Motstander av dårlige forslag siden 1984

Politisk streik. Jeg elsker følelsen av fellesskap. Og jeg elsker at Norge og vi som bor her kan kjennetegnes ved at vi kan stå rett opp og ned og vise motstand. Vi hopper halvhjerta på oppfordring, vi klapper taktfast votteklapp når det er noe vi synes er rimelig godt sagt. Og vi buer ikke altfor mye. Buing innenfor rimelighetens grenser. Men først og fremst står vi rett opp og ned, i pissregn, som fornuftig kledte tømmerstokker, og viser motstand mot et dårlig forslag.

Nå er det ikke alle som stod der, slik rett opp og ned. De som betaler arbeidsgiveravgift, - de stod stort sett ikke der. Og kanskje ikke så mange av dem som står uten fast månedlig inntekt heller. Men de hadde heldigvis sin mann på stedet: Robert Eriksson. For han snakket nemlig på vegne av dem. I tillegg til de handikappede, de eldre og de unge.  

I Norge har vi et godt og trygt arbeidsliv, som er kjempet for av modige, fremsynte og kloke arbeidere, tillitsvalgte, og fagforeningene dertil. Det har blitt forhandlet frem i det hellige triangelet av trepartssamarbeidet. Det er blitt utvist vilje og evne til samarbeid og politiske løsninger, som vi nyter godt av hver dag. Foreløpig.

Men nå skal det være moderne, og ikke minst skal det være fleksibelt. Jeg skulle, som Lysbakken, ønske at de kunne si det rett ut: Dette gjør vi for å gi mer makt til arbeidsgiverne, dette gjør vi for at det skal være enklere å sparke folk ut, og dette gjør vi for at de som eier pengene og arbeidsplassene skal kunne kneble brysomme arbeidstakere som tør å si fra, uten å få pes for det. Og uten å bryte loven. Litt mer frihet for dem, går på bekostning av friheten til noen andre. Og det er det først og fremst de Eriksson hevder at han snakker på vegne av, som kommer til å merke på kroppen. Har du ikke fast jobb, - ja da avhenger det meste av velvilje fra arbeidsgiveren din. Og da har du ikke lengre friheten til å si nei.

Når en kamelhårsfrakkekledt Høyremann ønsker å forklare arbeidsmiljøloven for oss, og Robert Eriksson starter sin tale med Jeg har en drøm, da er jeg først indignert, så flau, og så er jeg, sammen med tusenvis av andre kamerater, motstander av alle dårlige forslag.

Hvil mellom slagene

Colombus ville til India, men fant Amerika.
Det viser seg ofte at veien blir til mens du går deg vill.
Det er alltid tungt over kneika
Livets papir er oftest ubleika.

2014 - ingen løsning, men et spor

Det ble et bedre år. "Lykkelig er den som tar livets sjokk så lett, og glemmer så fort - " (Kjell Aukrust) Alt er ikke som jeg vil det skal være, men jeg er på vei.

Januar var snøfattig. Elvebakkrevyens utendørs avslutningsnummer i en fantastisk, opplyst bakgård, med et fyrverkeri av farger. Helt nydelig. "Går alt opp, når eplet faller ned? Hent månen ned, hvis du tror, kan magiske ting få skje" (Elvebakkrevyen 2014). Seansen ble bivånet i duskregn og plussgrader, men såpeboblene gav meg frysninger. 19. januar gjennomføres klatrekurs.

Vårsemesteret som lærer preges av utallige møter om overgangen til ungdomsskolen, og forberedelser til den slags. Det skrives pedagogiske rapporter, det fattes vedtak, det tas beslutninger.
I februar setter vi opp forestilling med hele trinnet, som løfter taket. Jeg sender elevene på vinterferie som barn, og får tilbake ungdommer en uke seinere. Sånn sett skulle alt være klappet og klart for ungdomsskoleovergangen. Med et ligger det en tjukk eim av kroppslukter over pultrekkene, ispedd axe - Don't use it, if you don't mean it.

Go'værshimmel over mars og april. Vårsola huserer og det bittelille som er av snø tiner raskt. Grastustene føner seg i solsteken. Selv om jeg husker våren som varm, har vi levd i et kaldere land i år. Med blå-brun regjering. Og i marsj stiller rekordmange opp 8. mars. Erna og Bent har klart å hisse opp alle unntatt Jenny Clemet von Tetzchner, ved å fremme forslag om at leger skulle kunne ha rett til å peke moralsk pekefinger mot kvinner som vil ta abort. Seieren er søt og retretten ynkelig når Høie må snu i saken takket være all motstanden. Etter toget tiner vi opp med varm suppe og slampoetry på Mono. En fabelaktig feministisk dag.

Det bedrives personlig utviklingsarbeid på høyt nivå og det gir avkastning i en lenge forsømt tanke om å skifte beite. Planene iverksettes for alvor nå, og det settes av hele weekender for å skrive søknader og ta de kleine telefonene som skal til for å mase seg til personlig kontakt med sysselsetterne. 30. april innleveres permisjonssøknad, og deretter suser jeg avgårde for å nyte vårsola på kontinentet - nærmere bestemt København. Det er en fornøyelig tur for én. Vårgarderoben fornyes slik den aldri har blitt fornyet, i sunt og helsebringende vidsyn, blant dansker som vet å sette pris på høyt skydekke.

Det var i fjor det var bratt, så i år skifter jeg etappe i Holmenkollstafetten og løper alt jeg kan i 6. etappe som blir kalt for "lille Besserud", 1240 meter, på tiden 6.49. Formen er ikke god i år. Det kan man konstatere. Kondisjonen testes også i arbeidssammenheng. Det er ankeretappen på et maraton som nå skal avsluttes. Fire år. Det er lang tid. Nasjonaldagen feires kanskje ikke helt etter oppskriften, men avsluttes med verdighet i en båt på Oslofjorden. I strålende solskinn.

Mot slutten av måneden har klassen avslutning med foreldre tilstede. Jeg og elevene er æresgjester og kommer til dekket bord. Nå er det vi som skal underholdes. Og det blir vi. Jeg er så stolt og så rørt denne kvelden. Jeg tror det er årsaken til at jeg ikke feller en tåre. Jeg vet at etter talene som gis meg, så er det jeg som skal fremføre mine ord. Og jeg vet at hvis tårekanalens veldige sluser åpnes før den tid, vil jeg ikke kunne greie å si det jeg vil si. Jeg taler til elevene. Og budskapet står om livet - de har, på hver sin måte, gjort det mulig å stå opp på selv på de vanskeligste morgener. Og de har hver i sær bidratt til å skape det fellesskapet vi ble sammen, og som jeg er så kry av at jeg greide å lage. Men ikke alene. Aldri alene. En forelder sier at jeg kan barna deres, - større anerkjennelse vil jeg neppe motta. Så når jeg åpner esken med kort blir det for mye for meg - og alle tårene kommer på en gang. I en togkupe, mellom Høybråten og Grorud kommer alt på en gang.

Lærer

5. juni er jeg på intervju. Jeg er stiller i overført med betydning med vasskjemmet hår og spisse blyanter. Jeg er ikke nervøs - før jeg sitter i saksa. I midten av juni en uke før sommerferien tar til drar jeg til Bergen for å delta i utdrikkingslag. Det stiftes nye bekjentskaper som jeg ikke kunne komme til å ane konsekvensene av. Nå skjer ting så fort at det er uråd å holde oversikt. Mandag 16. juni får jeg beskjed om at jeg har fått ny jobb. Det er er med lettelse og sjokk at jeg mottar beskjeden. En lenge gjæret plan skal brått bli virkelighet. 17. juni ser jeg "Kondolerer" med Else Kåss Furuseth på Nationaltheateret og får i så måte feiret nyervervet jobb på høvelig vis. 19. juni er det med vedmod og jubel at jeg kan slå meg på brystet og si at jeg stod løpet ut. Nå med ny jobb i lomma, åtte uker sommerferie i horisonten, og ikke en sky å se.

Skeive dager

Det blir en historisk god sommer. Solhildring over glitrende hav, blå himmel uten ende. Om fjoråret skrev jeg at jeg hadde den beste tiden da jeg sov. Dette er en sommer jeg ikke sover bort sumarnatta. Jeg leser ikke så mye - for det er så varmt. Jeg smiler fremdeles når jeg tenker på den. Sommeren 2014. 27. august tas årets siste utendørsbad.

Jeg møter høsten fulladet. Oppstart i ny jobb går bra, og jeg finner meg til rette i ny arbeidssituasjon, men ryggen finner seg dårlig tilrette i kontorstol. Kvakksalver konsulteres.

Det har vært Prøysenår i år, og det leses lørdagsstubber, jeg ser "Trost i taklampa" på Oslo Nye, jeg møter gamle kjente på konsert med Viggo Sanvik og Inger Lise Rypdal, og når jeg får høre Knut Anders Sørum synge "Mannen på holdeplassen" så er Prøysenåret fullendt for min del. Jeg går turer i skog og mark og finner svar slik at jeg slipper å rope i skogen. Allikevel; Midt i all lykka snus alt litt opp ned igjen. Livet rykker nærmere igjen. Rart med det.

Selv om ryggen er kranglete konkluderer jeg med at jeg er for ung for en midtlivskrise. Å fylle år er (mest) stas, selv om jeg erkjenner at det ikke var her jeg trodde jeg skulle være i en alder av tredve. Det ble ikke opp til meg, men det er det mye annet som er og blir! Og dermed kan jeg ha et uforglemmelig kalas med alle de beste, som jeg har samlet og spart på. Som glimmersteiner, skjell, bruskorker og vakre knapper, - samlet litt herfra og litt derfra. Når disse ristes sammen i hånden er det så fint.

Jeg bruker mye tid dette året på å tenke på hva som får meg til å stå opp om morgenen, hva som får meg til å handle i livet. Det finnes ingen rutetabell for når toget jeg skal ta, kommer forbi. Jeg vet ikke en gang hvor toget skal, allikevel må jeg ta avgjørelsen når dørene åpnes og lukkes. Skal jeg være  med, eller skal jeg la det fare? Jeg har hoppet på et tog, antakelig fordi perrongen jeg stod på plutselig var helt ny og fremmed. Men det var ikke riktig tog, så ved neste stasjon stiger jeg av. Jeg blir ved mitt kateter. Jeg er lærer.

Muskatt er fortsatt en koselig venn å ha i hus. Når anledningen for late morgener byr seg innretter han seg for klapp. Han har i senere tid beveget seg ut i verden uten båndtvang, men har, etter et forsvinningsnummer som endte i skrubbsår på nesa, blitt holdt innendørs. Det synes han er helt ok.

Både jeg og Muskatt feirer jul heme. Og det er med en velsignet glede, over at vi er her alle fem, eller seks da, med Muskatt, at vi fester stjerna i toppen av grana og erklærer jul i Byveien. Jeg og pappa går tre ganger så mye, og tre ganger så langt på ski i år.

Året ble bedre, rikere, finere, varmere dét. Og 2015 har retning. Det står i kurs mellom at livet er for kort til å bare ha det greit, og at selv ugreit blir greit.