En velfortjent juleferie

For første gang i mitt liv preges ikke adventstida av pensumbøker, eksamensnerver, lesesal, klementiner, og lange dager over bøkene. Alt dette er byttet ut med konflikthåndtering, foreldreangst, klasserom, ukeplaner og rettebunker. Klementinene består. Og akkurat nå fremstår denne juleferien som mer velfortjent enn noen gang. Midt oppi alt kaoset som råder på jobben for tiden, lengter jeg vekk. Til skogen. Til kalde kick. Gleden ved å takle kulde og årets mest menneskekrympende årstid, er det eneste som kan slippe løs tilstrekkelig mengde med dopamin i hjernen. Å slå leir mellom trærne, grave seg ned, fyre bål og ligge i timesvis ved flammene er blant de vesentlige gleder som jeg savner. Uansett hvor enkelt og banalt det høres ut. Det er nesten religion. Det rykker i gamle urinstinkter og jeg dras mot følelsen av frihet og kontroll. På tur oppdager man fort hvem man er. Fasadetilpasning egner seg ikke. Det er ekte og ujålete. Avkledd og oppriktig. Jeg har lyst til å stikke til skogs med min utkårede. Du er antakelig minst like attraktiv i ullundertøy med luesveis. Kan vi få til det i romjula, kjære? Skitur...plis:) Vi skal være under stjernehimmelen. Bort fra byen. Flakk fra gatelykter, bygninger og reklameskilt stenger for sikten. 100 milliarder stjerner. Slik alle som en gang har levd før oss har stått. Lyset som har vært underveis i mange år når vi ser det. Den nærmeste stjerna ser vi slik den var for fire år siden. Kanskje har den allerede sluknet? Og når strålene som akkurat nå sendes fra de fjerneste stjernene, treffer vår klode, da er ikke vi her lenger.