Fenomenet Finn

Hva er det med Finn? Finn Schøll. Blomster-Finn. I løpet av jula har jeg tilbrakt mye tid sammen med mine bestemødre, og de er ulike på ganske mange måter. Men en av de tingene de kan enes om er at Finn Schøll er en fantastisk mann. Bestemor sa at hun brydde seg ikke så mye om frokost-TV som sådann, men den halvtimen med Finn Schøll, den måtte hun ha med seg. Det jeg finner så vidunderlig er at en mann, med sjokklilla briller, som i en årrekke har bedryppet TV-seerne med små visdomsord på morgenkvisten, godt innhyllet i blomstertips og skamløs flørt med Per Ståle Lønning, så til de grader har smeltet hjertene til DAMER over 40. Han snakker i ett selvbevisst, litt kokett toneleie, og ærlig talt, man trenger ikke å ha noe særlig gaydar for å skjønne at Finn ikke er rett som en linjal. Men han er en søt og sjarmerende og vittig homo. Og da er det visst greit. For verken mormor eller bestemor vil høre snakk om at Finn deler seng med en mann. Det er et ikke-tema. Jeg er redd det er litt sånn at som minioritet av noe slag, svart, brun, homo, handikappet...så har'u noe å bevise lissom. Må være ekstra flink, først da kan folk flest overse dette avvikende ved deg. Og Finn er jo flink. Ingen tvil om det. Men han er også dristig, nyskapende, kreativ og utradisjonell. Det villeste er jo at selv når Finn kreerer en oppsats hvor tulipanene er neddi vasen, eller når han kombinerer kongler og roser...hviner de middelaldrende damene i sofa'n og skulle høyt og hellig ønske de var Signe, som står ved siden av Finn og mottar svulstige komplimenter...

Æ fortjene mange sussa, så flink som æ har vorre te å pussa!!

Gjennom årenes løp har jeg utviklet et sterkt og intrikat hat for tannleger...for tannpleiere også egentlig, men nå som jeg har fått en tannpleier som svigermor, som en dog forskyner oss med flourskylling, tanntråd, tannpasta, tannbørster...så kan jeg ikke si noe vondt om denne yrkesgruppene. Jeg er sikker på at det eneste de får innprentet på tannlegeskolen er å gi pasienten dårlig samvittighet. Er de klar over hvor vondt det er å bruke tanntråd når det er så trangt?? Det er ikke min skyld at tenna mine i nedre kjeve (jeg tror det heter oklusalt på tannlegespråket) ser ut som om de er kastet inn der....på 10 meters avstand...MED binn for øynene. Men det gjør meg bare ennå mer sjarmerende pleide min nå pensjonerte tannlege å si (hun var søt, men sadist). Jeg forsøkte å få litt sympati fra min bedre halvdel om at det faktisk innebar en hel del smerte for meg å bruke tanntråd. Men det var vel ikke annet å vente fra en tannpleiers datter: "det e for at du itj bruke tanntråd ofte nok, att det gjør så vondt"...

Dette var lange og mange digresjoner. Stakkars mine lesere.

Det har gått ett og et halvt år siden siste besøk, så jeg innser at det var på tide. Den mistenkelige lukten av blod (jeg tror det er blod faktisk), desinfeksjon/sterilitet som fyller gangen opp til tannlegen får meg alltid til å gå tilbake i tid. Med ett er jeg bare 10 år igjen. Jeg har faktisk sluttet å la tannlegebesøkene ødelegge uka, enn si måneden...men jeg er litt liten igjen når jeg får mer metall i munnen enn en gjennomsnittlig tungrocker. Men herre jemini. Så lett i kroppen man er når man kan gå derfra med 0 hull. Perlerad!!!

Julen 07

Sitter og ser utover et julepyntet hus. Ute er det mørkt og jeg har sett Hovmesteren og Grevinnen på statskanalen. Det er jul. Sola har snudd, det går mot ljosare tider...Det er en optimisme i det, som motiverer meg inn i et nytt år, med ny kalender, nye semesterplaner og nye eventyr sammen med min kjæreste kjære. At den kristne og kommersielle jula erobret de gamle solvervsritualer, gjør blant annet at vi i vår sivilisasjon har såkalt juleferie. Det er det beste med jula. Nå trasker vi rundt i butikker, handler mer enn vi trenger, spiser og drikker mer enn vi bør, sender julekort til perifere venner og støvsuger våre kvadratmetere. Noen bruker kanskje fortsatt grønnsåpa. Det er noe rart med jula. Den var nok travel før også. Med tanke på alle de tingene som skulle gjøres, forberedes, slaktes og fås i hus, pyntes, vaskes og bades. Uten de moderne hjelpemidler som vi har i dag. Jo - travelt må det ha vært. Men på en saktere, mer langsom og nitidig måte. Antakelig. Mange mener man bør droppe julevasken, droppe all laging av hjemmelaget mat, ikke signere for egen pen på julekortene, men printe opp et opplag. Det vil ta vekk så mye stress. Det skal ta oss tilbake til julas kjerneverdier og gi oss mer tid til å være sammen med familie og venner. Jeg tror ikke det er helt sånn. Jeg tror det er slik at det fjerner noe av gleden. Det er nå en gang slik da at den største gleden får man av det man har slitt for. Å gjøre noe med hendene. I fellesskap. Det er julestemning for meg. Når hender jobber sammen. Som når broren min og jeg pynter juletre sammen. Og selv om vi ikke lengre er enige om så mye, eller har så uendelig mye til felles - så er vi helt på G med at den julepynten vi alltid har hatt, den skal alltid være der. Fornyelse - nei takk. Selv om jeg innser at de eldste juleeplene begynner å få vell mange riper i lakken og at den makaroni-engelen jeg laget i 4. klasse ikke er like vakker nå. Vi småpludrer litt om hvor det er et åpent felt, hvor den kula bør henge, og hvor vi pleier og henge den. Mimrer litt om filtnisser, nøttenisser og andre nisser som vi har lagd opp igjennom tida. Det er også veldig snodig med jula. Jula er ikke tiden for å finne opp kruttet på nytt. Kanskje den eneste tiden i året hvor det som alltid har vært får lov å være som det er. Og så er det dette med familie. Jula skal være familiens tid. Og selv jeg - med min familie, synes det er fint å være sammen med menneskene som har eierskap til min barndom akkurat i denne tiden. Men jeg har også en stadig sterkere følelse for at de menneskene som gir meg energi, som tror på meg, som inspirerer og omgir meg i hverdagen er min familie. Og jeg gleder meg til jeg skal lage nye juletradisjoner, når jeg en dag skal feire for meg selv, muligens omgitt av noen av disse englene som er mine venner og som er så umistelige og så betydningsfulle for meg. Og så håper jeg at jeg en gang får feire jul et annet sted på kloden enn i Norge, for det tror jeg skiller det viktige fra det uviktige på en tydeligere måte.

Før jeg roter meg opp i et suppete julekort, sier jeg bare en riktig gledelig og fredelig jul til alle sammen.

verdens kjipeste følelse

...er den følelsen jeg sitter med akkurat nå etter å ha levert blankt på eksamen i samfunnsfag i dag. Det føles så urettferdig at det kan faktisk ikke beskrives. Lesere av bloggen har i allefall fått det med seg, og jeg tror forøvrig de jeg har hatt kontakt med den siste måneden også har fått det med seg, hvor frustrert og stresset jeg har vært foran eksamen i år. Det har vært så uendelig stort pensum og jeg har i tillegg måttet "ofre" 2 uker med samfunnsfagslesing for matteregning, for å klare å stå på den. Og kjære alle høyere krefter hvis det finnes justis, balanse og godhet i verden så har jeg i det minste stått på matteeksamen. Ergo har det blitt denne uka med meg og 2500 sider. Det skal nevnes at av ca 30 studenter som møtte til eksamen i dag så var det 12 som leverte blankt. Og det har ingenting med intelligens eller mangelfull lesing. Faktisk tror jeg ingen av oss har vært så godt forberedt foran en eksamen som foran denne. Da jeg fikk utlevert oppgaven steg kroppstempraturen til feber, men så tenkte jeg helvette heller jeg klarer å stå, men så tenkte jeg at hvis jeg står og får en E så må jeg vente et helt år med å ta den opp igjen. Og akkurat nå sitter jeg og kjenner på den bitre følelsen over ikke å ha fått vist kunnskapen jeg føler jeg sitter med, vi kunne fått mye rart på den eksamen, men den vitenskapelige revolusjons betyding for sosiale, økonomiske, geografiske og filsofiske forhold i den moderne tid - neppe. Samtidig er jeg ganske kvalm fordi jeg gav opp. Vil ikke si det likner meg. Kanskje burde jeg ikke levert blankt. I og med at det vil bety en stor arbeidsmengde på meg nå i vårsemesteret. Jeg vet ikke. Akkurat nå er jeg bare veldig trist og veldig skuffet, og føler meg veldig motarbeidet av noen krefter jeg ikke helt vet hvordan jeg skal slå tilbake mot....

Jeg vil betale avlat...

Selv om helvete angivelig ble avskaffet i 1953 gjennoppstår det hvert år i henholdsvis juni og desember. Og det ser slik ut:



Skjærsilden er eksamenslesingen. Denne uendelige spekulasjonen i hva vi bli prøvd i som et resultat av en resignert erkjennelse av at man kommer ikke til å komme igjennom pensum. 2500 sider er ikke overkommelig på 6 dager. Jeg ser den. Men læringskurven har vært bratt de siste dagene, ingen tvil om det. I går kuliminerte den i sitt absolutte toppunkt da jeg trodde jeg forstod det britiske partisystemet og forskjellen på flertallsvalg i enmannskretser og forholdsvalg i flermannskretser. I dag derimot er status den at kunnskapen har fragmentert. Pulverisert. Og på spørsmål om tre definisjoner på en nasjon - blank! Tabula Rasa. Jeg kan ikke beskrive med ord den spenningen som presser på i tinningen og som brer seg nedover nakkemuskelaturen. For å si det i sterke ord: å lese til eksamen er som å prøve å få plass til en fotball i rompa - Mye som skal inn på et lite område. Det er helt greit at man som student har 10 måneders ferie, men ingen skal få komme her å si at vi ikke gjør en helsikkes innsats de 2 månedene vi faktisk er i sving. Og rekk opp hånda den som er klar for ett bytte???

Æ håpe det går likar i mårra...

Glitteret skal henge vertikalt

Glitteret på juletreet skal henge nedover, vertikalt, hvis man skal følge tradisjonene. Og er det noe man skal i jula, så er det jo å følge tradisjonene. Det sa en ekspert på juletrepynting og juletreets historie på FrokostTV på NRK i dag. Så til alle dere som henger det feil, (altså sånn som det henger på Disney sine juletrær, horisontalt) så har dere sjansen til å rette det opp i år.

Wrong:



Correct: (fra julen 06 heme i finstua)

samfunnsfagsnerd goes matte and reverse...

For å få en avkobling fra matten lå jeg sent i går kveld og pugget norges statsministere fra 1900 og frem til i dag.

Knutsen
Bratlie
Knutsen
Halvorsen
Blehr
Halvorsen
Berge
Mowinckel
Lykke
Hornsrud
Mowinckel
Kolstad
Hunseid
Mowinckel
Nygaardsvold
Gerhardsen
Torp
Gerhardsen
Lyng
Borten
Brattli
Nordli
Brundtland
Willoch
Brundtland
Syse
Brundtland
Jagland
Bondevik
Stoltenberg
Bondevik
Stoltenberg

Bra vad?

Og while we're at it: Dere vet at det finnes 10 typer mennesker her i verden? De som kan binære tall, og de som ikke kan det.

2. eksamenssøndag i eksamenstida.

For de av mine lesere som synes bloggen handler mye om eksamen for tida, så har det den enkle grunn at livet mitt dreier seg om eksamen for tida. Etter å ha tilbrakt større brøkdeler av helga i kantina på Rotvoll og regnet matematikk er jeg nå å kategorisere som en person med små mentale forstyrrelser, som ikke bør forlates uten tilsyn. Dvs. jeg begynner å se geometriske figurer rundt meg. Jeg forsøker å regne ut hvor mange store stykker man får, når vi skal dele en pizza på tre, i stedet for å bare begynne å dele den i fire, og så hver del i to osv. I tillegg til å beregne vinklene, med toppunkt i midten av pizza'n. Jeg beregner sannsynligheter og jeg ser stigningstall.

Hva jeg har lært i dag?
1. Blaise Pascal var en dust.
2. Det var Arkimedes også.
3. Hele Ole Petter Jensen kan egentlig gå og dø.
4. Å halvere ei linje er ikke like enkelt som man skulle tro.
5. At i en trekant hvor vinklene er 30, 60 og 90 grader, vil den korteste av katetene være halvparten så lang som hypotenusen.
6. Jeg kan bare sjele med det ene øyet.

Kanskje litt for mye te og kindersjokolade nå.

Pi. I århundrer har mennesker forsøkt å regne ut de riktige desimalene av Pi Det har sysselsatt både intelligente og de som trodde de var det. Pi er jo et irrasjonelt tall, med et uendelig antall desimaler. Vi burde nøyd oss med 3,14 en stund til. Men det eksisterer mennesker. Det eksisterer menn ( det er der problemet ligger) Og noen av dem har egnet livet sitt til å forsøke å regne ut den sanne verdien av Pi med 20, 30 eller 100 desimaler. Lurer på om det hadde vært smartere å vente noen hundre år med anstrengelsene. Datamaskiner har i dag beregnet 130 millioner desimaler av Pi.
Men hvem er herre for å si når i historien man skal sette inn kruttet på hvilken oppgave?
Er et problem uløselig og uten slutt, som Pi for eksempel, er det rett og slett galskap å forsøke å løse det. Men så tenker jeg - legger jeg vekten på de rette tingene? Og jeg vil si ja. Jeg setter inn kruttet på å stå på matematikk-eksamen NÅ, fordi det er NÅ jeg må stå. Dette er siste forsøk. Men jeg ser jo at om jeg døde i morgen, ville jeg sannsynligvis (10/10=100%) ikke bruke dagen over bøkene, messende på formler, og brudne brøker...

Eksamens-blues

Bekymringene vokser, og like sikkert som det er desember

Nå er det eksamen – ja det demrer…

Jeg våkner om mårran og det er kaldt og svart.

Leseplanen sprakk før første uka var gått

Så hvordan andre makter presset har jeg aldri forstått

På kjøkkenet vokser oppvasken,

Og jeg skulle helst ha vokst med oppgaven

I desember er det mer av så mangt

Frustrasjonen vokser i hodet og da blir det trangt

Jeg sitter og leser og føler for å dø

Frontallappene verker og ute er det snø

Jeg har hatt det så fint og fritt – og nå skal jeg plutselig holde tritt

Men om jeg står – ohå – da skal jeg ta en dram

Jeg må gjennom dette for å komme opp og fram

Så pass deg sensor – her kommer jeg

Med blyant og penn og steg for steg

Jeg håper så innmari at jeg står

Jeg gleder meg alt til neste år.

Dagens ungdom...

De er overalt. Kloner. Jenter som går med hele høyre siden av håret svingt over på venstre siden, og som nekter å si at de ligner på 80'tallet.

Tyvlyttet på buss 3 fra Lade til Sentrum, fredag kveld:

Hu ene: Serr jeg er så serr sulten nå azz!
Hu andre: Herregud, gå å spis lizzom?
Hu ene: Ja serr, hakke spist noe idag lizzom!
Hu andre: Serr? kødder du lizzom?
Hu ene: Nei helt serr, herregud kjennes ut som jeg dauer lizzom!
Hu andre: Serr vi stikker og wopper eller noe azz..

Forstå det den som kan.

Når to pepperkakebakere baker...

På et tidspunkt var alt vi hadde dekket av et flortynt lag med melis. Fingre, mobil, linser, øreflipper, hår...alt litt småklissete. Men det gir den gode følelsen av at det snart er jul - ingen tvil. Og resultatet - et unikum av et pepperkakehus! Komplett med to pepperkakekoner utenfor; henholdsvis meg med rød nonstop, Mari til venstre med gul (selvfølgelig). Vi hadde ingen store uhell, bare ett lite, hvor nedre kant av taket fikk en liten knekk. Men hva kan man ikke fikse med litt melis? Særlig når det kommer til kakehus. Stemningen var på topp under hele operasjonen. Dramatikken og spenningen som knytter seg til selve reisingen av byggverket er jo ganske kritisk. Da skal smeltet sukker plasseres der det skal, og delene festes på rett sted, før alt har rukket å bli til knekk. Med meg som arkitekt, og Mari som byggfrue, simulerte vi bevegelsene først, og deretter utførte - Samarbeid på sitt vakreste! Og så spiste vi litt nonstop, og har døst til lyden av julemusikk, sunget noen strofer selv også. Tostemt. Av og til med vilje, som oftes ikke. Men nå er det JUL i huset. No doubt about it.

Dette er en revidert utgave. Mari ønsket å presisere at helt til høyre mellom grantrærne, lurer en rev. Den laget Mari. Og jeg bøyer meg fullstendig i støvet. Må ærlig innrømme at jeg hadde liten tiltro til en autentisk naturtro rev, men trur du itte dama skar ut ræv i pepperkakedei som hu ældri sku gjort no ænna!?? I forkant ser du en gris, det kjem dårlig fram på bildet, men ikke så godt i virkeligheten heller. I pipa ser du nissen på vei ned, ser berre topplua ta'n. Og bortafor pipa står gavesekken. Jeg mener at alt dette kommer helt tydelig frem, man ser jo hva det forstiller!??? Nuvel. Det er i hvertfall presisert. O' helga jul.