er i ferd med å bli en bedrift. Og lærerne blir funksjonærer i disse skolebedriftene. Det hersker en usikkerhet om hva skolen i dag egentlig er, og at begreper vi vanligvis forbinder mer med næringsliv enn utdanning, har fått en fremtredende plass i utdanningssystemet. Jeg vil påstå at i dagens skole blir barndommen kolonialisert av et samfunn med forventninger til et høyt aktivitetsnivå i en global, økonomisk konkurransesituasjon. Skolen tømmes for det vi er vant til å tenke at norsk skole representerer, nemlig en demokratibyggende, dannelsesorientert institusjon. Inn kommer krav om innlæring av kompetanse under et størst mulig «læringstrykk». Ut går tid til tilstedeværelse for lærere blant elevene og muligheten for lærere til å legge vekt på utvikling av elevenes egen verdighet som mennesker. Den resultatorienterte skolen trenger ja-mennesker som kan jobbe hardt og målrettet for å øke læringstrykket i klasserommene uten å blande inn for mye snakk om verdighet, demokratisk holdning og frigjørende erkjennelser. Jeg er ikke så sikker på at jeg er kvinnen for jobben.

Det ropes på flere tester, og man krever rangering og karakterer stadig lengre ned i klassetrinnene. I tillegg blir det foreslått differensiert lønn til lærerne. Den læreren som oppnår best karakterer i klassen, skal få lønnspålegg. Her ligger Høyre-folk fortsatt noen hestehoder foran. Endelig skal jeg få lønn som fortjent. Jeg må bare passe på at jeg slipper Trine med dysleksi og Petter med dyskalkuli og Samira som snakker dårlig norsk og Christoffer med ADHD. Disse får jo ingen topp-plassering, og hva da med lønningsposen min? Hva krever mest av læreren - å undervise jenteklubben "Grei"? Neppe.

Så unnskyld igjen. Om 5 dager skal jeg gi dere sommerferie, slik at dere kan være barn en stund.