Novelle

Jeg hadde lenge gått med en fornemmelse. Eller lenge, de siste dagene i det minste. Jeg vet ikke. Jeg pakket øretelefoner og den materialistiske plastposen ned i sekken og kastet et blikk i butikkvinduets slørete speiling av meg selv før jeg rundet hjørnet til kvartalet hvor hun jobber.

Jeg tenkte at hun ikke vil likt at jeg gikk med gore-tex midt i byen. Det så ut som om jeg skulle på tur. Selv om regnet pøste ned.

Ei pil jóg rett i hjertet, varm som ei glo, som elektrisitet, et lyn, - kulelyn, og rett i magen som et slag. Bare at det var godt, varmt, men spisst. Hun hadde den jakka som jeg er glad i. Bukser, - jeans. Stramme, fine bein. Nye sko, tror jeg. Og håret hadde en bulk midt på, slik som det alltid har de dagene det regner.

Jeg så nesten ikke ansiktet, for jeg både ville og ville ikke møte blikket. Jeg tror ikke hun så meg. I så fall latet hun som hun ikke så meg. Hun krysset gata på skrå med noe i hånda. Antakelig mat. Jeg tenkte misbilligende at hun er på jobb og hun trenger mat for ettermiddagsskiftet. Jeg tenkte at hun så bra ut. Beina så trent ut. Jeg var ikke klar for dette. Jeg hadde ingenting å si. Jeg måtte høres glad ut. Tilværelsens letthet i stemmen måtte jeg ha. Dét ville ikke virket troverdig. Jeg tenkte på om hun beregnet risikoen for å møte på meg, tilfeldig, til stadighet.

Jeg tenkte at når fornuften sa ja, så tar jeg ta en prat med erfaringen. Når lykken svikter, så er jeg langt fra ferdig.

Her er min ville lengsel, her er min jævla trass

Natt til søndag ble 49 mennesker skutt og 53 skadet. Pulse-skytingen var det dødeligste angrepet på lhbt-mennesker siden holocaust.

Natt til søndag stod jeg og danset fritt og hemningsløst i et stappfullt lokale, fylt til randen av homser, lesber, skeive, transer, bøger, flatbankere, bifile, divaer, butcher og fag-hags, transer, kvinner i mannsutrykk, menn i kvinneuttrykk. You name it, we've got it. Elsker er byens frieste, fineste dansegulv.

Utestedene vi homoer vanker på, er mer enn bare forlystelse. Rundt om i hele verden kan man finne slike lommer av frihet, hvor du føler deg hjemme. Det er som å komme hjem. Det var også opplevelsen jeg hadde den første gangen jeg tråkket over dørstokken på Metro i Trondheim. Jeg var hjemme. Selv om det var jævlig skummelt, så kunne jeg puste der. Drikke. Danse. Flørte. Elske. Leve. Siden har jeg frekventert Elsker i Oslo, So, London, Ett glass - jeg har sittet på en homsepub i Thailand omgitt av ladyboys og følt meg hjemme. Rundt disse stedene blir man del av et løst og et sammensveiset fellesskap. Det er vanskelig å undervurdere betydningen av slike steder. Der finnes terapi for dem som ikke har råd til terapi, templer for folk som har mistet religionen sin, eller hvis religion har mistet dem. Folk feirer juleaften der. Dit kan man rømme, løsne slipsknuta, flykte fra hverdagen. Man blir ikke innhentet av virkeligheten før lysene skrus på kl. 03.15. Der finnes hjem for dem uten familie, tilfluktsted fra vold og moralpoliti. Der finnes frihet til å leve akkurat sånn som du synes det passer. Homokampen begynte på Stonewall inn, - en bar i New York, hovedsakelig besøkt av homser. 28. juni 1969 startet en gruppe homofile, bifile og transpersoner et opprør etter en politirazzia. Her i Norge var Metropol, et lurvete sted med respatexbord og billig øl - en blanding mellom en togkupe og en busstasjon, - springbrettet til en levende homokamp. Disse stedene er mer enn vannhull, pusterom og dansegulv.

Søndagen passerte i nummen vantro. Men på mandag snek følelsen seg inn på meg. Frykt. Jeg var litt redd. Man har på en eller annen sjuk måte lært seg å leve med tanken om at terror kan ramme en. Da ville det rammet meg fordi jeg var på feil sted til feil tid. Et tilfeldig offer. Dette føltes annerledes. Dette angrepet skjedde fordi gjerningsmannen hatet homofile. Jeg blåser i om han var skaphomo, muslim, radikal, bipolar og klin kokos. Kanskje var han litt av alt. Uansett så skjøt den mannen med en plan og et ønske om å drepe homofile. I sitt eget hjem. Hvis noen hadde tatt seg inn på Elsker med et maskingevær den samme natta hadde jeg vært på riktig sted, til riktig tid og jeg hadde vært en skyteskive fordi jeg er homo. Det er noe annet. At en våpendesperado kan gå inn på et møtested hvor man blir akseptert som man er, hvor man for en gangs skyld kan føle seg normal, som en majoritet, - det har vært så utenkelig. Slike steder oppsøker man fordi man føler seg trygg og fri i en hverdag hvor mange kanskje føler seg ensom ellers. Jeg blir så trist av tanken på alle som går med tankene om at de ikke er bra nok. Man dras dit for å føle at man passer inn og hører til, - og så blir du angrepet der. Det er så brutalt.

Jeg har tenkt tanker som at jeg bør ikke plassere homoflaggene i vinduet over senga, - hvis noen kaster murstein gjennom ruta så vil de ikke treffe meg. Jeg har tenkt på om jeg utsetter meg selv og vennene mine for fare ved å delta i paraden som nærmer seg. Jeg har tenkt på hvor mye krefter jeg har brukt på å finne min måte å være lesbisk på. Og jeg vet at jeg blir forholdsvis forskånet fordi jeg sånn ellers ser ganske normal og streit ut. Jeg går ikke så veldig på tvers av det riktige kjønnsuttrykket for kvinner. Selv om jeg har blitt kjefta på fordi jeg har kastet bort tiden til menn i baren, jeg har blitt spytta etter i paraden. Jeg har sett han fyren som alltid står med et skilt med påskriften: Homofili er en trussel mot nasjonens sikkerhet. Jeg har bekjente som tenker at jeg kommer til helvete. Hatet til denne mannen i Orlando er ikke enestående. Det har jeg visst. Konservative muslimer og kristne hyller massakren på Twitter. Da to homofile i Moskva ønsket å legge ned blomster utenfor den amerikanske ambassaden der, ble de arrestert av russisk politi. I Malaysia piskes homofile og risikerer fengselsstraff på 20 år. 215 mennesker har blitt drept de siste årene på Honduras. I Marokko ble to menn arrestert for å ha forsøkt å forsvare seg, etter at de hadde blitt avkledd, slått og tvunget til å gå nakne hjem gjennom gatene.

Det nærmer seg fest. Det berettes at homobevegelsen ikke har fått noen spørsmål fra journalister om vi trenger skeive dager, pride-uke og parade i år. Solidaritet er årets tema. Det er så riktig, fordi det gikk så galt i Orlando. Vi har en lang tradisjon med å ta eierskap til marginalisering og vende det om til stolthet. Det synes jeg vi skal gjøre nå og. Jeg håper det blir rekordoppslutning i paraden i år. Som Guro Sibeko skrev: Vi er poeter, vi er dronninger, vi er rompiser og flatbankere, vi skal dø dansende. Og vi skal fortsette å elske. Den vi vil.

Her er min ville lengsel
Her er min jævla trass
Her er mitt hovmod
så se på meg for jeg skal aldri, aldri dø
Her er allting som jeg håpte på
Her er allting som jeg våget bare motet strakk til
Mitt eneste liv.

Carol

Det er så etterlengtet å se en film med to sterke kvinnelige hovedroller, - og uten offerroller, som tematiserer min kjærlighet, uten å gå opp i problematisering av legning. Foruten at filmen er en estetisk drøm, og at ryggen til Cate Blanchett er til å dø for, så slår det meg hvor mange gutt-møter-pike-filmer jeg har sett og hvor henrykt jeg blir når jeg ser noe som speiler mine møter, - med kvinner. Gutt-møter-pike-filmene tematiserer også kjærlighet, - den intense spenningen i en forelskelse, og fortapelsen ved å ikke få den man elsker. Alt er gjenkjennelig og universelt, men allikevel. Hvor uransakelig den mellommenneskelige tiltrekningen er. 

Å bære kjærlighet som var unevnelig i offentlighet, ikke kunne vises på et lerret, ikke ha språk. Jeg skulle ønske at jeg så historier hvor kjærligheten ble båret kompromissløst og med stolthet, som i Carol, oftere. Det er nådeløst og det er vakkert. Og jeg er fryktelig betatt av Cate Blanchett.  

Rosa jenteidrett

Det er bare en rosa t-skjorte. Men så er det ikke det allikevel. Og jeg trer inn i rollen som hun påtrengende politisk korrekte, nærmest eksentriske festbremsen. Jeg trener under tiden til Råskinnet. Et løp som absolutt markedsføres som et løp fortrinnsvis for menn. 

Derfor er det ekstra kult at vi er 15 kolleger fra jobb som skal delta, og vi er alle sammen kvinner. Det er ganske riktig et gjørmehull, men like mye et gjørmehull for ekte kvinnfolk. Motivasjonen er ulik, treningserfaring er ulik. Vi har i løpet av en lang vinter bygd viktig sosialt fellesskap rundt ukentlige treningsturer i regn og solskinn. Formen er stigende. Imaget er tøft. Lagnavnet er "Fløtt dæ". Allikevel endte vi altså opp der at vi skal løpe en mil i gjørme og myrlendt terreng iført rosa t-skjorter. Hvorfor?

(At jeg personlig ikke synes signalrosa er så innmari pent, det er faktisk lagt til side. Jeg hadde ikke protestert høylydt mot gul, oransje, eller signalgrønn t-skjorte, som alle tre gjør like lite for fargetonen i ansiktet mitt, som rosa. Det er heller ingen kritikk av den fabelaktige lagføreren vår som organiserer, motiverer, belønner og arrangerer treninger og sammenkomster så det er helt rørende. Det er fabelaktig på alle måter. Jeg bare klarer ikke å holde kjeft.)

Kvinner som løper er usexy og skader idrettens anseelse, dessuten...

Bildet er tatt i 1972. Det er 44 år siden Gerd Von der Lippe og Ingrid Ellingsen trosset kvinneforbudet og løp "vårens vakreste eventyr", Holmenkollstafetten, under mannlig dekknavn. Politiet tok stafettpinnen etter andre etappe, og en blomsterkvast måtte gjøre nytten resten av løpet. Kvinnene ble kalt inn på teppet i Norges Friidrettsforbund og straffet for brudd på tre regler: 

• Å ha deltatt i en konkurranse forbeholdt menn
• Å ha skadet idrettens anseelse
• Å ha løpt for en klubb uten startberettigelse - 

Tre år etter ble kampen kronet med seier: I 1975 stilte 30 kvinnelag, med til sammen 450 løpere, til lovlig start, og deltakerne ble jublet fram fra begeistrede tilskuere. Vi er ikke der lenger, men det finnes fortsatt mange eksempler på hvordan kvinner som bedriver idrett enten blir kritisert fordi de er litt for lite kvinnelige, eller de blir forherliget fordi de er kvinnelige selv om de bedriver idrett. Vibeke Skofterud som gikk Vasaloppet åtte minutter raskere enn noen kvinne hadde gjort tidligere, og fikk en blomsterbukett som premie. Siden toppidretten samarbeider med næringslivet når det gjelder gaver, var det en bil til beste mann. Marta Vieira de Silva, verdens beste kvinnelige fotballspiller, som "spiller fotball som en mann" i følge VGs sportskommentator. Norske Inger Bikra er 120 ganger EM-og VM-mester i vektløfting, men nesten aldri omtalt i mediene. Hun er ikke ung. Og heller ikke så pen. Sprinterhåpet Okparaebo får flere oppslag på kroppen sin, som objekt, enn det hun bruker kroppen som et redskap for å oppnå: nemlig å løpe raskest i verden. Eksemplene er mange og lista er lang. Historien er full av kvinner som har tilkjempet oss retten til å delta, og nåtiden er fortsatt full av kvinner som må rettferdiggjøre plassen. Det er to år siden man i en bergensavis kunne lese at "hvis du ikke er bygget som Florence Griffith Joyner er løpende kvinner ganske usexy". En annen bergensavis fulgte opp i år med denne artikkelen. Feminisme er ikke å applaudere sine medsøstre i ett og alt. Å lete etter årsaker til hvorfor jeg er den eneste som synes det er et lite skår i løpegleden å stille til start i et "manneløp" ikledd rosa, det er ikke å pisse i KK-milchampagnen. Det er feminisme. 

Jeg er nok en typisk guttejente....
Det er dypt nedfelt i vår kultur at fysisk lek, konkurranse, og trening er en guttegreie. Det er derfor det er så mange såkalte guttejenter blant oss. De mest positive egenskapene jeg kan tenke meg er knyttet til hankjønnets "natur": tøff, modig, sporty, leken, real, morsom, avslappet, og ujålete. Rask og sterk likeså. Egenskaper man per definisjon ikke har dersom man er en jentejente. Begrepet guttejente er jo et litt hjelpeløst forsøk på å tilrive oss en flik av de kule personlighetstrekkene som gutta har fått eiendomsrett til. Et personlighetsran av oss jenter og et åpenbart paradoks som sier noe om hvilket behov som finnes blant jentene for å utvide rammene jenterollen innebærer. 

Heldigvis hjelper markedskreftene guttejentene med å opprettholde vår naturlig underdanige posisjon som guds kladdverk. Om du går inn i en hvilken som helst sportsbutikk er det som å bli slengt rett tilbake til fødestua. Vi følges tett opp hele veien fra det rosa babypleddet, via klær med fantasiløse og stereotypiske fremtidsprognoser, til rosa sekk og blyanter med fjør i toppen. Når vi endelig får bestemme sjøl henstilles vi til treningsklær i ulike nyanser av rosa. Rosa er ikke bare en hvilken som helst farge på paletten. Det er den fargen som i samfunnets kontekst tilskrives de feminine, uskyldige, ufarlige og umyndiggjørende egenskapene til jentejenter.

Jeg er klar over, på den smertelige måten, at flere av mine medløpende er medløpere for fargekoding av jenter som trener. De velger rosa, fordi de liker rosa (nå er det jo ikke slik at sportbutikken gir dem noe særlig valg), -det er greit. Noen jenter elsker rosa. Jeg tror allikevel det handler om at jenter som trener seg svette og segneferdige, bustete på håret hår og grimete i ansiktet, - det er så lite feminint og antatt lite attraktivt for menn, at rosa treningstøy står som et "unnskyld ukvinneligheten, jeg går egentlig i korte skjørt og høye hæler til vanlig. Dette er bare midlertidig". For vi trener hardt. Det er ikke noe trippetur i skog og mark. Og vi har ingen betenkeligheter med å ta oss ut, være rødsprengte og dryppende av svette. Musklene synes og vi er både tøffe, modige, sporty, raske, seige, og sterke. Allikevel, som et P.S i margen, må vi minne oss selv og menn på at vi er prinsesser after all. Det er jeg i mot.  

Jeg er for sexy jenter. Og i denne historien synes jeg damene som brøt reglene og løp Holmenkollstafetten vinner missekåringen. 

Å tale eller tie

Det er søndag og jeg sitter og myser ut på sola. Man tar med seg de solstrålene man kan få i februar. Selv om det er for kaldt til å sitte ute og lese avisa, uten å få rim på ryggen og nesedråpe. Avisa leser jeg allikevel, og ramlet over en spennende kronikk av Anita Brask Rasmussen i Klassekampen. Hun gjengir antropolog Dil Bachs forskning på den økonomiske overklassen.

Jeg leser om interessante funn om overklassens vektlegging av det sosiale. Mitt, ganske begrensede, nærbilde av den etablerte økonomiske overklassen i Norge er preget av ett vesentlig etterlatt inntrykk: De vet hvordan man får andre mennesker til å føle seg vel. De er ganske hyggelige. Og det gjør dem vanskelig å mislike. I mine øyne får det dem til å fremstå overfladiske, -  De er konversasjonens mestere. Jeg tror ikke de lærer disse ferdighetene, de oppstår, overføres, fordi det er sosial valuta. Ganske tidlig kopierer små overklassebarn denne atferden og erfarer at den blir belønnet i selskapslivet og rundt middagsbordet. Høflighet og sosial oppmerksomhet er helt naturlig for dem. Det er en svært sterk sosial markør, og preger hvordan de oppfatter seg selv og andre, og dermed hvilke muligheter de får i livet. Det er en nesten instinktiv veloppdragenhet. Og det smører de økonomiske, kulturelle og sosiale tannhjulene  på veien til makt. Det er dårlig stil å vise sin økonomiske rikdom, men det å vise sosialt overskudd og demonstrere at man både har tid og evne til sosialt engasjement er en iscenesettelse av seg selv som rike, som er innafor, moralsk sett. Man forkler pengene i etikette og hengivne passiarer. Det slipper man unna med og det bringer en langt og forbi.

For er det ikke, når jeg tenker etter, mye det min, hva jeg litt pompøst tenker på som, klassereise, består i? Jeg kommer fra en fåmælt familie. Man snakker ikke i utrengsmål og omsorg uttrykkes i handling, ikke i ord. Det er en dyd med den korte, og gode replikk. De langdryge resonnementer, vel formulerte argumentasjonsrekker og velmente komplimenter er for jåleri å regne. Man kommer ikke særlig langt med det. Det verdsettes ikke og dermed mister det sin verdi. Det er ikke sosialt gangbar valuta. Og skillet mellom oss og dem går også her. Arbeiderklassen har ikke ordet i sin makt, og allerede der tapes makten. Både definisjonsmakt og reell makt. At vi, som familie, kan fremstå som både ubehøvlet, frekke og kalde forundrer jeg meg ikke over lengre. Det tok lang tid før jeg synes det var greit å gi noen en klem til hilsen, - og det aller verste min familie kan utsettes for er uvirksomme dager hvor man sitter i den gode samtalens klamme vold. Jeg har lært å snakke, for pratens skyld etter at jeg ble voksen. Underveis. Og denne trangen til samtale og ord gjør meg til en marsboer rundt middagsbordet hjemme.



Jeg har aldri tenkt på det før. Og så måtte jeg uttrykke det her. Litt snobbete, i grunn.

Invictus - henda mot himmeln

Henda opp i lufta

Pannen mot baren, nå sprenger vi taket

Havner i himmeln, der englene gråter

Byen er vakker, - alt tilgis, elskede

Henda opp i lufta

Vi skal bli fulle, livet er meningsløst

Hvem bryr seg?

Natten er vakker

Du er som natten

Og vi er vinnere igjen. 

Tror du at du og jeg kommer til å seire i dette racet?
Det finnes bare du som kan gi meg den følelsn 

Tror du at du og jeg har en sjanse mot alle andre?

Av at ingenting er for sent.

(Fritt etter Petra Marklund)

Feila fra i går

Jeg har et forslag til et helt nytt fagfelt. Faget er en slags sammenslåing av kontrafaktisk historieforskning og økonomi. Det kan godt hende at faget allerede eksisterer, hva vet vel jeg? Om faget allerede finnes, vil jeg i det minste ønske at disse økonomnissene løftes frem og bæres på gullstol inn i beslutningstakernes korridorer. Det er ikke så populært med gullstol, kanskje, men jeg lar det stå. FN har helt sikkert en bråte med menn i stramt knyttet slips som på trøtteste vis kan gi meg de røde tallene, ned til minste øre, for klimaignoranse. Det totale regnskapet for at vi velger å ikke gjøre noe med klimakrisa er vel plottet inn i excel-ark allerede. Men den krisa er på en måte helt ny, så den teller ikke akkurat her. Det er helt udiskutabelt at her trengs det handlingens kvinner og menn, som svinger kostene litt faderlig fort. Men det finnes også en hel haug av "gamle" kriser, som vi på deprimerende vis, så deprimerende at det er pinlig, ikke klarer å styre verden ut av. Det er så repetativt at mediene ikke orker å rope ulv før det brenner på dass, og døra har gått i vranglås. HVA om man hadde satt noen kalkulatortyper, som kan sin historie, inn på å beregne kostnadene ved å ignorere store problemer under oppseiling? Problemer som vi har sett før. Ei lus som vi bør kjenne så godt at vi tar den før den har satt hæla i bakken. Og ikke bare beregninger i harde tall, selv om det er lettest å få politikerne til å lytte til, men i tapte verdier, ikke kroner-og-øre-verdier, men mellommenneskelige moralske verdier. Det er ikke mange stemmer å hente på å avverge en krise, kontra det å rydde opp i en katastrofe, men historien har nå ett og annet å lære oss om hvilke tegn i tiden vi har å ta på største alvor. Strutseoppførsel er ut. Utsagnet "Peace in our time" er kjent som tidenes mest naive tiltro til at store problemer har enkle løsninger. Vi har ikke råd til å tro at bare vi kniper øya hardt nok igjen nå, så vil problemet forsvinne, selv om det ikke gjorde det forrige gang eller gangen før der, - som dugg på den første utepilsen på Aker Brygge. Dugget fryser til.

Kontrafaktisk historie er en metode i historiefaget som handler om å vurdere betydningen av historiske hendelser man endrer. Historikere er ofte forsiktige med å diskutere hva som kunne ha skjedd, fordi det prinsipielt er umulig å vite hva som hadde skjedd om utviklingen hadde gått i en annen retning. Det tar form av spekulasjoner, - ja vill gjetting! Og er det noe politikere ikke gjør så er det å gjette. De forholder seg til vitenskap, slik som Siv Jensen, som trenger litt mer forskning for å la seg overbevise om at klimaendringene er menneskeskapte, og ønsker å holde dørene åpne for naturlige variasjoner i enda tretti år. Med andre ord; Ville spekulasjoner, - det må vi kunne si at de begir seg inn på med jevne mellomrom. Det er som de med vilje legger ut på ei falleferdig hengebru, belagt med spikermatter, på en litt slarkete sykkel, uten bremser og med ballongdekk, lastet til randen med eksplosiver, og tenker at troen har hjulpet så mange, at hvis vi bare får denne doningen til å fly, -

Katastrofen er ikke til å unngå. Det synes så opplagt at å tro at man kan bombe land på land tilbake til steinalderen, uten å lansere økonomiske pakker som ville fått Marshall-hjelpen å fremstå som 50-lappen i anledning konfirmasjonsdagen, fra naboen, så vil det gå galt. Det vil gå galt! Det går galt. Hver gang! Det er helt unødvendig å spekulere i noe annet. Politikere skal ikke få panikk, men kanskje er det å anbefale å få litt mer panikk, litt før? Kanskje burde flyktningkrisen fått oss til å få hysteriske anfall for fem år siden?

Så kan man kanskje innvende at det vi skulle gjort for fem år siden, det kan vi ikke tenke på nå. Nå står vi til haka i dritt, og da får vi værsågod få panikk nå. Det som har skjedd får vi ikke endret på. Det kan ikke fortsette å overraske oss, at selv om vi er plassert veldig langt mot nord, og stort sett er fryktelig langt unna alt som skjer, - så vil problemet nå oss også. Er det noe historien har lært oss så er det at det som er vondt kan bli verre. Det er nesten ikke grenser for hva slags vondt menneskeheten har klart å klusse til til verre. Mange ganger ved å gjøre for mye, men jeg tør påstå like ofte ved å la være å gjøre noe som helst. Der hvor historikerne er skeptiske til kontrafaktisk historie, har økonomene døpt om metoden og gjort det helt stuereint ved å kalle det scenarioer. Så er det det hodet mitt er fult av for tiden; dystre scenarioer for fremtida Kluss, rot, ignoranse og latskap. Nok er nok.

Slutt å peke på andre.
Slutt å innta en sutrete offerrolle.
Slutt å folde henda å håpe på det (nest) beste.
Slutt å stikke hodet i sanda.
Slutt å spekulere i at usannsynlige løsninger vil åpenbare seg på mirakuløse måter.
Slutt å toe hender.

Start å nøst opp, der det gikk galt. Lag en to-tre scenarioer av hva det vil føre til å la være, hvis det hjelper på motivasjonen. Og så:

Begynn å rette opp feila fra i går.

Folk og røvere

Solidaritet - samhørighet, samhold og gjensidig ansvar. Solidaritet kommer av det latinske solidus som betyr fast, tett og massiv. Solidus er også navnet på den greske mynten ved samme navn. Du kan lese det her, i stedet for å slå opp i fremmedordboka. 

For 130 år siden krevde arbeiderne lovregulering av arbeidsdagens lengde. Det var fordi de ønsket seg fri-tid med familien. De ønsket frihet til både å beholde jobb og å beholde helsa. Trusselen mot denne friheten kom fra bedriftseiere som ville presse mest mulig ut av den enkelte. Og de hadde et pressmiddel! Den som ikke jobbet så lenge som bedriften bestemte - jobbet ikke i det hele tatt. 

Den som hadde mer bestemte villårene for at du skulle få noe som helst. Problemet den gang var at den enkelte ikke kunne fri seg fra disse vilkårene, fordi når ungene mangler mat, så tar du den inntekten som finnes på de vilkårene som finnes. Og den enkelte bedriftseier kunne heller ikke løse problemet alene. For den som tyner litt mer ut av arbeiderne sine, konkurrerer ut han som ikke gjør det.

Åttetimersdagen kom i 1919. Resultatet var styrket frihet til den enkelte, men veien dit gikk gjennom loven, fellesskap og solidaritet. Hadde den enkelte vært sin egen lykkes smed, i stedet for å bygge en arbeiderbevegelse hadde det ikke blitt noen åttetimersdag. Å være fri er å ha fri, skrev Dag Solstad i 1974. I dag er åttetimersdagen og 40-timersuka lovfestet i Arbeidsmiljøloven. Spisepauser og overtidsbetaling er også regulert av avtaler. I 1900 var det seks dagers ferie som var normen, i dag er det 25 dager. Fri i romjula og i inneklemte dager? Fagbevegelsen. Det overordnede bildet er at tariffavtalen leder an, politisk bestemte lover følger etter.

Disse folka, fagforeningsfolka - lærte oss noe viktig: folk flest må skape sin frihet i fellesskap. Der hvor hver enkelt må kjempe for sine egne rettigheter så må du ha sjefens godvilje. Og da sier du ikke nei til pålagt overtid. Da sier du ikke imot på jobben. Underdanighet - det skaper ufrihet. 

Og du må bare ikke innbille deg at pressmiddelet fra tidlig 1900-tallet ikke finnes i dag. Hva er det vi skal stå sammen om i dag? I Norge har vi et godt og trygt arbeidsliv, som er kjempet for av modige, fremsynte og kloke arbeidere. I fjor ble det gjort dramatiske endringer i arbeidsmiljøloven, hvor av det viktigste var å gjøre døren høy og porten vid for midlertidige ansettelser. Vi, lærere, står nå overfor de nylig innførte kompetansekravene. Ingen vet hvordan dette vil håndteres av myndighetene. En fattig kommune har mye å tjene på å lønne deg mindre i de timene hvor du underviser i fag du ikke har nok studiepoeng i. Eller å holde deg i midlertidig stilling som pressmiddel for å skaffe deg studiepoeng. Hva om du forbigås i ansettelsesprosesser, selv om du har mer enn nok reell kompetanse, men mangler den formelle? Sammen med kravet om etter- og videreutdanning, som man som oftest må finansiere selv, har myndighetene varslet krav om innstramninger for å gjøre tjenestepensjonene i offentlig sektor mer på linje med ordningene i privat sektor. OM de bare tenkte dette om lønna også! Du vil med andre ord kunne streve med å få nok år på deg til å tjene opp den pensjonen som frem til nå har vært en gulrot med læreryrket; en trygg og sikker pensjon. Slaget står nå. Og du må melde deg på. Ikke vær et ett-tall. Jeg er sikker på at du har vært motstander av dårlige forslag siden den dagen du ble født. 

Ikke vær en røver, - vær fagforeningsfolk!

Vask sjæl

- og ikke stjæl, og ikke jug. For deg sjøl. 

Det er kjedelig å vaske. Å tørke vekk hvite prikker fra speilet på badet, å koste vekk møkka i do, å holde hybelkaninene i sjakk. Alt sammen er kjempekjedelig. Samtidig som det går til helvete med norsk oljetilsølt økonomi, så er det en bransje som fyker rett i taket: vaskebransjen. Statens institutt for forbruksforskning forteller at 11 %, altså ca 50 000 voksne mennesker, synes at egen tid er mer verdifull enn tiden til den polske vaskehjelpen som tilbyr grønnsåpelukt på fredag ettermiddag, til den nette sum  av 180 kroner i timen. Det er bare ti kroner mer enn tarifffestet minstelønn. Av de som har mer enn en million i samlet inntekt er det 32% som velger å sette bort dritten til andre. 

(Jeg orker ikke gå inn på ideen om at det er fint at det skapes jobber. Det har aldri vært bra for noe samfunn at det skaper seg en underbetalt underklasse, - working poor, på siden av arbeidslivets regler. Det er bare 1,5 % av vaskearbeidet som tilhører det hvite markedet. Hadde alle som oppgir at de betaler for vask i hjemmet, også betalt skatt, ville omsetningen vært 6,6 milliarder. Det tilsvarer 10 600 årsverk. Så ikke kom her med arbeidsplasser. Ikke bare unndrar du deg kjedelig arbeid, du undergraver et rettferdig arbeidsliv, og snylter på staten). 

Hovedårsak til anskaffelsen oppgis å være "husfreden". To voksne menneskene som bor sammen, og for all del, sikkert har en hektisk hverdag gående, velger å løse problemet med å kjøpe seg ut av det. En kjempesolid lekse å lære den oppvoksende generasjon! - Nei, men vi får mer tid til hverandre og barna, svarer de. Det tror jeg ingenting på. Tidsbruksundersøkelser viser at kvinner bruker 17 timer mindre på husarbeid i uka enn vi gjorde på 1970-tallet. Likevel bruker kvinner dobbelt så mye tid på husarbeid som menn. 2 timer hver dag. Så den likestillingen kvinnene hevder å vinne ved å løse vaskingen med å sette det bort, gjør oss altså ikke mer likestilte. I stedet for å tvinge de udugelige mannfolka til å ta sin skjerv, har vi gitt opp og lar andre kvinner skrubbe kummen med Jif. Det krangles kanskje litt mindre rundt om i de tusen hjem når diskusjonen om hvem sin tid som er mest verdifull, kan legges død. Man beslutter bare at begges tid er mer verdifull enn Ana Maria fra Latvia sin. Saken løst. 

Så, brukes den tiden man så "får" til å være mer sammen? Nei, den gjør ikke det. Fra 1990 til 2010 har det vært en nedgang i tiden som brukes til sosialt samvær som hovedaktivitet per døgn. Det er færre som besøker slektninger, naboer og venner, og færre har samtaler med hverandre. Nedgangen i sosialt samvær gjelder alle aldersgrupper. Så her er det ingen som får mer tid sammen. Den tiden brukes på jobben, og til å trene, og den brukes til skjerm. 

Er det ikke sunt å vise for barna at voksenlivet har sine plikter, - at livet ikke bare er lek og gøy? Og jeg kan ikke tenke meg mer verdifull tid tilbrakt enn å gjøre noe kjedelig sammen. Kanskje det til og med hadde vært fristende å ha en gøyal samtale, mens man utfører den kjedelige jobben? Det provoserer meg at folk blir provosert over at jeg mener at de skal vaske selv. I lunsjen er du et romvesen for å mene at det er det naturligste i verden. Og ja, jeg bor alene. Og nei, jeg har ikke barn. Men jeg skal vaske den dritten jeg produserer til den dagen jeg dauer. Med eller uten kone, med eller uten en ungeflokk. Det er det minste jeg kan gjøre. 

Vi får jo da fire timer til husarbeid, vi da, som er to kvinner. Så det er litt urettferdig, sikkert. 

The force awakens - del 1

Det er jo lyset 
fra åpningen,
i andre enden,
eller det møtende toget
du må feste
aua på. 

Hoppe på toget
med folk og venner
i hard medfart
Eller følge skinnegangen. 
Den lengste tunnelen 
er bare 2.4 mil. 

Året setter livet på plass. Jeg har lovt meg selv dummere ting før. Kantene ligger butt i butt. Min egen promissar. Det er det bare å trøkke til i 2016. Det går fortere med lakksko i utforbakke enn med tresko i motbakke. Nå, på starten av et nytt år, har jeg marsjstøvler på. The force is stronger than ever. 

Vinteren husker jeg ikke så mye av nå. Ikke fordi den er helt begivenhetsløs, men kanskje fordi det er mange hverdager? Kanskje fordi det er like mye av livet, hele dette året egentlig, som har foregår på innsiden, og litt mindre på utsiden. Det var årsmeldinger og blyantskjørt og ikke så mye å skrive hjem om. Jeg banket på en dør for siste gang rett før jul. Spikeren i kista og alt det der. Det snødde ikke så mye i fjor vinter at sporene ikke finnes. Men det er blitt vår på nytt. Fotefaret er det nå bare jeg som vet om. Jeg bruker en del tid på å være støtteapparat. I april er det årsmøte og jeg er referent med utvidet mandat, stillingsinstruksen er vid. 18. April er det fest for at det gikk. Det kunne også sies at det var en fest for at det gikk så bra som det gikk, men jeg tror vi skal nøye oss med å si at det gikk. 

Jeg har frekventert byens teater ganske ofte i år og. Teateråret begynte med Ole Ivars musikalen. Det var en gledelig synd, en syndig glede å synge med til fem gule enker og korken i taket. I februar så jeg Revisoren på Nationalteateret. Kanskje årets dårligste teater i min bok. Det hadde litt for mange likhetstrekk med Den spanske flue. Menneskelig dårskap og byråkratiets korrumperte natur står seg, men komikken fra 1856 er foreldet. Januar, februar og mars er også revytid i Oslo. Jeg får med meg Fossrevyen, Persbråtenrevyen og Elvebakkens "Uten en tråd". Det er definitivt sistnevnte som går inn i minneboka. Vi er bare oss selv når vi er uten en tråd. Den vi er når vi er alene. Året har imidlertid handlet like mye om å øve seg på å ikke være det. Alene, altså.

Årets kanskje aller beste teateropplevelse var Are Kalvøs oppsetning: "En time av livet ditt som du aldri får tilbake". Det er lenge siden jeg har blitt så satt ut av en komiforestilling, så berørt. En lurer jo fortsatt på om vi, mennesker nå, har tid, - og evner, til storhet. Eller om trivialitetene og jaget og kosen, sluker oss alle med stor appetitt.
Rundt påsketider er det offisielt at jeg skal tilbake til å være lærer. Det er jeg glad for ennå. Alle er imidlertid ikke like fornøyd med avgjørelsen. Jeg føler meg på et eller annet vis så skuffet over at en jeg har tenkt så høyt om, enten er uprofesjonell eller kynisk. Begge deler er like nedslående. Avslutningen på sidespranget mangler musikalitet. Hele våren er egentlig litt urytmisk. Det beste jeg tar med meg er vel at jeg fan meg er brukanes til det meste. At jeg til og med er jævla god. Jeg kunne arbeidet med helt andre ting, men det er ikke det samme som at jeg verken skal eller trenger å gjøre det. Jeg husker en kollega, for langt tilbake siden, sa at det verste med å ha talent er at du hele tiden må kjempe med forpliktelsen til å utvikle det. Det er et overflodsfenomen som man ikke skal henge med huet over. 

22. april fryser jeg nesten ihjel på Sørenga med utekinoen "Ta meg med". 

Jeg går fortsatt rundt og lurer på om det finnes en som synes jeg er pen, om alle egentlig er for kjærlighet, og om kjærligheten finnes for meg. Men for oss som elsker Oslo, er filmen en helt vidunderlig påminnelse om hvorfor. 

Dette utgjør vel det største vågestykket for 2015. Jeg har fortsatt ikke funnet Blåkåpa, men om jeg gjør det vil dette være en episk barnebarnfortelling om da bestemor møtte bestemor. Og jeg håper jo fortsatt at jeg finner min blåkåpe, om jeg ikke finner akkurat den blåkåpa. 

3. mai gjør jeg kometkarriere i catringbransjen. Økonomien er trang og gjenytelsene for å være støtteapparat er kjærkomne. I år løper jeg Holmenkollstafetten for bortelaget. Jeg er tilbake på den bratteste etappen fordi jeg tar en for laget. 582. plass på tiden 10.33. Det tar jeg selvkritikk på. Å jinter, å jinter, å, hjerte mitt for dekk. Je danser litt og drekk. Tre jinter står på en vaklevoren stige. Jeg melder pass. Alle er dom litt for unge.  

I juni ser jeg historiens kjærlighetsfortelling nummer en. Romeo og Julie, i borggården på Akershusfestning. Det er kaldt, men det er en vidunderlig opplevelse når sola setter seg over hustakene og kaster gullforgylelse ned over skuespillerne fra The Shakespeare Company og en fugl på lette vinger søker make over oss.

Vi var så lure at vi greide å få billetter til akkurat den kvelden hvor bandet fra Urbane Totninger spilte opp til dans i teltet på kapp etter forestillingen. Det danses til sola når sola står opp over hedmarken. Det er så viktig å danse med veggpryden.
Da skeive dager er over går jeg rett i influensa. Det er lenge siden jeg har vært så sjuk, faktisk. Egentlig er planen å bruke siste fulle uke på jobb til å leke at man har ferie i Oslofjorden. Med katt og uten kanin. Det blir ikke sånn, når det gjør vondt å snu seg i senga. Muskatt har sitt livs siste løpetid og er så søt i hvit pysj og bandasje med dødninghode på.