Splitter nytt vårtegn!

Here I go again on my own
goin' down the only road I've ever known.
Like a drifter I was born to walk alone.
An' I've made up my mind, I ain't wasting no more time.

Jeg begynner å lure på hvor dette skoleåret ble av. Og ikke minst; hva sitter de egentlig igjen med fra undervisninga mi? - og den tanken tror jeg kommer til å være et nokså sikkert vårtegn for fremtiden. De mer erfarne traverne har i lengre tid forsøkt å innprente at "det du ikke har lært dem før påske kan du bare glemme"...Jeg har vært kjepphøy og sagt at "DÈT skal jeg motbevise!" Men nå er jeg neimen ikke sikker lenger. Riktignok er det litt tid igjen, men sanden i timeglasset er uten tvil i ferd med å renne ut. De kommer snart til å glippe ut av hendene mine...

MOT

"Det gjelder å ha mot til å være den man er. Og ikke miste motet fordi man er den man er."

Salon Gahlin

Etter å ha arbeidet intenst og godt med et naturfagsprosjekt i godt og vell halvannen time, hadde jeg egentlig ikke noe plan for den siste halvtimen. Og da dukket det opp. Ett av disse magiske små, vidunderlige, men akk så sjeldne øyeblikkene. Et slikt øyeblikk som får en til å løfte blikket litt og se forbi grinete foreldre, vurderingssamtaler, rettebunker, den manglende disiplinen og de håpløse konfliktene over en tørr appelsin. Det er kanskje bare i disse stundene at jeg, som lærer, faktisk møter elevene, slik jeg skrev om i alle ped. oppgavene på lærerskolen.

I ett hjørne av klasserommet pågikk det en livlig debatt om tv-serien "Jentene på Toten". Begrepene bifil, transe, og homo suste rundt over en lav sko. Og forklaringene ble mer og mer vidløftige. Så jeg tenkte at "Grett!" - dere skal få lov å spørre og jeg skal, etter beste evne, svare det jeg er god for. Jeg skjønner at de lurer. Til forskjell fra da jeg var på deres alder verserer det jo nå en hel bråte med begreper man skal skille fra hverandre, eller som brukes om hverandre. Skeiv, homo, lesbe, homofil, homoseksuell, bifil, biseksuell, transe, tvekjønnet, pedofil. Det er summa summarum viktig å holde tunga rett i munnen. Voksenverdenen, som de på mange måter bare har et sugerørs tilgang til, anvender jo disse ordene. Hele tiden. Noen riktig, andre feilaktig. Tro ikke at de ikke får med seg at "her dreier det seg om noe spennende". Jeg tviler på at noen setter seg ned og faktisk forklarer. Så ble det spørretimen på Stortinget da. Siste halvtimen. Jeg gjorde rede for noen av disse ordene som de ikke forstod. Men så var det så mange ting som var så innmari flaut å spørre om da serru. Så da ble det lapper. På de fleste av lappene stod det "Hvordan har man sex?" Jeg aktet imidlertid ikke å dra inn detaljene om bien og blomsten, og henviste videre til Juntafil og SUSS. De får værsågo å benytte seg av gratis folkeopplysning de som andre. Det får være måte på hva som skal formidles fra kateteret. Men så kom det på en søt liten lapp: "Hvordan er det egentlig å være homo?".

Det er noen ganger vanskelig å skille mellom profesjonell og personlig i slike sammenhenger. Men jeg har tenkt som så at dette er kanskje første og siste gang disse troskyldige har en lys levende, dønn homo, lærer stående foran seg - klar til å svare på ting de faktisk går rundt og lurer på. Så da får det heller stå til med profesjonaliteta. En skal komme langt med kjærlighet og ærlighet. Det er ganske normalt å være homo. Og ganske fint å være homo lærer med en gjeng som omfavner en for akkurat den man er;

En hånd i været: - Var du nervøs da du skulle si det til oss?

Jeg: -Ja, jo.. jeg var vel litt nervøs. Dere er jo min aller første klasse, og jeg hadde aldri fortalt det til en klasse før. Så jeg kunne jo ikke vite helt sikkert hvordan dere ville reagere. Men så var det jo også derfor jeg ventet til vi ble ordentlig kjent.

En elev: - Jeg husker bare hvordan det ble helt stille...

En annen: - Jeg bryr meg ikke jeg!

Den første hånda i været: - Jeg synes du var modig, jeg.

Spring awakening!

Jeg står i fare for å bli både solbrent og forfrossen om dagen. Våren får meg til å svette under jakka og fryse når jeg tar den av. Det er helt ok, for jeg har sol i fjeset og himmelen er knallblå og høyt oppe og verdens fineste venner. Bakken er fersk og fuktig. Det gror. Hele mikrouniverset, som vi har skapt oss her oppe, i ly av snøen og utrolige temperaturmålinger av den negative typen, er nå blitt et stort varmt kattedyr jeg kan krype inntil og nyte i laaange drag. Skolegården er fylt av svingende balltrer, på en ikke voldelig måte, hoppestrikker, og våryre unger. Jeg har bestemt meg for å kjøre knallhard linje og ikke gi etter for slåballpresset. Men det er neimen ikke lett når den bare asfalten lokker.

April er en måned for avgjørelser. Årets viktigste avgjørelse er allerede tatt. Og i dag. Ja, i dag har jeg fått meg jobb. Det fine er at jeg kan ta avgjørelsen på basis av "hva jeg har lyst til". Jeg har god tid. Jeg skal bli en gammel dame, og har tid til tusen ting jeg ikke har kommet på at jeg har lyst til å gjøre ennå. Nå har jeg snart bodd 10 måneder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og nå skal jeg bo der jeg ikke trodde jeg skulle bo. Os-lo. Og sannsynligvis vil jeg allikevel minnes dette strabasiøse året som ett av mine aller beste. No regrets. Jeg har hodet fullt av musikk selv når jeg ikke har spotify på øret. Jeg sprudler over av våren.

Turnushumor

Humor er når man ler tross alt.

-Otto Julius Bierbaum.

Ååå så deilig det er å være tilbake i turnusteamet. For en gjeng! For en samling godtfolk! Vi har hatt planleggingsdag i dag. "Ja, når det gjelder undervisningsplanen for 6. klasse ..." *gjesp* Vi har ikke planlagt noe. Etter å ha mobilisert ALL selvdisiplin, motivasjon og godvilje som var å oppdrive i denne skrotten, for å karre seg igjennom 4 timer med tanker vi har tenkt 1000 ganger før, ble det nachos, for å feire to av turnuskollegaene som har rundet år i påsken. Bullshit-bingo hadde vært en sikker vinner i dag. Hadde jeg hatt en tier for hver gang jeg har hørt "kompetanse", "vurdering", "elevmedvirkning" i dag, så hadde det vært en pen dagsfortjeneste. Hvorom allting er, så kommer man ikke forbi at jobben er en enorm kilde til hverdagshumor, latter og glede. Dyktige, dannede og kunnskapsrike pedagoger som vi er. Man utvikler en slags form for galgenhumor. Det er ikke til å komme forbi.

En av oss har bedrevet vranglære av 1. orden i snart 6 uker. Å forveksle "folkeuniversitetsprinsippet" med "folkesuverenitetsprinsippet" fremkaller latterbrøl som kommer fra tykktarmen og innover. Jeg vet om minst èn lektor ved lærerhøgskolen som hadde vridd seg i grava. For andre utenforstående er dette kanskje som å spise en pose potetmel. Tørt. Men det gir vi blaffen i. Historier om tidligere medstudenter som har forvekslet potteplanter med potetplanter, i forbindelse med naturfagsundervisning om rus. Å, vi holder på å dø.

Det er turnuslærerne sine som skal danse mot vår dèt.

Grønne fingre

Ingen gleder er verdt å gi avkall på til fordel for tre år ekstra på aldershjem.

John Mortimer.

Årets sjette grønne plante har nettopp avgått ved døden. Den klappet sammen etter et latterlig kort liv i vinduskarmen. Det begynner å bli litt vanskelig å ikke skulle ta dette personlig. Planter og jeg er opplagt ikke kompatible. En hver plante som entrer mitt hjem går av uviss grunn en vissen død i møte. Så fort jeg har tatt av plasten begynner planten å svaie, og etter et par dager ligger den dramatisk spredt utover til alle kanter. Død som en sild. Hvilket er veldig lite oppløftende. Neida. Den har ikke fått direkte sollys. Jada. Den trekker vann nedenfra. Da den fjerde planten vandret hen til de eviggrønne marker begynte jeg så smått å føle at dette var personlig. Den femte ble derfor omhyggelig delt og pottet om i nye potter. Dette var noe noen hadde sett på frokost-TV, der de finner det naturlig å stelle potteplanter ved syvtiden om morgenen. Like forbanna døde plante nummer 5 i 4 deler. Spørsmålet er om planten er en liten smarting som vet hva den har i vente når jeg tar den med hjem. Det kan ha spredt seg rykter hos blomsterbutikken, kanskje skjønner den lille tusten at den skal forgå, kanskje visner den i ren fortvilelse fordi den ser for seg komposten som endestasjon. Kanskje forstår planten, at idet jeg plukker den ut av blomsterbutikkens tempererte plantekuvøse at den skal dø. Kanskje skriker den stille i det jeg tar i den? Eller har jeg lest for mye Roald Dahl? Når jeg nå snart skal kjøpe årets sjuende plante. Så kan det komme til å bli den aller siste. Jeg klarer ikke dette. Den sjuende i rekken skal derfor få sin egen radio. Jeg skal synge beroligende sanger for den, og den skal aldri måtte stå i trekk. Temperaturen skal på ubegripelig vis ligge på mellom 15 og 18 grader. Jeg skal sitte der, bevæpnet med en spruteflaske vann, hver bidige time skal jeg dusje plantehelvette, mens jeg åpner og lukker persienner så den får lys, men ikke sol. Nummer sju er nødt for å overleve. Ellers konverterer jeg til plast.

HVAD FOLK MÅ TRO

Den frygt, som røver
manges ro:
problemet om,
hvad folk må tro?
er der kun eet
at svare til:
at folk må tro
hvad faen de vil.

-Piet Hein