Det gikk veldig fint! Gjengen skjønte mye, opptil flere fulgte nøye med, og jeg elsker, simpelthen elsker å stå foran der når jeg og klassen skaper dialog sammen. Når de spør, og jeg kan spørre tilbake og få de til å tenke og reflektere. My feets don't touch the ground in those moments. Det var selvfølgelig noen som meldte seg ut ganske tidlig, men jeg vekket de sånn med jevne mellomrom på hvert tiår; 1957 - baby'er på Stjørdal ble forbyttet, 1964- Norges første H&M, 1966 - Granatmannen, 1971 - brenning av pornoblader på Egertorget...Samtidig med at jeg fortalte og demonstrerte og snakket, og veivet engasjert med armene, viste jeg lysark, for de som synes det er enklere å ta inn over seg kunnskap visuelt.
Allerede da første bilde av landsfaderen Einar Gerhardsen ble lagt på, kom spørsmålet om jeg ikke kunne dra ned det hvite lerretet, for da ville det bli enklere å se. Fra mine første timer bak kateteret har jeg hatt en viss engestelse for alt som nærmer seg "tekniske hjelpemidler", alt som involverer stikkkontakt, av og på-bryter eller mer, er detonerte sprengladninger for å sprenge timen i filler....selv det enkleste kan skjære seg. Ta ingen ting for gitt. Det som virket for 5 minutter siden da du testet vidunderet MÅ ikke virke 5 minutter senere. Murphy's lov x 100. Det som kan gå galt, vil gå galt på værst tenkelig tidspunkt. Jeg har også dårlig erfaring med de kartene man så hendig kan trekke ned og peke på - for så å trekke opp igjen - noe som bare lar seg gjøre 1 av 10 ganger. Det værste som kan skje er jo å stå og knote med rullene, uansett om du behandler den som en Ming-vase fra 1348 eller om du har samme håndlag som tunnelarbeider, så rikker den seg ikke, eller motsatt; den trekker seg inn i sitt skall like brennkvikt som en paranoid skilpadde. Rullene forholder seg verken til energilover og tyngdekraft. Så jeg svarte bestemt at nei, jeg skal skrive så mye på tavla, og jeg har dårlig erfaring med sånne "trekk-ned"-ting, så vi lar det være. Dere ser godt nok. Og det var klassen tilfreds med. Heldigvis.
Men SÅ, da jeg hadde loset dem igjennom oppdagelsen av oljen i Norge (1963 begynte letingen, og lille juleaften 1969 piplet de første dråpene opp av ekko-feltet, som skulle gjøre oss alle til millonærer). Da var vi kommet til 1970-tallet og jeg skulle vise et bilde av en unge-flokk kledd typisk 70-talls. Jeg liker å trekke inn hverdagssituasjoner og hverdagsmennesker. Jeg tror det hjelper for å kunne sette seg inn i tidsånden som rådet. Nuvell. Dette bilde var særdeles uskarpt og kornete. Så jeg sa nei, da får jeg vel trekke ned lerrettet da - I det jeg tar et fast grep om metallringen festet til en snor, og tenker nå gjelder det...............................faller hele herligheten ned i min favn. Jeg korrigerer meg selv. Det NEST værste er å knote med en sådann rull, det VÆRSTE er at den deiser ned på hodet ditt. I de promille-sekundene jeg stod der med ryggen til klassen, og med lysark-lerrettet i min spede armer så tenkte jeg følgende: 1: Oisann!! 2. FAEN FAEN FAENS DRIT-LERRETT 3. 3-2-1 nå kommer latterbrølene.
Av en eller annen grunn, for meg ukjent, så kom ikke kaoset og latterbrølene og vanskelighetene med å hanke inn oppmerksomheten deres. Jeg tror de var like forbauset over det de hadde vært vitne til som det jeg var. Litt svett la jeg pent fra meg lerrettet på golvet under tavla. Smilte litt, og sa man vet aldri hva som skjer når man trekker i en tråd.
Djevelens tjener:
