Blyantene er spisset, håret er vasskjemt og den nye hverdagen har slått ned i våre unge sinn med stor tyngde. Læringskurven har vært bratt de siste dagene. Jeg har lært at lærerlivet består umåtelig mye av nøkler. Man er handikappet uten, de skrangler når man går, de er med deg over alt, og de bør ikke mistes. Nøkkelknippet er på kort tid blitt en del av kroppen. Man låser opp, og att att att. Opp - og att att att. Jeg har forstått at man i bransjen har en overdreven tiltro til møter. Ta et møte på det - og problemet forsvinner. Sannheten er en annen. Det er bare min yrkesgruppe som kan fordype seg i en diskusjon om skrifttyper. Vi bruker dagene før elevene kommer til å legge planer. Det er timeplaner, årsplaner, romplaner, inspeksjonsplaner, aktivitetsplaner, ukeplaner, ekskursjonsplaner, individuelle planer, prosjektplaner, kake-på-fredagerplaner og ikke minst: kaffekokingsplan. Det finnes ingenting en lærer ikke kan planlegge. Egon Olsen go home.
Men vi trives. Det vesle samfunnet her har tatt umåtelig godt imot oss. At vi ennå bor under svært midlertidige forhold får vi sette på regningen for lokalbefolkningens lune, men litt trege lynne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar