Børn

Mit hjerte elsker alle de umuligste børn,
de som ingen holder af og ingen kan forstå.
Lyvebørn og stjælebørn og løftebryderbørn,
de børn som alle voksne folk er meget vrede på.

Mit hjerte ynder ikke disse pyntehavebørn,
der står i bed og intet ved om synd og bittert savn.
De børn som voksne holder af og klipper pænt i form,
og som med ren samvittighet tør nævne Gud ved navn.

Den kender mest til kærlighet som aldrig mødte den.
Om dyden ved den lastefulde mer end nogen tror.
Mit hjerte hader pæne voksnes hækkeklippesaks.
Det er på vilde buske verdens sjældne blomster gror.

Tove Ditlevsen

Puppy Love

L: Har du hatt en fin helg?

E: Vært på kino...

L: Åjaha, hvilken film så du?

E: Anne+Jørgen=Sant

L: (sukker i oppriktig misunnelse)...åå...den har jeg også lyst til å se.

E: Mm...Jeg så en dame som var ganske gammel, sammen med en jente på kanskje sånn....22, så du kan gå og se den.

L: Du mener det skulle gå greit?

E: Det var i hvertfall andre voksne der, som ikke hadde med seg barn. Du kan låne et barn, kanskje? Men ikke så små barn, for de skjønner ikke den.

L: Hvor gammel må man egentlig være for å skjønne seg på kjærester og sånn?

E: Det er jo AKKURAT dèt som er temaaa i filmen! (ser på meg med litt oppgitt mine, som om jeg ikke har lest boken sånn ca 8 ganger). Jeg tror man må være litt eldre enn oss. Vi kan ikke bli forelsket på ordentlig. Ennå...

Det ringer. Og jeg tenker 1.) Bare vent, før du vet ordet av det så er du kaospilot i en tilværelse hvor du faller inn og ut av kjærlighet, opptil flere ganger for dagen. Ihvertfall ukentlig. Og 2.) Blir du forelsket har jeg ingen råd å gi deg.

To timer seinere: Jeg er i godt driv foran tavla, idet jeg får øye på noe lite, og flyvende, og hvitt - i sideradaren. Det lander like foran skoen min. Jeg bøyer meg ned, kattemykt og umerkelig raskt, midt i en setning. Sender et lite "kvitøye" til forsendelsens syndere. Må smile, da jeg noen minutter senere, i en kort kunstpause, rekker å lese: "SKAL VI BLI <3>

Bruno Banani

5 minutter med Paradise, og jeg må få sitere en av deltakerne: "Da stikker jeg med halen i bena" (Christina 22 år).

Å høre heme enstann...

Min barndoms verden var dekket av snø. Og over snøen hvilte en stor, kald stillhet. Og oppå snøen gikk folk omkring på ski. Både hit og dit, og tilbake. Og hvis noen hadde gått der før, så hadde man et spor å følge. Og hvis ingen hadde vært der før, så banet man vei og laget et nytt spor. Et skispor.

Ski-VM i Oslo, Holmenkollen har vært en folkefest. Samt pompøs feiring av oss selv, og ikke minst en finsliping av ideene om hvem vi er som folk. Nasjonalidentitet aktualiseres først og fremst i møte med andre nasjonaliteter, i sin mest harmoniske form finner dette møte sted i idretten. Flagg, konge og fedreland. To planker, en lidenskap og en nasjon. Forbindelsen mellom deg og Norge kan virke uklar hvis man ser bort i fra formalitetene som statsborgerskap, språk og hvilke rettigheter du har i forhold til det nasjonale lovverket. Selv om statistikken ikke underbygger myten om at alle nordmenn er født med ski på beina, med kvikk lunsj i munnviken, så er det disse stereotypene deler av et felles fortellerreportoar som nordmann forstår og kan forholde seg til. Hvem vi er som nordmenn er en del av en felles kulturell kompetanse hvor ski og melkesjokolade, flagg, folkefest, anorakk og ryggsekk er meningsbærende. Det synes viktig, og det føles riktig...

Når du er i aua dine

Når du er i kroppen din

Når du er i følelsa mine

Du kjem ikke nærmere

Du hører heme enstann...