Vanligvis, vanligvis går jeg rett forbi. Hvis jeg ser at å gli ubemerket videre, forbi, rundt, umuliggjøres, så har jeg til og med hatt for vane å lyve. Jeg pleier å si at jeg allerede støtter deres sak, eller at jeg nettopp har snakket med en kollega på et annet gatehjørne. Dette vil vanligvis fremkalle et smil og et "takk", og avleder dem totalt. Kynismen lever.
Denne sommeren er alt annet enn vanligvis. Pappa er syk, og ingen ser ut til å vite helt sikkert hva som feiler ham, foreløpig. Nye prøver tas, undersøkelser gjøres, og mer venting påregnes. Det som var problemer for 2-3 uker siden, fortoner seg fullstendig irrelevante. Og Per Fuggeli snakker til meg når han sier "ta vare på flokken din, ikke vær et ettall på jorda". Livet er så skjørt.
Så når en eksepsjonelt blid representant for Kirkens nødhjelp, en organisasjon vis navn jeg stiller meg skeptisk til intensjonene til, opptrer jeg uvanlig (Når nøden er stor, maten er i den ene hånda og bibelen i den andre, ja, så blir vel alle Ole Brumm). Jeg stanser, og jeg lar meg overtale, nesten helt uten motstand. Når boken "What is the What?" ligger på balkongen, i sola, og jeg har fordrevet ventetiden med å lese om en gutts lidelser, seire og tap, sorger og små gleder fra borgerkrigen i Sudan, så blir spørsmålet om kostnader ved å gi rent vann til mennesker i nød helt overflødig.
Så når representanten gir meg en klem, er det nesten så jeg begynner å grine.
