En sommer er over.

Sommeren er altså så over, når du ser de der bittesmå skolestarterne med så stor sekk at bare føttene og den der lysegrønne 1. klassecapsen stikker ut, oppe og nede. Vi er i gang igjen. Skolestarten er overstått, og det markerte Kristin Halvorsen, kunnskapsministeren, på mandag. Da heiv hun ut brannfakkelen om at hun vil tvinge norske kommuner til å prioritere skole fremfor eldre og funksjonshemmede. Og så ble lærer ukas mest omtalte yrke. "Det er lærerne som er den viktigste enkeltfaktoren i et hvert klasserom". "Det handler om å gi god undervisning til alle elever". "To dårlige lærere er ikke like bra som en god". Lærer. Folk er engasjerte i lærerne. Det er godt å vite, når man har en så hektisk hverdag at man ikke blunker mellom mandag og fredag.

Interrail 2010, vol 5.

Etter Firenze bar det sørover til Roma. Vi ankom togstasjonen Termini relativt tidlig mandag morgen. Og la meg gjøre en ting klart; Roma, i midten av juli er grååådig varmt, og fryktelig klamt og det renner over av turister. Og skulle jeg valgt reisetidspunkt igjen hadde jeg vel styrt unna akkurat denne tiden av året. Det er rett og slett for varmt.

Den morgenen hadde det italienske bankvesenet bestemt seg for å shut down. Det betydde i praksis at vi ikke fikk tatt ut penger i minibankene. Vi hadde begynt å tenke på valutaslutt, i det vi skulle gå over til kunas i Kroatia om noen dager, og hadde inntatt en litt reservert holdning til uttak, for ikke å krysse grensa med lommene fulle av ubrukelig euro. Første forsøk på uttak ble gjort i Firenze uten hell. Vi besluttet at dette måtte være lokalt betinget og satte vår lit til ATM'ene på Termini. Da disse også viste seg å være kortsluttet stod vi i den italienske hovedstad, som er kaotisk og lidelig varm, as mentioned earlier, uten cash. Det vil si, til sammen klarte vi å skrape sammen noen mynter.

Overnattingsreservasjonene var allerede gjort. Etter mailkorrespondanse og anbefalinger fra vår tysk-amerikanske venninne Eva, hadde vi med alt hell fått plass ved Casa Internazionale delle Donne. Jeg skal komme tilbake til dette stedet. Da vi endelig fant riktig buss, måtte vi ha billett. Som sunnmøringen uttrykte det: "Ej he sjelda vore so glad for at ein buss he kosta 2 euro". Vi hadde akkurat nok. Siden vi nok så ganske forvirra ut der vi stod, med tydelig backpackerholdning. Litt lute i ryggen og med litt flakkende blikk, ble vi adressert av en hyggelig herre som skulle gi oss et hint om når vi skulle stige av bussen. Jada. Så vi gikk ombord. Planen var at S. skulle stå foran og skrike ut når vi var på riktig holdeplass, mens jeg og sunnmøringen stod inneklemt lengre bak. Bare trøkk på! Bare treng på! Virru værra med så heng på! Vi må ha med rubb og rake, det er plass til fler på taket. Bare klor deg fast og heng på! Gjør plass til et barnekor - og fandens oldemor. Kjør! Med hånda på hjertet - jeg har aldri stått så trangt og vært så inneklemt, hatt så lite forutsetninger for å komme meg av og vært så varm. Det rant svette i strie strømmer på ryggen. Etter hvert var bussen så full at utsikten til bittelille S. var helt sperret. Det brøt selvfølgelig ut kaotiske tilstander i det 3 nordmenn og 60 kilo bagasje skulle fødselshjelpes ut av dette karosseriet. Men vi kom oss ut, og vi fant frem.

Til Casa Internazionale delle Donna:

Hvor kvinnene så slik ut (se over), bare legg til ca 30 år.

Establisementet var bare for kvinner, og i første etasje lå det et kvinnesenter, med leger, psykologer, selv-hjelpsgrupper, husmorstrim og you name it. I 2. etasje; hostel. Lukten av brente brystholdere hadde lagt seg, men vi ble periodevis dysset i søvn av trommesoloer, fløytespill og fra vinduet vårt hadde vi god utsikt til flere oppvisninger i moderne dans, hvor et kvinnemenneske lå og vrei seg på bakken i takt/utakt til rytmene. Stedet var svært rolig, på dagtid, betjeningen noe avmålt, men det var også min opplevelse av italienere generelt. Og stedet lå virkelig sentralt i forhold til det meste vi skulle se. Så det anbefales hvis man er 1. et reisefølge bestående av kun kvinner. 2. man vil bo relativt billig. 3. man ikke lar seg sjenere av inntørkede bitre rødstrømper, som plasserer en i utkanten av husets restaurant, serverer litt sur, men grådig billig vin, samt en og annen luskende traktorlesbe i korridorene.

Fortsettelse følger.

Rester

Dette med restemat er vrient. Og med kun 1 person i husholdet, blir det av og til rester. Og jeg befinner meg stadig i den litt samvittighetsgnagende situasjonen, hvor det har blitt igjen en del etter middag. Jeg er oppvokst med at mat skal ikke kastes. Men det ender jo som regel opp med at den, til syvende og sist, blir kastet. Får man bedre samvittighet, blir verden et bedre sted hvis man lar maten sakte råtne i et kjøleskap? Nei. Fra gammelt av så har jeg hatt for vane å la maten samle litt pannelugg før det er aktuelt å la den forgå. Det har jeg sluttet med, for da ryker gjerne den svært hendige tupper-ware-boksen, som var rundt, og som var så god å lukke, fordi du bare tørr ikke å åpne, fordi du ser at der inne lever det no. Og det kvitter vi oss med. Jeg har også registrert at jeg har ennå ikke møtt to mennesker med samme forhold til dette med restekasting. Jeg ser at selv innenfor samboerskap driver vi å hiver ting bak hverandres rygg. Fordi den lista aldri ligger på samme sted. For to mennesker. Jeg synes for eksempel at maten ihvertfall bør ha blitt kald. Når det fortsatt ryker av maten, da blir jeg litt sånn; "nei, vettu hva?". Lapskaus er en matrett som er bedre dagen etter. Det har stått litt, det har grommet seg til littegrann. Sjokoladekake og. Rett i fryser'n og så opp igjen. Den blir annerledes altså. Og bedre. Men jeg blir ikke klok. Aller værst er det når restene ikke er i tilstrekkelig mengde til å utgjøre et nytt måltid. Bare en liten darrt. Hva gjør man med det? Skal man slutte å lure seg selv?