Tap av kjennemerke. Ep. 1

Tyven, tyven skal du hete for du stjal mitt bilskilt. I dag ble jeg oppringt av min far som kunne meddele at skiltene på min nette kjøredoning har forsvunnet over natta. For å sitere bilverkstedmannen som hadde ringt min far: "Hadde itte du skjelter på 'anna biL dinn a?" Joda. Hadde. Legg merke til preteritumsformen. For å sitere det formelle språket i min anmeldelse av forholdet: "Skiltene ble stjålet da bilen befant seg på x bilverksted i tidsrommet x-x" Jah-ha. Det var nettopp dette jeg planla å bruke en av mine sårt tiltrengte høstferiedager på. Dette er en del av voksenlivet tenkte jeg da jeg hastet avgårde til trikkestoppet. Frastjålet bilskilter - å hanskes med slikt er en erfaring å putte i sekken. Prøvelsen med å anmelde innbrudd har jeg allerede utført og bestått. Nå står anmeldelse av tap av kjennemerke for tur.

For å gjøre det hele akkurat så komplisert at det blir moro så er jeg i Oslo, bilen på Toten, og begge skal vi sammen kjøre til Sherwoodskogen først på søndag. Biltilsynet ligger på Gjøvik og har åpningstider, og papiret de trenger er her - hos meg. Dette medfører en hel del utfordringer som jeg skal komme tilbake til.

Det spesielle med tyveri av bilskilt, som dere skal være klar over, kjære venner, er at det er bare kjøretøyets eier som kan anmelde forholdet. Det er litt viktig å være klar over, for ellers kunne dette gått som smurt. Obstacle nr. 1 var selvfølgelig å lokalisere nærmeste politistasjon. På gulesider skulle den ligge på Grønland. Nuvell. Nå har jeg blitt sterkt advart mot å rusle gatelangs nedider, men jeg tenkte igjennom saken og besluttet at destinasjonen måtte anses som relativt trygg. I hvertfall på høylys dag. Uten videre problemer så fant jeg både fengsel, moskè og politistasjon. Litt hjelpesløs henvendte jeg meg i resepsjonen, på Grønland Politihus altså, ikke moskèen, og ble henvist videre til politivakten. Jeg fastslo at køen var bemerkelsesverdig liten, og ble litt glad. Kort tid senere ble jeg betjent av en vennlig, ikke-etnisk-norsk politikvinne og fikk med meg 2 skjema som jeg skulle fylle ut. "Skjemaer!" tenkte jeg, litt motløs. La på en pris og tok den tiden jeg trengte. Heldigvis hadde jeg vært såpass fremsynt at jeg holdt meg med medbrakt penn, for slike var ikke til utlåns.

Vell utfyllt ble jeg sluset inn igjen. Denne gangen ble jeg ekspedert av en bautastein av ei politidame, overhengende sannsynlig lesbisk, av den nordnorske varianten; blid og behjelpelig. Hun plystret mens hun arbeidet, og fikk meg til å føle at mitt problem var av betydning. Hun kopierte, ordnet, lette opp nummeret til biltilsynet, forklarte at jeg måtte få tak i prøveskilter og var i det hele tatt til så mye hjelp hun bare kunne. Jeg takket så mye for hjelpen og sa jeg var glad det fortsatt finnes sånne som henne. På utsiden ringte jeg biltilsynet. Og her er jeg nå; ved obstacle 2. Jeg har brakt på det rene at min far kan hente ut prøveskiltene. Problemet består i at jeg må finne en måte å få overbrakt han, eventuelt biltilsynet på Gjøvik, min kopi av anmeldelsen. Mitt håp er at jeg kan faxe dette papiret direkte til biltilsynet, da min far ikke har tilgang til fax. Og på den måten slippe å avbryte høstferien med kjæresten 2 dager før tida for å komme meg til biltilsynet for å hente ut prøveskilter.

Det beste med tyveri er at det medfører så mye deilig ekstraarbeid.