"Jeg skrur på litt musikk, for this is gonna be a long one..."

Those were the exact Words of my dentist. Men jeg liker henne godt. Jeg så for meg scenene fra en film hvor volumet skrus opp etter hvert som skrikene til torturofferet tiltar. Vakkert, på den sadistiske måten. Med munnen full av bomull og spyttsuger kjempet jeg tappert mot en kjeve som holdt på å gå ut av ledd flere ganger, samt at svelgerefleksen gjorde livet vanskelig for den stakkars tannlegeassistenten som var under opplæring. "Hvis du synes jeg er litt frekk mot henne, så er jeg det. Men hun skjønner ingenting. Hun forstår ikke et ord av det jeg sier til henne", kunne min vakre, pakistanske tannlege betro meg, da den miserable tannlegeassistenten var ute et øyeblikk for å hente noe. To timer med gaping, og 3000 blanke kroner seinere var jeg ferdig. Hun forsynte meg med en feit ibuxtablett og minnet om at tannlegekontoret holdt åpent til kl 18:00 påfølgende dag. Direkte, men dyktig. Det er greit, det.