Opptur: Oppkuven 704 moh.

14.09.2014

Et utsnitt av stien, været og blåfargen på himmelen. Men utsikten fra Oppkuven, den må du dra dit for å få se. 

Vakre, men farlige. 

Kjempemange, kjempestore blåbær

Lyckliga gatan du finns inte mer

Etter å ha lest konklusjonene i rapportene fra NOVA om ungdom, sitter jeg todelt tilbake. 

Den ene siden er en følelse av at jeg er takknemlig. For at jeg er født før 1990. Selv om ungdomstiden på 90-tallet har gitt meg en fortid som forhenværende motekatastrofe og krympninger i skulderpartiet ved polo-genserens nevnelse, så skjønner jeg hvor velsignet fri jeg var. Veldig mye av ungdomstiden var fullstendig ansvarsfraskrevet, blottet for voksent nærvær. Det var lite som bekymret meg - sånn egentlig. Voksenreferansene mine kom fra tv-serien Friends og selv om jeg skulle ønske at jeg så ut som Rachel, så visste jeg at det var ikke så mange som faktisk kunne se sånn ut. Jeg var vel ikke så fornøyd med kroppen min, men synes den var ok til sitt bruk. Nå vet jeg at jeg fra naturens side er skapt med thigh-gap (altså mellomrom mellom lårene), og utstikkende kravebein, og knær og albuer, ja, - knokler generelt. Til og med ørene stakk ut, siden hodet ikke hadde rukket å vokse til proposjonalitet. Men like fullt - et klesstativ på mange måter. Vet dere hva? Thigh-gap fikk meg til å gå med tre stillongser under Miss Sixty-buksene og skulderputer i baken i håp om å etterligne en formfullendt kropp, alle fire årstider. Varmt kan jeg love - og grådig krøkkete å få av og på i garderoben før og etter gym uten at noen merket det. Jeg spiste doble skiver med nugatti til jeg lå under for nøtteallergi, og trene var noe jeg gjorde mest fordi det var en av få arenaer å være sosial etter skoletid på. Det var lagidrett selvsagt. Og vi syklet ofte til og fra treninga. Men det var SATS-fritt og selfie-fritt. Jeg skulle studere, men jeg skulle studere akkurat det jeg synes passet best for meg. Prestisje, inntjening og pensjon var helt uvesentlig. Jeg skulle bare bo i et kollektiv med vennene mine, slik som i Friends, og finne meg selv. Og det var etter jeg hadde hatt et friår på folkehøgskole. Det var relativt bekymringsfritt, og jeg var ganske lykkelig, om enn på en ulykkelig måte, innimellom. 

Nå er jeg bekymret. For Generasjon Y, Generasjon prestasjon, curling-generasjonen, glasurgenerasjonen. Veldige kjære barn har veldig mange navn. For det har disse barna vært; kjære.  Dette er den generasjonen som i størst grad har fått hele livet sitt regissert, aktivisert, med en barndom nesten kjemisk fritt for voksen-frie-soner. De har tråklet seg igjennom samfunnsmølla; i barnehage, SFO, skole, og organisert fritid. Det har alltid vært noen til å blåse på, trøste og orkestrere, før de marsjerte videre, taktfast mot voksenlivreferansene hentet fra ELLE interør og Gunnhild Stordalen. Dagens ungdom er konforme og ambisiøse - på egne vegne. Men så er livet noen ganger sånn da, at det butter. Og da er de tilsynelatende i liten grad utstyrt med styrepinner, selvfølelse og ryggrad til å tåle at livet knaker i sammenføyningene. Den ber tyngste børi som ingenting har å bera, heter det. Det er mye sant i det.


Samtidig skal man være klar over at de er den første generasjonen som mest sannsynlig vil få det dårligere. De står i fare for å få dårligere økonomi og færre sosiale rettigheter enn sine foreldre. Det kan virke som de har tatt dette til etterretning. De er strukturerte, proffe, sunne og selvhevdende. Når krisa kommer er det den sterkestes rett. Friår er det bare å glemme. Friår eller pusterom kan du ha når du er død.  

Man skulle kanskje tro at de benyttet anledningen til å være lykkelige mens de kan, senke skuldrene og la humla suse. Men tilsvaret er altså et voldsomt prestasjonsjag og skyhøye krav. Det er bra med krav. Å stille krav til seg selv, og til andre, er å elske seg selv, - og andre. Man har forventning om at man bør, og kan, drive det til noe. Men jeg bekymrer meg over at de ikke har mer faen i seg. For man kan  overleve et slikt stress, hvis man slipper ut litt damp innimellom. Hvis man innimellom er litt crazy; banner stygt, skeier ut med loff og sjokolademelk, eller drikker seg dritings midt i uka. Men slik oppfører man seg ikke. Ungdommen nå til dags holder kjeft, bærer ei tom bør med svikt i knærne. Og når livet stokker seg så er det et individuelt problem. Selv om alle lider under og av det samme. 

Det er faktisk knekkende likegyldig om du får feriehus i Frankrike, har et drømmebryllup, har sekser i alle fag, ser ut som de retusjerte bildene i reklamen, er veloppdragen og veltrent, hvis det gjør deg dypt ulykkelig. Det er ikke det at jeg synes så synd på dem, men jeg skulle ønske at det ble tatt et oppgjør med hvilke underliggende strukturer som skaper presset. Jeg lærte en gang at man ikke trenger å tenke så mye på hva alle andre tenker om en, fordi hver og en er mest opptatt av å tenke på seg selv, så deg har de simpelthen ikke tanke for. Ungdommen bør spørre seg selv hvem de er ulykkelige for - du er din egen verste kritiker. Vær litt raus, - med deg sjøl. Og forsøk å ha det litt gøy underveis. Det er ikke lommer i likskjorta.  

Rett til å skrive eller skrive rett?

Det har vært en mye delt sak denne uka; finnen Sanna Sarrommas "En nasjon av dyslektikere". Hvis jeg skal se forbi en av mine få blå venninners kommentar om at det er koseskolen til Kristin Halvorsen som hadde ført oss inn i dette uføret. En kommentar som er så tøyeste at jeg nesten ikke gidder å kontre, men bare nesten. (Frekkhet kjenner ingen grenser).

Min frøken, som jeg i ettertid har skjønt at var både forut for sin tid, og ganske radikal, rettet sjelden eller aldri på mine skrivefeil. Og det tok ganske lang tid før jeg orket å sette meg inn i og behersket og/å-regler, særskrivingsregler, hv-ord og lange fremmedord med dobbel konsonant som for eksempel intellektuell. Kommareglene kan jeg fortsatt ikke helt, bare de vanligste. Frøken sa bestandig "det kommer...det der med å skrive riktig". Og jeg har trukket hennes ord med i min doktrine: "Blir du glad i å lese, og ikke fratatt skrivegleden, så vil skrivefeilene prelle av som duggdråper på en impregnert teltduk - for de aller aller fleste". Lærere har et helt klart mandat til å gjøre folk trygge nok i det norske språk til at de synes de kan delta i offentlig ordveksling. Samt journalister og andre som lever av å skrive har et særskilt ansvar for at det trykte ord er korrekt. Hosianna! Vi skal være beskyttere av det norske språk.

Men.
Godt språk er mer enn regler. Ofte synes jeg at det er når elevene bryter regler, eller famler seg frem og er i ferd med å oppdage reglene, at de spennende tingene skjer. Ofte tar det form av at de har lært en regel og iverksetter den regelen overalt hvor det finnes nærliggende grunner til å anvende den. Dobbel konsonant på alle konsonanter for eksempel. Eller når bokstavrim og galante formuleringer glipper ut av deres HB-blyant. Språket har en formside og en innholdside. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg som norsklærer er langt mer opptatt av å dyrke frem en bevissthet for innholdssiden; stort ordforråd, rikt tilfang av uttrykksmåter og en sans for språkets musikalitet. Språk er avhengig av kontekst. Og jeg forsøker i mye større grad å få elevene til å være mottakerbevisste i sin skriving, enn å være helt korrekte.

Å være språkmektig innebærer, slik det fremgår av ordet, mye makt. Det er forskjell på de som kan uttrykke seg, og de som ikke kan det. Ofte helt konkret uttrykt på lønnsslippen. Ofte er det de som ikke nådde målet om generell studiekompetanse som skriver fiskegrateng i to ord. Og på den måten er det disse som enhetsskolen aldri greide å favne, selv om alt ble lagt til rette for det. Javel, - men er universitetsutdannelse alle tings mål? Jeg er absolutt en av dem som ler godt av butikkskilt påskrevet "lamme lår", og koser meg med språkteigen og Finn-Erik Vinje. Men det ville være åndssnobberi hvis jeg ikke erkjente at dette er min interesse, og ikke noe som kan påtvinges de med andre interesser. Hvis jeg skal få hjelp av en snekker, så er det langt viktigere for meg at han kan sette opp en lettvegg, enn at han kan stave "huntonittplate" riktig. Jeg håper at fagfolk uten universitetsutdannelse fortsetter å legge sin ære i faget sitt, og ikke i norske rettskrivningsregler. For skriving handler ikke bare om evnen til å gjøre det, men også om frimodigheten til å gjøre det. Som lærer har man ansvar for å passe på begge deler, og da kan regelrytteri og rødpenn bli det godes fiende.