Når alt stemmer.

Vintersportssessongen er endelig i gang. Det var en heidundrende start på skisessongen forrige helg. Det kom litt brått på, men ikke noe mindre hjertelig gjensyn for det. "Er vi der igjen nå?" Jeg er jo oppvokst med Tv i bakgrunnen. Så det er trygt og godt.

Men det dukket opp et spørsmål; "Hvordan går jeg når alt stemmer?". Det er det jo veldig mye snakk om innenfor langrenn. "Når alt stemmer - å, det er ingen som går som han når alt stemmer". Jeg er veldig usikker. Har jeg en del å gå på? Når alt stemmer? Jeg rekker polet, jeg rekker t-banen, jeg husker at jeg ikke har brød i fryseren. Jeg vil si jeg halser, hvis jeg skal gjøre alt det. Det er mange toppidrettsutøvere som hangler litt nå i starten av sessongen. Det er jo mye de skal prestere. På kort tid. Og jeg er litt skeptisk til denne enorme formen til Bjørgen, så tidlig i V-cup'en, men ikke et ord mer om det. Jeg sier bare at dersom det ikke blir gull på hjemmebane, i VM. Hoderulling. Jeg nevner det bare.

Men. Det er virkelig sjelden at alt stemmer for mitt vedkommende. Kanskje jeg er overtrent? Det vises jo ofte sånne sammendrag av løpene, hvor enkelte partier vises i slow motion. Og tenk hvis jeg kunne fått et slikt sammendrag på dagen. Et sammendrag av dagens begivenheter, når alt stemte. Hvor fantastisk hadde ikke det vært?

Et liv i uvitenhet.

En av elevene mine følte seg urettferdig behandlet i friminuttet, her forleden dag. Han ville ikke inn i klasserommet igjen, da dette var stedet hvor antatt gjerningsmann befant seg. Jeg sa at det var greit, og at han skulle komme inn når han følte seg klar. Vi hadde en liten peptalk på gangen:

Jeg: Okei, jeg skjønner at det kan ta litt tid. Det er jo ofte sånn at det kan ta litt tid å skifte humør, hvis man har vært veldig lei seg eller sint, så tar det litt tid..Men nå har vi ordnet opp. Og vi vet hva slags regler som gjelder om hvem som skal stå på boksen går. Men som sagt, kom inn når du har sluttet å være sint og lei...

Elev: Neida! Man bare gjør sånn! (Eleven gjør en vribevegelse, med hånden formet som rundt en stor bryter, ved øret. Og setter opp verdens søteste smil).

Jeg: Jaha?

Elev: Man kan bare gjøre sånn!

Jeg: Så du har en bryter ved øret?

Elev: Ja!

Jeg: okei, og hvordan fungerer den?

Elev: Man bare vrir, og så blir man blid igjen.

Jeg: Tenk at det har jeg aldri hørt om før. Og tenk at du har en sånn kjekk bryter da?!

Elev: Alle har det! Du også. Prøv! Gjør sånn og så smiler du.

Jeg: (Gjør håndbevegelsen - og må jo - smile)

Elev: Se det virker!

Jeg: Hm, ja...Okei, nå ER det jo ingen faktisk bryter bak øret. Men det er jo kjekt hvis trikset kan fungerer.

Elev: Jo-o! Det er en bryter der. Se nå! (Vrir frem og tilbake og skifter ansiktsuttrykk fra sur til blid, og fra blid til sur).

Jeg: Men det er hodet ditt som bestemmer at det virker. Og det er jo fint da, at man kan kontrollere disse tingene med hodet.

Elev: (ser litt oppgitt, men overbærende på meg) Tenk at du har levd i 26 år, uten å vite at du har en slik bryter, da...

...

Bokbadet.

I dag har jeg brukt de siste slantene før lønning på? Bøker, ja! Helt riktig. Og dette er en lærer verdig, dere. Dèt skal vi være klar over.

På kassalappen stod "Baobabtreet", en bok som kan assistere meg i forklaringen av tilpasset opplæring for elever. Eeer det rettferdig at nesehornet, fuglen, antilopen, løven og apekatten får samme oppgave? Nemlig å klatre opp i et høyt tre. Nei, det er det ikke. Og det skjønner barn. Voila! Derfor får noen "lov" til noe, og andre ikke, fordi vi er forskjellige. Og det er fint. Litt frustrerende til tider. Men fint.

"Barnas store humorbok" - greit med et arsenal av vitser som kan applauderes av elevene, og nikkes bifallende til, av foreldre på foreldremøte. "Hvordan går det med sønnen din på skolen? - Bedre, men jeg deltar fortsatt på foreldremøtene under falskt navn". Kanskje ikke den. Men det var noe å humre av.

"Helt alminnelig galskap - En oppslagsbok over psykiske lidelser". Det er greit å kunne slå opp, tenker jeg. Når man er i tvil. I tillegg ble det en bok som morfar skal få i julegave. Den handler om krigen. Det liker morfarer å lese om.

November.

Tidlige novembermorgener blir til travle dager som strekker seg langt inn i kvelden. Ukene er smekkfulle av jobb, med møter som glasur. Jeg kjenner at jeg lever.

Tidlig morgen på vei til jobben

Tidlig om morgenen på vei til jobben
er du med på å vikle små begivenheter
ut av innpakningspapiret -

At ungene morser adjø til deg på vinduet
At verkstedarbeideren kakker snadda mot gjerdestolpen
før han hiver seg på sykkelen
At karene som bygger ut den vesle lekeplassen
setter veskene med mat og termos fra seg
i den flyttbare bua
og at tobakkshandleren
starter opp den snåle bilen sin
for å være på plass i god tid.

Ubetydeligheter alt sammen.
Men forsynt med fotnoter
om at dette skal du savne mest
engang.

(Kolbein Falkeid)

Fødselsdag i byen.

"Gratulerer med 76 års dagen" stod det på en av bursdagstegningene jeg mottok i dag. "Ha-ha - veldig morsomt!", sa jeg, smilte, og tenkte at vi må jobbe mer med tallforståelsen. Klassens streber, som var opphavet til tegningen, synes ikke det var morsomt, og satte sporenstraks i gang med å rette opp det hun skjønte var en pinlig feil.

I morgen går startskuddet for det 27. leveåret. Jeg er spent på hva det vil servere.

Lærerens ikke-eksisterende private liv

Følgende samtale forløp i matfri i dag, i det jeg skulle utføre en teipreparasjon av en lefsete bok for en elev:

Elev: Har du kjæreste og sånn hjemme?

Jeg: Nei, du...dèt har jeg ikke..

Elev: Hva gjøøør du hjemme da?

Jeg: Har du kjæreste hjemme?

Elev: Nei!?!

Jeg: Så hva gjør du da?

Elev: Jeg leker med S.

Jeg: Mm...sånn er det når man ikke har kjæreste.

Elev: Men du leker vel ikke med S. ?

Jeg: Nei, men jeg er sammen med vennene mine..

Elev: Har du venner?

...