Sliten, men lykkelig. Lykkelig, men sliten.

Det er en helt surrealistisk opplevelse å telle ned til foreldremøte. Særlig når det begynner å dreie seg om timer og minutter. Man er spent. Man gleder seg. Til det er over. Man er nervøs. Man frykter det værste. Man planlegger. Man gjennomgår i hodet. Man lar seg vikle inn i detaljer. Man rydder klasserom. Og så er man der. Så står man foran en horde som har overlatt sin mest dyrebare skatt til deg, i hovedandelen av barnets våkne timer. De kan potensielt spise deg levende. Det gjelder å puste. Med magen. Legge seg ned et stemmeleie eller to. Foreldremøte er den eneste anledningen jeg kan komme på hvor jeg ønsker å legge på noen år på baken. Jeg er tjuefem...snaaaart tjueseks altså! Jypling! Jeg noterer 14 timers arbeidsdag. Men jeg nagla det. Jeg fikk det til. De likte meg. De lo av de teite vitsepoengene mine. Konklusjon; jeg har foreldremojo. I hvertfall på 1. foreldremøte. Godt påbegynt er halvveis fullført. Et lite steg for menneskeheten, et stort steg for meg, som sliter med en langt fremskreden foreldreangst. Det er håp.