Fenomenet Finn

Hva er det med Finn? Finn Schøll. Blomster-Finn. I løpet av jula har jeg tilbrakt mye tid sammen med mine bestemødre, og de er ulike på ganske mange måter. Men en av de tingene de kan enes om er at Finn Schøll er en fantastisk mann. Bestemor sa at hun brydde seg ikke så mye om frokost-TV som sådann, men den halvtimen med Finn Schøll, den måtte hun ha med seg. Det jeg finner så vidunderlig er at en mann, med sjokklilla briller, som i en årrekke har bedryppet TV-seerne med små visdomsord på morgenkvisten, godt innhyllet i blomstertips og skamløs flørt med Per Ståle Lønning, så til de grader har smeltet hjertene til DAMER over 40. Han snakker i ett selvbevisst, litt kokett toneleie, og ærlig talt, man trenger ikke å ha noe særlig gaydar for å skjønne at Finn ikke er rett som en linjal. Men han er en søt og sjarmerende og vittig homo. Og da er det visst greit. For verken mormor eller bestemor vil høre snakk om at Finn deler seng med en mann. Det er et ikke-tema. Jeg er redd det er litt sånn at som minioritet av noe slag, svart, brun, homo, handikappet...så har'u noe å bevise lissom. Må være ekstra flink, først da kan folk flest overse dette avvikende ved deg. Og Finn er jo flink. Ingen tvil om det. Men han er også dristig, nyskapende, kreativ og utradisjonell. Det villeste er jo at selv når Finn kreerer en oppsats hvor tulipanene er neddi vasen, eller når han kombinerer kongler og roser...hviner de middelaldrende damene i sofa'n og skulle høyt og hellig ønske de var Signe, som står ved siden av Finn og mottar svulstige komplimenter...

Æ fortjene mange sussa, så flink som æ har vorre te å pussa!!

Gjennom årenes løp har jeg utviklet et sterkt og intrikat hat for tannleger...for tannpleiere også egentlig, men nå som jeg har fått en tannpleier som svigermor, som en dog forskyner oss med flourskylling, tanntråd, tannpasta, tannbørster...så kan jeg ikke si noe vondt om denne yrkesgruppene. Jeg er sikker på at det eneste de får innprentet på tannlegeskolen er å gi pasienten dårlig samvittighet. Er de klar over hvor vondt det er å bruke tanntråd når det er så trangt?? Det er ikke min skyld at tenna mine i nedre kjeve (jeg tror det heter oklusalt på tannlegespråket) ser ut som om de er kastet inn der....på 10 meters avstand...MED binn for øynene. Men det gjør meg bare ennå mer sjarmerende pleide min nå pensjonerte tannlege å si (hun var søt, men sadist). Jeg forsøkte å få litt sympati fra min bedre halvdel om at det faktisk innebar en hel del smerte for meg å bruke tanntråd. Men det var vel ikke annet å vente fra en tannpleiers datter: "det e for at du itj bruke tanntråd ofte nok, att det gjør så vondt"...

Dette var lange og mange digresjoner. Stakkars mine lesere.

Det har gått ett og et halvt år siden siste besøk, så jeg innser at det var på tide. Den mistenkelige lukten av blod (jeg tror det er blod faktisk), desinfeksjon/sterilitet som fyller gangen opp til tannlegen får meg alltid til å gå tilbake i tid. Med ett er jeg bare 10 år igjen. Jeg har faktisk sluttet å la tannlegebesøkene ødelegge uka, enn si måneden...men jeg er litt liten igjen når jeg får mer metall i munnen enn en gjennomsnittlig tungrocker. Men herre jemini. Så lett i kroppen man er når man kan gå derfra med 0 hull. Perlerad!!!

Julen 07

Sitter og ser utover et julepyntet hus. Ute er det mørkt og jeg har sett Hovmesteren og Grevinnen på statskanalen. Det er jul. Sola har snudd, det går mot ljosare tider...Det er en optimisme i det, som motiverer meg inn i et nytt år, med ny kalender, nye semesterplaner og nye eventyr sammen med min kjæreste kjære. At den kristne og kommersielle jula erobret de gamle solvervsritualer, gjør blant annet at vi i vår sivilisasjon har såkalt juleferie. Det er det beste med jula. Nå trasker vi rundt i butikker, handler mer enn vi trenger, spiser og drikker mer enn vi bør, sender julekort til perifere venner og støvsuger våre kvadratmetere. Noen bruker kanskje fortsatt grønnsåpa. Det er noe rart med jula. Den var nok travel før også. Med tanke på alle de tingene som skulle gjøres, forberedes, slaktes og fås i hus, pyntes, vaskes og bades. Uten de moderne hjelpemidler som vi har i dag. Jo - travelt må det ha vært. Men på en saktere, mer langsom og nitidig måte. Antakelig. Mange mener man bør droppe julevasken, droppe all laging av hjemmelaget mat, ikke signere for egen pen på julekortene, men printe opp et opplag. Det vil ta vekk så mye stress. Det skal ta oss tilbake til julas kjerneverdier og gi oss mer tid til å være sammen med familie og venner. Jeg tror ikke det er helt sånn. Jeg tror det er slik at det fjerner noe av gleden. Det er nå en gang slik da at den største gleden får man av det man har slitt for. Å gjøre noe med hendene. I fellesskap. Det er julestemning for meg. Når hender jobber sammen. Som når broren min og jeg pynter juletre sammen. Og selv om vi ikke lengre er enige om så mye, eller har så uendelig mye til felles - så er vi helt på G med at den julepynten vi alltid har hatt, den skal alltid være der. Fornyelse - nei takk. Selv om jeg innser at de eldste juleeplene begynner å få vell mange riper i lakken og at den makaroni-engelen jeg laget i 4. klasse ikke er like vakker nå. Vi småpludrer litt om hvor det er et åpent felt, hvor den kula bør henge, og hvor vi pleier og henge den. Mimrer litt om filtnisser, nøttenisser og andre nisser som vi har lagd opp igjennom tida. Det er også veldig snodig med jula. Jula er ikke tiden for å finne opp kruttet på nytt. Kanskje den eneste tiden i året hvor det som alltid har vært får lov å være som det er. Og så er det dette med familie. Jula skal være familiens tid. Og selv jeg - med min familie, synes det er fint å være sammen med menneskene som har eierskap til min barndom akkurat i denne tiden. Men jeg har også en stadig sterkere følelse for at de menneskene som gir meg energi, som tror på meg, som inspirerer og omgir meg i hverdagen er min familie. Og jeg gleder meg til jeg skal lage nye juletradisjoner, når jeg en dag skal feire for meg selv, muligens omgitt av noen av disse englene som er mine venner og som er så umistelige og så betydningsfulle for meg. Og så håper jeg at jeg en gang får feire jul et annet sted på kloden enn i Norge, for det tror jeg skiller det viktige fra det uviktige på en tydeligere måte.

Før jeg roter meg opp i et suppete julekort, sier jeg bare en riktig gledelig og fredelig jul til alle sammen.

verdens kjipeste følelse

...er den følelsen jeg sitter med akkurat nå etter å ha levert blankt på eksamen i samfunnsfag i dag. Det føles så urettferdig at det kan faktisk ikke beskrives. Lesere av bloggen har i allefall fått det med seg, og jeg tror forøvrig de jeg har hatt kontakt med den siste måneden også har fått det med seg, hvor frustrert og stresset jeg har vært foran eksamen i år. Det har vært så uendelig stort pensum og jeg har i tillegg måttet "ofre" 2 uker med samfunnsfagslesing for matteregning, for å klare å stå på den. Og kjære alle høyere krefter hvis det finnes justis, balanse og godhet i verden så har jeg i det minste stått på matteeksamen. Ergo har det blitt denne uka med meg og 2500 sider. Det skal nevnes at av ca 30 studenter som møtte til eksamen i dag så var det 12 som leverte blankt. Og det har ingenting med intelligens eller mangelfull lesing. Faktisk tror jeg ingen av oss har vært så godt forberedt foran en eksamen som foran denne. Da jeg fikk utlevert oppgaven steg kroppstempraturen til feber, men så tenkte jeg helvette heller jeg klarer å stå, men så tenkte jeg at hvis jeg står og får en E så må jeg vente et helt år med å ta den opp igjen. Og akkurat nå sitter jeg og kjenner på den bitre følelsen over ikke å ha fått vist kunnskapen jeg føler jeg sitter med, vi kunne fått mye rart på den eksamen, men den vitenskapelige revolusjons betyding for sosiale, økonomiske, geografiske og filsofiske forhold i den moderne tid - neppe. Samtidig er jeg ganske kvalm fordi jeg gav opp. Vil ikke si det likner meg. Kanskje burde jeg ikke levert blankt. I og med at det vil bety en stor arbeidsmengde på meg nå i vårsemesteret. Jeg vet ikke. Akkurat nå er jeg bare veldig trist og veldig skuffet, og føler meg veldig motarbeidet av noen krefter jeg ikke helt vet hvordan jeg skal slå tilbake mot....

Jeg vil betale avlat...

Selv om helvete angivelig ble avskaffet i 1953 gjennoppstår det hvert år i henholdsvis juni og desember. Og det ser slik ut:



Skjærsilden er eksamenslesingen. Denne uendelige spekulasjonen i hva vi bli prøvd i som et resultat av en resignert erkjennelse av at man kommer ikke til å komme igjennom pensum. 2500 sider er ikke overkommelig på 6 dager. Jeg ser den. Men læringskurven har vært bratt de siste dagene, ingen tvil om det. I går kuliminerte den i sitt absolutte toppunkt da jeg trodde jeg forstod det britiske partisystemet og forskjellen på flertallsvalg i enmannskretser og forholdsvalg i flermannskretser. I dag derimot er status den at kunnskapen har fragmentert. Pulverisert. Og på spørsmål om tre definisjoner på en nasjon - blank! Tabula Rasa. Jeg kan ikke beskrive med ord den spenningen som presser på i tinningen og som brer seg nedover nakkemuskelaturen. For å si det i sterke ord: å lese til eksamen er som å prøve å få plass til en fotball i rompa - Mye som skal inn på et lite område. Det er helt greit at man som student har 10 måneders ferie, men ingen skal få komme her å si at vi ikke gjør en helsikkes innsats de 2 månedene vi faktisk er i sving. Og rekk opp hånda den som er klar for ett bytte???

Æ håpe det går likar i mårra...

Glitteret skal henge vertikalt

Glitteret på juletreet skal henge nedover, vertikalt, hvis man skal følge tradisjonene. Og er det noe man skal i jula, så er det jo å følge tradisjonene. Det sa en ekspert på juletrepynting og juletreets historie på FrokostTV på NRK i dag. Så til alle dere som henger det feil, (altså sånn som det henger på Disney sine juletrær, horisontalt) så har dere sjansen til å rette det opp i år.

Wrong:



Correct: (fra julen 06 heme i finstua)

samfunnsfagsnerd goes matte and reverse...

For å få en avkobling fra matten lå jeg sent i går kveld og pugget norges statsministere fra 1900 og frem til i dag.

Knutsen
Bratlie
Knutsen
Halvorsen
Blehr
Halvorsen
Berge
Mowinckel
Lykke
Hornsrud
Mowinckel
Kolstad
Hunseid
Mowinckel
Nygaardsvold
Gerhardsen
Torp
Gerhardsen
Lyng
Borten
Brattli
Nordli
Brundtland
Willoch
Brundtland
Syse
Brundtland
Jagland
Bondevik
Stoltenberg
Bondevik
Stoltenberg

Bra vad?

Og while we're at it: Dere vet at det finnes 10 typer mennesker her i verden? De som kan binære tall, og de som ikke kan det.

2. eksamenssøndag i eksamenstida.

For de av mine lesere som synes bloggen handler mye om eksamen for tida, så har det den enkle grunn at livet mitt dreier seg om eksamen for tida. Etter å ha tilbrakt større brøkdeler av helga i kantina på Rotvoll og regnet matematikk er jeg nå å kategorisere som en person med små mentale forstyrrelser, som ikke bør forlates uten tilsyn. Dvs. jeg begynner å se geometriske figurer rundt meg. Jeg forsøker å regne ut hvor mange store stykker man får, når vi skal dele en pizza på tre, i stedet for å bare begynne å dele den i fire, og så hver del i to osv. I tillegg til å beregne vinklene, med toppunkt i midten av pizza'n. Jeg beregner sannsynligheter og jeg ser stigningstall.

Hva jeg har lært i dag?
1. Blaise Pascal var en dust.
2. Det var Arkimedes også.
3. Hele Ole Petter Jensen kan egentlig gå og dø.
4. Å halvere ei linje er ikke like enkelt som man skulle tro.
5. At i en trekant hvor vinklene er 30, 60 og 90 grader, vil den korteste av katetene være halvparten så lang som hypotenusen.
6. Jeg kan bare sjele med det ene øyet.

Kanskje litt for mye te og kindersjokolade nå.

Pi. I århundrer har mennesker forsøkt å regne ut de riktige desimalene av Pi Det har sysselsatt både intelligente og de som trodde de var det. Pi er jo et irrasjonelt tall, med et uendelig antall desimaler. Vi burde nøyd oss med 3,14 en stund til. Men det eksisterer mennesker. Det eksisterer menn ( det er der problemet ligger) Og noen av dem har egnet livet sitt til å forsøke å regne ut den sanne verdien av Pi med 20, 30 eller 100 desimaler. Lurer på om det hadde vært smartere å vente noen hundre år med anstrengelsene. Datamaskiner har i dag beregnet 130 millioner desimaler av Pi.
Men hvem er herre for å si når i historien man skal sette inn kruttet på hvilken oppgave?
Er et problem uløselig og uten slutt, som Pi for eksempel, er det rett og slett galskap å forsøke å løse det. Men så tenker jeg - legger jeg vekten på de rette tingene? Og jeg vil si ja. Jeg setter inn kruttet på å stå på matematikk-eksamen NÅ, fordi det er NÅ jeg må stå. Dette er siste forsøk. Men jeg ser jo at om jeg døde i morgen, ville jeg sannsynligvis (10/10=100%) ikke bruke dagen over bøkene, messende på formler, og brudne brøker...

Eksamens-blues

Bekymringene vokser, og like sikkert som det er desember

Nå er det eksamen – ja det demrer…

Jeg våkner om mårran og det er kaldt og svart.

Leseplanen sprakk før første uka var gått

Så hvordan andre makter presset har jeg aldri forstått

På kjøkkenet vokser oppvasken,

Og jeg skulle helst ha vokst med oppgaven

I desember er det mer av så mangt

Frustrasjonen vokser i hodet og da blir det trangt

Jeg sitter og leser og føler for å dø

Frontallappene verker og ute er det snø

Jeg har hatt det så fint og fritt – og nå skal jeg plutselig holde tritt

Men om jeg står – ohå – da skal jeg ta en dram

Jeg må gjennom dette for å komme opp og fram

Så pass deg sensor – her kommer jeg

Med blyant og penn og steg for steg

Jeg håper så innmari at jeg står

Jeg gleder meg alt til neste år.

Dagens ungdom...

De er overalt. Kloner. Jenter som går med hele høyre siden av håret svingt over på venstre siden, og som nekter å si at de ligner på 80'tallet.

Tyvlyttet på buss 3 fra Lade til Sentrum, fredag kveld:

Hu ene: Serr jeg er så serr sulten nå azz!
Hu andre: Herregud, gå å spis lizzom?
Hu ene: Ja serr, hakke spist noe idag lizzom!
Hu andre: Serr? kødder du lizzom?
Hu ene: Nei helt serr, herregud kjennes ut som jeg dauer lizzom!
Hu andre: Serr vi stikker og wopper eller noe azz..

Forstå det den som kan.

Når to pepperkakebakere baker...

På et tidspunkt var alt vi hadde dekket av et flortynt lag med melis. Fingre, mobil, linser, øreflipper, hår...alt litt småklissete. Men det gir den gode følelsen av at det snart er jul - ingen tvil. Og resultatet - et unikum av et pepperkakehus! Komplett med to pepperkakekoner utenfor; henholdsvis meg med rød nonstop, Mari til venstre med gul (selvfølgelig). Vi hadde ingen store uhell, bare ett lite, hvor nedre kant av taket fikk en liten knekk. Men hva kan man ikke fikse med litt melis? Særlig når det kommer til kakehus. Stemningen var på topp under hele operasjonen. Dramatikken og spenningen som knytter seg til selve reisingen av byggverket er jo ganske kritisk. Da skal smeltet sukker plasseres der det skal, og delene festes på rett sted, før alt har rukket å bli til knekk. Med meg som arkitekt, og Mari som byggfrue, simulerte vi bevegelsene først, og deretter utførte - Samarbeid på sitt vakreste! Og så spiste vi litt nonstop, og har døst til lyden av julemusikk, sunget noen strofer selv også. Tostemt. Av og til med vilje, som oftes ikke. Men nå er det JUL i huset. No doubt about it.

Dette er en revidert utgave. Mari ønsket å presisere at helt til høyre mellom grantrærne, lurer en rev. Den laget Mari. Og jeg bøyer meg fullstendig i støvet. Må ærlig innrømme at jeg hadde liten tiltro til en autentisk naturtro rev, men trur du itte dama skar ut ræv i pepperkakedei som hu ældri sku gjort no ænna!?? I forkant ser du en gris, det kjem dårlig fram på bildet, men ikke så godt i virkeligheten heller. I pipa ser du nissen på vei ned, ser berre topplua ta'n. Og bortafor pipa står gavesekken. Jeg mener at alt dette kommer helt tydelig frem, man ser jo hva det forstiller!??? Nuvel. Det er i hvertfall presisert. O' helga jul.

FEEEERDIG på hundre språk!!!

Kan best beskrives med to ord: lykke og anti-klimaks. Et paradoks? ja, absolutt!

Nullte søndag i advent

Åkei, nå er jeg offisielt drittlei. Jeg er lei av Word, jeg er lei av å sjekke mail og blogg hvert andre minutt, jeg er lei av halvannen linjeavstand og grundige referanser. Jeg er lei av WTO, av OECD, av GATT, av MUL... i det hele tatt. Allikevel er det kun disse tankene som surrer rundt i hodet mitt. Altså, når jeg er på do liksom...hallo? I går natt til og med, etter 10 øl og en Irish Coffee on the rocks, da jeg skulle legge meg, hva er det som hjemsøker meg langt inne i rusens tåkeheimer; jo! et poeng om at dersom jeg omformulerer problemstillingen min og bruker vekst, istedet for utvikling da ville jeg få en bedre konklusjon. Det finnes ingen grenser. Hviledager er for guder.

Og i flere dager nå så har jeg pløyd stortingsmeldinger og høringsnotater og andre offentlige dokumenter for å finne ut hva som er Norges "sensitive produkter"...Etter det jeg kan skjønne; Norges best bevarte statshemmelighet. Ikke ETT sted står det uttalt svart på hvitt: "Melk er et av de produktene Norge ønsker å betegne som sensitivt." for eksempel. Man må derfor lese mellom linjene og tenke selv. Jeg sa aldri at jeg ville tenke selv! Møkkanovember.

Himmelens korrekturlakk...

Hvor fint er det ikke utenfor stuevinduet mitt akkurat nå? Samtidig med at en viss skrivesperre lettet, dalte snøen ned over Lade. Og det snør så tett så tett. Blokkene i nabolaget, og den jeg bor i forøvrig, dekkes av det hvite teppet, og gjør det som ellers er stygt og veldig blokkaktig, litt mer personlig og hjemmekoselig. Trærne henger også sammen på en litt annerledes måte. Borte er enkeltgrenene, og tilbake er et sammenvevd nett, hvor balansen ikke må forstyrres, for da deiser det en hvit ladning ned i noens nakke. Asfalten er litt mykere og jeg er litt blidere. Håper snøplogen aldri kommer. Jeg får nesten tårer i øyene her jeg sitter i skrivevake, med stearinlys, fyr på peisen, med ansiktet vendt mot ruta..Tekoppen har jeg på armlengdes avstand, og snusen, og ei halvspist skive med brunost. Føler meg som en av de gamle forfatterne, oppslukt av sitt verk, i vakre omgivelser.

Om det bare kunne bli en fordums jul i år...

Sneen daler lett og fin og strøk blidt mot ruten min,
i morges da jeg drømte på min pute.
Vi tok skjerf og votter på, hastet veldig med å gå
snart var det tusen barnespor der ute.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner.
Kanskje lyser de til kvelden si'r: "Go' natt!"

Først så trakk vi kjelken opp på en diger bakketopp
så suste vi avsted langt utpå jordet.
Og så bar det opp igjen, snart var vi på topp igjen.
Så lo vi mens vi akte, små og store.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner.
Kanskje lyser de til kvelden si'r: "Go' natt!"

Vi har bygget oss et slott som vi syns ble stort og flott
med prinser og med snedronning så vakker.
Vinterdagen tar farvel, vi må hjem nå er det kveld.
Vi ser på himlen at det lir og lakker.

Og vi tenner våre lykter når det mørkner,
og når alle lyder pakkes inn i vatt.
Ja, vi tenner våre lykter når det mørkner.
Kanskje lyser de til kvelden si'r: "Go' natt

Skriving, en kaffebønn om inspirasjon...

Den som sier at skriving ikke er jobb kan helle karsk i øyekroken og knaske litt rottegift. Jeg går nå midt i min 3 uke med fagtekstskriving. Skriving er jobb. Særlig når man skriver om store verdensproblemer som: er norsk landbruksproteksjonisme til hinder for vekst i utviklingsland - med fokus på Norges agenda i Doha-runden i WTO. Særlig vanskelig er det når hjernecellene mine ser ut til å ha begått kollektivt selvmord etter 4930 ord. Så i dag har jeg bare sittet og stirret på kaffekoppen mens kaddetrakteren putrer og går, og jeg har snust overdrevet mye.

Jeg er inne i en særdeles kritisk fase av teksten: drøfting og konklusjon. Jeg skal ta et eksempel på hvorfor jeg mener at norsk landbruksproteksjonisme er usolidarisk:

Sukker er et produkt som ikke produseres i Norge. I Mosambik har sukkerindustrien derimot et enormt potensiale til å generere store inntekter og verdier i form avarbeidsplasser. Det samme er tilfellet i nabolandene Zambia og Malawi. Allikevel importerer Norge sitt sukker fra Danmark. Den danske sukkerprodusenten Danisco produserer 1,2 millioner tonn sukker årlig. Dette er ti prosent mer enn deres kvote på EUs indre marked. For den kvoten de kan selge i EU, får de en garantert minstepris på 632 Euro per tonn. Resten av produksjonen er ren overskuddsproduksjon, som Dansico ikke kan selge innad i EU. På verdensmarkedet dumpes det til en firedel av produksjonsprisen. Konsekvensen av denne dumpingen er at verdensmarkedsprisen på sukker er unaturlig lav. Både Zambia, Mosambik og Malawi er blant de såkalte MUL-landene, og har derfor svært gode handelsbetingelser med både Norge og EU. De møter ingen tollbarrierer (har såkalt null-toll) på varer de ønsker å selge. MUL-landene klarer i liten grad å nyttiggjøre seg av disse handelspreferansene pga. manglende infrastruktur og kompetanse (Brunstad & Gaasland 2007). Og dersom de skulle lykkes å få til eksport med sukker, er det mulig for Norge å stanse importen på tre dagers varsel, hvis markedsbalansen vurderes å være i fare, noe som gjør det svært risikabelt for utviklingslandene å satse på eksport til Norge. Mosambiks komparative fortrinn smuldrer også hen dersom man ser på EUs sukkersubsidier i tillegg. Det gjør det mulig for Danisco å produsere, pakke, frakte og levere varene til en pris som er høyere enn de kostnadene man har i Mosambik bare for å produsere sukkeret. Poenget er ikke Norges egne tollbarrierer, men Norges samarbeid med EU i WTO om å beholde eksportsubsidier er indirekte et hinder for utviklingslandene som følge av at Norge ikke er sin rolle som mellomledd bevisst.

Er ikke dette usolidarisk? Jo. Men kan jeg konkludere med noe så følelsesladd og subjektivt? Nei. Å kjære, er det noen som har svar?

Hunter Hayes brings sunshine to an otherwise cloudy morning...

http://www.youtube.com/watch?v=LQPEsa5e7K0

TOMBOLA

I går gikk jeg tomt for dopapir. Så da er jeg ikke voksen. Ennå...

I dag har jeg sett Prinsess Martha Louise, og snakket med en gammel dame som lurte på om jeg hadde vondt i foten, siden jeg kom fra Toten. Det holder for meg.

Mari lanserte en interessant problemstilling i nattevaktståka i dag. Hvor blir det av etternavnene til de kongelige når de gifter seg? Sonja minus Haraldsen, Mette-Marit minus Tjessem Høiby, Ari får beholde sitt da, for han er bare prinsessegemal. Kan man kjøpe de på e-bay? Blir de strøket fra listen? Eventuelt andre løsninger?Er det noen som vet det? jeg mener de er jo skrevet inn i folkeregisteret. Blir kongebarna ført inn i dette registeret? hva står det i passet til H.K.H Ingrid Alexandra?

I dag oppdaget jeg en mail i min mailboks, fra min kjære kjære venn Sternhoff, som hadde følgende bekymrede tale å komme med i henhold til mitt innlegg om hund:

Skatten min!
Du kan ikkje få deg hund og her komme korfor:

Dens enkle væremåte og lett manipulerbare sjel komme te å irritere deg ihjel, samtidig som du komme te å bli stuck med detta dyret i ti år fordi du har et svakt hjerta og ikkje komme te å klara å kvitta deg med han. Du e et kattemenneske, og mens kattens overlegne egenrådighet glede deg vil hundens stahet og manglende intelligens mane frem banneord som du ikkje trodde du kunne!
Regne det ute? 3 grader og kuling? Klokkå e halv 7? Intet problem, ta dyna rundt kroppen, gå bort til døren- slipp katten ut og spring tilbake til sengen.. Eventuelt; brum brum, kle på deg, finn frem båndet og gå ein tur rundt blokka.

Vil du på fest nyttårsaften? glem det. Hunder e livredde raketter, og igjen vil ditt bløte hjerte føre til at du blir hjemme og passe på at dyret ikkje pådrar seg hjerteinfakt, istedet for å synge Happy new year sammen med Abba og resten av vennegjengen.
Ikkje overbevist? Katten spise tunfisk = 4 kr boksen. (min kjære oscar (Sternhoffs katt red.anm.) e muligens litt tykk (ikkje sei det te han), men ein boks tunfisk vare i tri dager). Gudene må vita ka og kor mye ein hund spise. SIKKERT masse.. men eg kan ikkje sei sikkert, for eg har aldri hatt hund og vil aldri ha det heller!
Beste argumentet har du selv: Man må faktisk TA I BÆSJ minst en gang til dagen.. pose på hånden eller ei- det e fremdeles bæsj and you`ve toucht it!


YES!!


Wrong on so many levels....



Og for ordens skyld legger jeg til Sterns egen hjerteknuser, Oscar, sånn at ingen blir fornærmet:)

Hund?

Nei takk. Diskusjonen om hund. Der er det jo altså da argumenter for. Det er veldig få av dem. Mener jeg å huske. Også er det mange mot. Men jeg føler at det begynner å...ja...Men hva er det beste argumentet FOR en hund? Å skaffe seg en hund altså...en venn? Du får en venn? Men blir det hyggeligere hjemme? Jeg vet ikke, jeg har aldri hatt hund. Men jeg ser det ikke for meg, altså - gjør ikke det. Okei, men jeg prøver. Ser det for meg nå. En skøyeraktig liten hund som er glad når jeg kommer hjem. Logrer og sånn, og bjeffer litt sånn voff voff. Evt. hopper opp og kjører snuten inn et sted den ikke skal. Det kan være en liten hund, javel, men de er spretne.

Så hva er det beste argumentet mot da? Det er jeg som må gå ut å lufte den, fordi den andre delen av eierskapet vil jo...Å, så de må luftes? Det er lufting. Kunne hatt en sånn kasse kanskje - en lufte-kasse? Sandkasse med et bur over, som den kan være inne i? Et hundebur altså. Man får nok en livat og glad hund da skal jeg si. Nei. Hunder skal bevege seg mye, de skal leke har jeg hørt. Jeg er en turgåer, men særlig ikke med hund. Man må plukke opp dritten. Er ikke det grunn god nok? Man kan kanskje bare skynde seg videre kanskje? Det blir som med piggdekk. Da satte man seg mål om at 80% skulle kjøre piggfritt. Det er oppnådd nå. Samme kan man overføre til hundedritt. Hvis, la oss si 90% plukker opp, da trenger kanskje ikke jeg å gjøre det? Eller ikke. Alle skal plukke opp dritten etter egen hund. Og jeg vil ikke ta i sånt. Og da skal ikke jeg ha hund.

Det er dyrt å ha hund. Dyrlege = dyr lege. dyremat = dyr mat.

Digital praksismappe up my ass.

Hvert eneste år, hver november, så setter jeg meg noe ufrivillig ned med et korrupt program som heter FrontPage, for å lage digital praksismappe. Dette er ikke som å sykle, men må læres på nytt hvert bidige år. Og det som er til å miste besinnelsen over, er at det tilsynelatende er helt vilkårlig om det funker eller ei. En ting er nå å lire av seg arbeidskravene i tekstformat, det går greit og er noe jeg bruker besyndelig lite tid på etterhvert. Men så er det htm/htmlformatet. Udugelig.

Men nå er den her, kjære venner! Årets utgave! Digital praksismappe anno Høsten 2007. Den har kostet. Og si ifra om det er noen linker som ennå ikke fungerer, for da får jeg ikke godkjent 3 uker på Rosten Skole! Ironisk?

http://www.stud.alt.hist.no/~chrisos/praksismappe/

Baktanker

Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, og vil nok neppe bli det noen gang heller. Det er egentlig mer enn nok utfordring å beholde troen på seg selv i disse selvrealiserende tider. Derfor hender det også at man føler seg langt fra komplett som menneske. Når trondheimshøsten legger sitt våteste og kaldeste slør over tilværelsen - da er det langt mellom lyspunktene og kort til eksamen. Nettopp i slike situasjoner er det man savner noe mer, om ikke akkurat religiøsitet. For meg finnes løsningen i musikk, den beste form for terapi og rekreasjon. Med en hverdag NESTEN like grå som det trønderske været, passer det skremmende godt med et requiem eller flere i høretelefonene. Klassisk musikk treffer lytteren innerst, hvor den auditive katarsis finner sitt utgangspunkt. Akkurat hva jeg trenger. Jeg blir andektig når Chopin triller toner, musiske krumspring jeg ikke forstår, men som får meg til å smile.

Så i denne dystre tiden er foreleseren Gud, semesteroppgaver skjærsild og jeg føler meg syndig. Man kan virkelig bli religiøs av mindre, når det plutselig virker som om alle skal havne i helvete uansett. Enda godt at jeg er en djevel på skippertak.

What's another year? Egenterapi.

Det er november. Jeg har bursdag i November, en måned som selv i de yndigste barnevers ikke får den heldigste omtale. Det må være at det er november. Jeg har i alle fall de siste dagene hatt et urovekkende behov for å komme i balanse igjen, til tross for hyggelige dager og trivelig selskap er jeg helt skutt på kveldsparten og triller store tårer rett som det er. Heldigvis for både meg selv om menneskene rundt meg vet jeg hvordan jeg fikser slike ting. Jeg skreller av meg hverdagsklær og inn i den fineste ull. Så finner jeg frem til Belle and Sebastian, og lar de få siste ord. Etterpå teller jeg dager til solen snur.

Så spiser jeg et ostesmørbrød og drikker et stort glass O'boy, og snubler meg i seng mens jeg tenker at visst er jeg rar, men jeg har det ganske hyggelig underveis. Jeg skal kjøpe meg bringebærdrops i morgen. Det bringer alltid en sommerdrag over solnedgangene. Og så vil minst ett av dropsene falle ut av posen, og ned i en av mine lommer og bli loete, og så vil jeg finne det igjen i neste uke og glede meg ordentlig over det. Bringebærdrops gjør seg aller best som små forbløffende kaniner opp av lommen. For å gjøre en svart dag litt mer grå-aktig. Lykke i lommen.

En annen ting: SNØ! Det knaser under skoene mine, det drysser fra trærne, det limer sammen grusen og det ligger i vinduskarmene. Det skaper liksom-julestemning, "det nærmer seg eksamen!"-panikk og lysere dager og lystigere kvelder.

I tillegg er det et spørsmål som har hjemsøkt meg de siste dagene: "Når er man voksen?". Er man voksen når man er konfirmert - neppe! Og jeg veit at man slettes at tidspunktet for myndiggjøring og voksen ikke sammenfaller. En ganske ettertenksom og klok sjel sa i dag at det er frivillig å bli voksen. Det ante jeg ingenting om, da kunne jeg kanskje spart tankeenergi. Er man voksen når man ikke lengre går tomt for dopapir, vaskemiddel eller andre husholdsartikler? Altså at man planlegger innkjøpene siden og går på butikken jevnlig. I såfall så nærmer jeg meg. Er man voksen når man slutter å synes det er gøy å balansere på rekkverk og benker o.l. I såfall er jeg laaangt unna. Er man voksen når man kan å sortere klesvasken, og har skjønt nytteverdien av å henge sokkene som hører sammen ved siden av hverandre? Er man voksen når man har en ryddig økonomi, eller når man tar konsekvensen av egne handlinger og slutter å være feig? Er man voksen når man står opp tidlig og legger seg tidlig, selv om man har muligheten til å la være? Er man voksen når man ikke lenger bøyer av for trangen til å kaste snøball når den første snøen har falt? Er man voksen når man har skjønt verdien av å bruke hjelm og refleks? Eller når man har fylt ut sin egen selvangivelse? Er voksen en alder, en destinasjon eller en tilstand? Jeg blir med jevne mellomrom fortsatt konfrontert med både 13åringen i meg. Og når jeg ser meg selv i speilet er det fortsatt en jente som skjærer grimaser tilbake, ikke en kvinne. Er man voksen når man ikke lenger skjønner seg på fenomener som pokemon og gremmes over ungdommen nå tildags? Når man sier at politikerne var mer hedelige før, og refererer til kroneverdien for 10 år siden?

Voksen snoksen!

man bør ikke trekke i tråder...

I går hadde jeg en samfunnsfags time på 10.trinn. Klassen var delt i to etter kjønn, og jentene var mine (They allways are) Tanken var å gjøre et poeng ut av at det meste som vi høster frukter av i vår glasur-kirsebæren-på-toppen-generasjon ble fundamentert i det som historikerne kaller "etterkrigstiden". Dette skulle jeg gjøre ved å lage en tidslinje på tavla og skrive ned på oversiden, det som var positivt, og på undersiden, det som ikke var fullt så positivt. Veldig mye ville jo bli på oversiden - og dermed make my point.

Det gikk veldig fint! Gjengen skjønte mye, opptil flere fulgte nøye med, og jeg elsker, simpelthen elsker å stå foran der når jeg og klassen skaper dialog sammen. Når de spør, og jeg kan spørre tilbake og få de til å tenke og reflektere. My feets don't touch the ground in those moments. Det var selvfølgelig noen som meldte seg ut ganske tidlig, men jeg vekket de sånn med jevne mellomrom på hvert tiår; 1957 - baby'er på Stjørdal ble forbyttet, 1964- Norges første H&M, 1966 - Granatmannen, 1971 - brenning av pornoblader på Egertorget...Samtidig med at jeg fortalte og demonstrerte og snakket, og veivet engasjert med armene, viste jeg lysark, for de som synes det er enklere å ta inn over seg kunnskap visuelt.

Allerede da første bilde av landsfaderen Einar Gerhardsen ble lagt på, kom spørsmålet om jeg ikke kunne dra ned det hvite lerretet, for da ville det bli enklere å se. Fra mine første timer bak kateteret har jeg hatt en viss engestelse for alt som nærmer seg "tekniske hjelpemidler", alt som involverer stikkkontakt, av og på-bryter eller mer, er detonerte sprengladninger for å sprenge timen i filler....selv det enkleste kan skjære seg. Ta ingen ting for gitt. Det som virket for 5 minutter siden da du testet vidunderet MÅ ikke virke 5 minutter senere. Murphy's lov x 100. Det som kan gå galt, vil gå galt på værst tenkelig tidspunkt. Jeg har også dårlig erfaring med de kartene man så hendig kan trekke ned og peke på - for så å trekke opp igjen - noe som bare lar seg gjøre 1 av 10 ganger. Det værste som kan skje er jo å stå og knote med rullene, uansett om du behandler den som en Ming-vase fra 1348 eller om du har samme håndlag som tunnelarbeider, så rikker den seg ikke, eller motsatt; den trekker seg inn i sitt skall like brennkvikt som en paranoid skilpadde. Rullene forholder seg verken til energilover og tyngdekraft. Så jeg svarte bestemt at nei, jeg skal skrive så mye på tavla, og jeg har dårlig erfaring med sånne "trekk-ned"-ting, så vi lar det være. Dere ser godt nok. Og det var klassen tilfreds med. Heldigvis.

Men SÅ, da jeg hadde loset dem igjennom oppdagelsen av oljen i Norge (1963 begynte letingen, og lille juleaften 1969 piplet de første dråpene opp av ekko-feltet, som skulle gjøre oss alle til millonærer). Da var vi kommet til 1970-tallet og jeg skulle vise et bilde av en unge-flokk kledd typisk 70-talls. Jeg liker å trekke inn hverdagssituasjoner og hverdagsmennesker. Jeg tror det hjelper for å kunne sette seg inn i tidsånden som rådet. Nuvell. Dette bilde var særdeles uskarpt og kornete. Så jeg sa nei, da får jeg vel trekke ned lerrettet da - I det jeg tar et fast grep om metallringen festet til en snor, og tenker nå gjelder det...............................faller hele herligheten ned i min favn. Jeg korrigerer meg selv. Det NEST værste er å knote med en sådann rull, det VÆRSTE er at den deiser ned på hodet ditt. I de promille-sekundene jeg stod der med ryggen til klassen, og med lysark-lerrettet i min spede armer så tenkte jeg følgende: 1: Oisann!! 2. FAEN FAEN FAENS DRIT-LERRETT 3. 3-2-1 nå kommer latterbrølene.

Av en eller annen grunn, for meg ukjent, så kom ikke kaoset og latterbrølene og vanskelighetene med å hanke inn oppmerksomheten deres. Jeg tror de var like forbauset over det de hadde vært vitne til som det jeg var. Litt svett la jeg pent fra meg lerrettet på golvet under tavla. Smilte litt, og sa man vet aldri hva som skjer når man trekker i en tråd.

Djevelens tjener:

I love my life...

Planen:

1. Legge seg tidlig for å få veldig påkrevd søvn før slitsom tirsdag
2. Stå opp kl 06 for å rekke løpetur og en avslappende dusj, senere frokost.
3. Forelesning 08:30

Anti-Planen:

1. Legge seg litt senere enn planlagt fordi det var så mye oppvask som måtte tas, jeg hater å stå opp til rotete kjøkken. For deretter å bli liggende og lese en hel verdifull sove-time.

1.b. Vente på at min bedre halvdel skal ringe og si godnatt. For så å sovne fra det hele.

2. Overhøre vekkeklokken. Jeg må innse at "Morgenstemning" av Grieg, ikke har nok trøkk til å rive meg ut av søvne, selv om det er en veldig behagelig melodi å våkne til.

3. Sprette ut av sengen, men for sent til at det er realistisk å tro at jeg skal rekke og jogge. Ergo blir det bare dusj og frokost.

4. Komme seg ut av døra mens jeg tenker at "hvis jeg ikke hadde vært så fordømt pliktoppfyllende skulle jeg bare ha blitt liggende i senga..."

5. Motta telefon fra kjæresten om at hun har glemt husnøkkelen.

6. Banne litt, men bestemme seg for å vente utenfor skolen til kjæresten kommer og plukker opp nøkkelen.

7. Etter å ha bannet i ett kvarter kommer kjæresten, som er forsinket...og jeg rekker da ikke ovenfor nevnte forelesning.

8. Ta et langt innpust og et langt utpust og telle rolig til 10, mens jeg tenker på Jobs bok 3, 13.

9. Forelesningen er sannsynligvis fortsatt i rute da?

10. Foreleser kommer ikke. Jeg driver dank og håper på bedre tider.

11. Blogger om det.

Altså...jeg er i stor beit for bloggemateriale akkurat nå, hjernen fungerer ikke optimalt. Det vil si, det er egentlig veldig mye jeg skulle ha sagt, men jeg klarer ikke akkurat nå. Rart med det...men er ikke så mye kreativ næring å hente her i huset. Jeg er i barndomshjemmet.

Høstdepresjonen er utsatt på ubestemt tid.

Vakkert vær, vakre farger, vakkert område, vakre mennesker, vakker dame, vakker musikk og vakre smil.

Kjøkkenvifta gjør meg glad

jeg fokuserer alltid på livsgleden i de små tingene. Mange bekker små gjør en stor Å, og så videre...Derfor ble jeg i går oppmerksom på noe jeg egentlig har visst lenge. En av de små tingene som fyller meg med en enorm tilfredshet er stillheten som brått gjør kjøkkenet, i det man skrur av kjøkkenvifta. Etter man har lagd seg middagsmat da selvsagt. Er mett og glad, og har ryddet underveis i matlagingen slik at benken er pen og ryddig, men fremdeles står maten i kasserollene på komfyren. Det vidunderlige vakumet, det fraværet av støy, som oppstår i det vifta skrus av...veldig fint.

Bildet er forøvrig tatt på Blåhammaren (1100 m.o.h) på Storlien i Svergie, på en noe forblåst dag.

er du veldig glad og vet det - ja så klapp!

Det jeg liker best med Idol er de innledende rundene hvor jeg kan le en ond latter av alle de som driter seg ut.
Kanskje ikke en særlig sjarmerende egenskap, men sånn er det.

for de av dere som tror at jeg fortsatt befinner meg i utlandet (siden jeg ikke har blogget siden vi forlot Koh Samui), at jeg ble offer for et gisseldrama uten sidestykke på vei hjem fra Bangkok til Moskva... hvor jeg ble fratatt identifikasjonspapirer, berøvet min internasjonale menneskerett til å ha et pass, transportert av russisk mafia frem og tilbake fra rotte-infiserte steder, vel så tar dere ikke mye feil!! (skal gi mer detaljerte utgreiinger om dette en gang, men det var så traumatisk at jeg må få det litt på avstand først) At jeg allikevel sitter her som et fritt menneske, med liv og helse i behold, skyldes i hvertfall ikke Aeroflot, så er det sagt. Men jeg kom hjem da...så jeg er hjemme nå...

å, hva bra at vara hjemme!

Reiselogg 3

Naa er vi paa Koh Samui. Her har vi vaert siden torsdag, og her har vi planer om aa bli ut ferien vaar. Eller vi drar opp igjen til Bangkok paa torsdag eller fredag, for aa faa de etterlengtede dagene med SHOPPING i koh san road, det er her alle gavene skal handles, saa blir stressende dager antakelig i en by som er enda mer stressa. Etter en turbulent baattur fra Koh Tao til Samui, relativt hoy sjoo vil jeg si, saerlig for en landkrabbe som meg, fodt og oppvokst paa tjukkeste innlandet. Vi ble kleine ganske saa med en gang begge to (men vi var ikke de eneste). Mari greide aa sitte i cabinen, mens jeg maatte ut paa dekk og stirret i perioder tungt ned i bolgene mens jeg bar alle tegn til aa vaere skikkelig sjooklein. Bleik, hvite knoker som klamrer seg til ripa. Men jeg spoy ikke. Ikke Mari heller, men jeg var jaevlig glad da vi naadde land. Fra havna ble vi fraktet i en minibuss til P. Saweng GuestHouse, hvor vi naa har funnet oss godt til rette og er paa hils med damene i resepsjonen. Rommet er rent, har aircon. og vi betaler 700 baht per natt, den nette sum av ca 130kroner. Og for forste gang har vi ikke tatt oss bryet med aa henge opp myggnettingen. I de paafolgende dagene (fredag, lordag, sondag) har vi egentlig bare nytt strandlivet i lange drag. Worked that tan, ya know!! Selv om jeg hadde glemt hvor mye jeg hater kombo'n varme, sand, vann og solkrem saa er det herlig aa gjore ingenting, bare avkjole seg i bolgene, og nyte nyte nyte aa vaere til. Enkel frokost, springrolls paa stranda til lunsj og fancy middag og noen ol paa kvelden. Same same every day. (same same - but different staar det paa mange t-skjorter her nede, og det er herlig naar thaiene sier det "same same", og saa smiler de, selv om de sammenlignede objektene har ingen likhet over hodet). I gaar fant jeg forresten igjen den fantastiske nuddelsuppa som jeg spiste i Cha Am. Den bestaar av kokte nudler, svinekjott, kjottboller, kaal og gulerotter, og den er bare helt utrolig god. Faas kjopt i saann trillende scooter restaurant, hvor de faktisk kjorer rundt paa et helt kjokken inkl raavarer.

Og til de av dere som trodde speedo'n var utryddet, eller i det minste truet, fordi dere stadig har kunnet observere et synkende antall paa hjemlandets badestrender. Vell, ingen grunn til aa bekymre seg, her lever det nette badeplagget i bestevelgaaende, finnes i alle farger og varianter!! Og ikke minst utgjor de et herlig skue, som ikke overlater for mye til fantasien.

Dagens Mari: (ved kikking paa badetoy) "Og ka slags storrels e det her? Storrelse maur?" Shopping i butikker med thailandske storrelser er ganske festlig. Man kan knapt dromme om aa klemme seg inn i Large.

I dag har vi igjen leid ATV (firhjuling). Jeg har totalt forelsket meg i den kjoreopplevelsen doningen kan gi meg, med 150 hestekrefter. Vi har kjort rundt oya, og jeg har provd top-tree-cabel-ride. Svevd kanskje 15 meter over bakken i en kabel, med jungel under meg og bare skyene og fuglene over. Herlig adrenalin kick. Bare synd Mari er litt redd for hoyder.

Ellers var det ganske tragi-komisk da vi stoppet for aa faa oss noen springrolls i dag. I det vi hadde parkert ATV, og mari skulle stige av, kom hun i skade for aa velte en av de mange mopedene som stod linet opp ved siden av. Det endte i et knust speil og at en liten bit av bremsehandtaket falt av. Det ble totalt oppstyr, ALLE oyene var vendt mot disse to farangene som var saa klumsete og veltet mopeden. Jenta som eide mopeden skjonte ikke saa mye engelsk, men ei anna ei var behjelpelig og anslo at reparasjoner "all togethel" ville komme paa omtrent 500baht (89 norsk ca). Dette var selvfolgelig bare tull, og de vet jo at vi har mye penger, men vi tenkte at det var best aa hoste opp gryna. For ikke aa vise alle og en hver at vi faktisk gikk med langt mer enn 500baht paa oss (naermere bestemt 5000baht), saa derfor synes vi det var bedre aa dra for aa ta ut 500 baht. Dette ble min oppgave, saa jeg trasket i vei mot naermeste 711, som laa kanskje 200 m opp i gata. Dette mente jenta var alt for langt aa gaa saa hun kom aa plukket meg opp paa den odelagte mopeden og kjorte villmann sikksakk mellom biler og lastebiler, men vi kom naa bade frem og tilbake, og jeg gikk simpelthen inn og vekslet 1000 baht i to 500. Saa betalte vi, observerte at denne over-betalingen gikk rett i matkassa, og dro fort som faen videre til et junkfood marked, og skaffet oss noe fode og en ol.

jeg maa stikke naa, mari er i dusjen, og jeg skal inn etter henne. All in all, vi har det fortsatt bra, og har parkert ATV for i kveld:)

Reiselogg 2

Ja, tiden flyr naar man er paa ferie. Det er saa utrolig mange ting aa berette om siden sist. Vi trivdes utrolig godt i Kho Takiap saa vi ble der i 4 dager, Baan (betyr hjem paa thai) Thai Resort var helt fantastisk, selv om det desverre skulle legges ned kun faa uker senere. Stedet skulle privatiseres til leiligheter som skulle selges. Vi ble spesielt venner med Noot, en liten staffmember paa stedet som ble vaar private taxisjaafor. Han guidet oss, og da vi traff han igjen paa nattmarkedet i Hua Hin, og han hjalp oss med prutingen ble vi spesielt close. Artig episode naar jeg og mari skulle forsoke oss med en litt for lav pris paa to shortser vi skulle kjope. Mannen i butikken ble kjempe sur og kastet shortsene tilbake der hvor vi fant de. Stakkars Noot, han var saa solly og sa at han i butikken var no good, stupid og i det hele tatt. De to neste kveldene ble vi sittende oppe over en Chang (pilsmerke). Skravlingen uteble vel, siden Noot ikke var sarlig stodig i engelsk, men han fikk forklart at han var 28 aar, at han hadde vart med aa legge inn elektristet paa stedet, at han eide en toyota corolla. Men vi smilte mye, og det var koselig lell. Kvelden etter var Noot's day off, men i stedet ble vi sittende over en Chang sammen med den andre gutten som jobbet i resepsjonen. Han fortalte en ganske sterk historie om sitt liv. Han var like gammel som meg. Mukk levde som flyktning fra Burma. Da han var ferdig paa high school stakk han fra hjemlandet, hvor regime hersker fortsatt. Hvis man tenker seg om horer man jo aldri om Burma i Norske medier. Og Mukk var veldig opptatt av politikk, lurte paa om vi trodde USAs hjelp kunne vaere redningen. NOe jeg personlig har liten tro paa, men dersom verdens oyne kunne snus mot landet ville det antakelig hjelpe. Vi lovet Mukk aa fortelle hans historie, og Burmas historie videre. Fra munn til munn, fra mennesker til mennesker. det er kanskje veien og gaa. Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg tror baade jeg og mari ble berort og gjorde oss mange tanker om vaare privelegier som er fodt i Norge, og som har en framtid lys som noen. Kommer tilbake til dette senere.

Uansett, neste morgen skulle vi ta buss fra Hua Hin og ned til Champong, omlag 4 timer. Med dostopp|lunsjstopp midt ute i ingensteder. Men god mat har de overalt, saa lenge man ikke stiller seg sporsmaal om hvordan oppvasken foregaar saa er alt ok. I Champong ble vi vennlig forvist av bussen. "thlee minites, wait, taxi - yes yes!!" Jeg blir litt stressa naar folk roper til meg, men vi kom oss av, og opp paa et lasteplan, det er slik taxiene er heromkring. Og han kjorte i en rasende fart til kaia, hvor speedbaaatene skulle ligge og vente paa oss. Desverre hadde siste baat den dagen allerede gaat, sa vi maatte vaere over der en natt. Koselig sted, selv om vi var litt skuffa naar ting (igjen) ikke gikk helt etter planen. En liten bungalow ble vaart hjem den natta, med gekkoer i taket. Tidlig neste morgen ankom vi Koh Tao, fikk oss et rom via Buddha View Diving School paa J.P Resort. Oya var fullpakka av backpackere, og utover dagen stroommet det paa med flere, som ikke fikk noe rom. vi fikk ett av de siste ledige til nette 1500 baht, noe som er relativt dyrt, selv om luksus med air.con og fint bad ikke var aa forakte. Vi forbarmet oss over ei jente ved navn Veronicka fra Canada (laerer) som ikke fikk noe rom. Vi hadde nemlig tre senger paa vart rom, saa hun ble i hvertfall veldig lykkelig for det. Mike og Sascha som var hennes folgesvenner maatte noye seg med aa sove paa stranda for 30 baht inkl. dusj og utsikt over soloppgangen. Mike var ikke saerlig happy da vi motte han morgenen etter paa, helt oppspist av mygg.

Saa meldte vi oss paa dykkekurs, og Mari er naa den fodte havfrue, og stolte innehaver av dykkelappen. For mitt vedkommende fikk jeg problemer med aa utligne trykket i orene, noe som resulterte i at jeg ikke klarte aa komme ned paa 18 m dyp den siste dagen, og dermed er uten dykkelapp forelopig, til gjengjeld har jeg en liten orebetennelse som jeg har vaert hos en nurse og faat draaper for. Det gaar bedre naa, men jeg har fortsatt litt dotter og vondt i hodet. Mari har faatt litt turistmage, og i gaar maatte jeg tilbake til samme nurse for aa faa krampelindrende og noe som skulle faa mari til aa "go toilet in morning". Og det har saa langt godt greit.

I gaar gikk vi ogsaa en lang tur til Freedom Beach, noe som maa vaere et lite paradis paa jord. Naar de i tillegg har en reaggeebar der, saa maa jeg bare smile og smile og smile.

I dag har vi leid oss firhjuling. OH MAN, THAT IS FUN!!....herregud som jeg koste meg, tok en lang tur innover oyas E6 (man kan knapt kalle det en krottersti). Det var uansett en real opptur etter at jeg de siste dagene hart vaert litt down fordi jeg ikke klarte aa ta dykkelappen. Vi dro forst oppover til Sairee Village, til enden av veien (den er ikke veldig lang) og kom til et meditasjons-kom-i-kontakt-med-din-indre-gudinne type sted. Vi gikk av doningen der, og gjorde ett lett forsok paa aa utforske stien nedover aassiden, men etter at mari hadde sett turens hittil storste edderkopp, snudde vi paa haelen og kom oss lynkjapt tilbake til kjoretoyet vaart. Hvorpaa Dagens Mari lod som folger: "AE skjon itj ae, koss det gaar ann aa mediter nedi her!!!???" Vi dro ned til Tanote Bay. En liten privat jungeltracking-tur. Jungelstemning, sommerfugl-fotografering og utfordrende terreng gjorde turen helt super. Til slutt avsluttet vi med pizza paa en italiensk restaurant, shoppet litt og har spist kake og fruktshake. Hurra en flott siste dag paa Skilpaddeoya (tao betyr skilpadde), for i morgen drar vi videre for en natt paa Koh Samui, og derfra videre til Krabi. Vi krysse fingra for godt vaer og lite vind, for monsunen har de siste dagene gjort seg gjeldende her paa Koh Tao med stor sjoo, mye vind, regnbyger om natten/morgenen og enkelte tordenbyger (i natt vaknet mari av at det var utrolig varmt. Air.con var slaatt av, og strommen var borte. Men den kom heldigvis raskt tilbake. Vi har forressten ogsaa byttet rom i dag, fra luksus 1500baht-rom til 700baht-rom, (som ved forste oyekast saa AKKURAT like fint ut) men med vifte og no-european-flushing toilet (vi flusher manuelt naa), uten handklear, sengetoy, saape, dopapir.

Ja ja. Vi har det bra. Jeg har manuelt flusha ned bare En tusenbein paa rommet og naa er det snart sengetid.

Reiselogg 1

Sawadee!!

Da er det p[ tide [ raportere inn fra Mari og Christine's ferietur til Smilets land. Saa langt har turen vaert spennende - ja, absolutt. Litt i overkant spennende ogsaa i starten!! Alt gikk som smurt fra Norge til Moskva. Ombord paa flyet traff vi en gammel sjoomann som vi har valgt aa kalle sigmund, fordi vi aldri helt har faat med oss navnet. Han skulle samme vei, altsaa Bangkok sammen med sine thailandske frue. Eller de var ikke gift ennaa, han hadde ikke bestemt seg helt. I moskva kom vi ogsaa i prat med 4 franske karer som var ute i samme aerend som oss. Backpacking. De hadde lagt opp til omtrent samme ruta som oss. I hvertfall den ruta vi HADDE planlagt. For alt har ikke gaat helt som planlagt da. Opptakten til det jeg naa skal fortelle begynte allerede paa flyet idet mari tok en sovetablett paa flyet. Dette var ikke testet paa forhaand, og fikk en virkning vi ikke hadde droomt om. Mari sovnet ikke, men til gjengjeld oppserverte hun bla. Anna paa flyet, samt var svaert bekymret for at vi var utsatt for en konspirasjon fra de i blant oss med lilla klaer. Det skal ogsaa nevnes at mari samme dag hadde tatt malariatablettsom kan foraarsake hallusinasjoner. Kort oppsummert det ble ikke noe soovn paa verken meg eller Mari. Jeg sovner normalt overalt, men Mari nektet aa la meg sove ganske enkelt.

Da vi ca 10 timer senere landet i Bangkok var vi nok mer slitne enn vi ville innromme, men vi kom oss igjennom passkontroll og annet snacks. Vi fikk til og med bagasjen vaar!!! Noe vi hadde vaert bekymret for. Det vi ikke hadde tenkt saa mye paa var om hva hvis en av oss gaar henn og besvimer paa flyplassen i Bangkok!! og slaar hodet hardt i asfalten og blir hvit og blaa i ansiktet og ikke greier aa si etternavnet sitt. Hva gjoor man da? Naar vi kom oss utenfor aircondition, og ut i den intense varmen, for aa praie taxi skjedde folgende: i det mari skulle sette seg inn i taxi med en pepsi i haanda faller hun RETT i bakken. Slaar hodet og mister bevisstheten. Jeg og taximannen styrter til og jeg slaar vel relativt hardt paa kinnet til mari for aa faa kontakt. Det faar jeg forst, men saa blir hun borte for meg igjen. Jeg hadde ingen planer om aa se dama mi doo i armene mine, saa jeg loop inn paa flyplassen, jeg var antakelig veldig hysterisk, men fikk frem at jeg trengte medical help. NOW!!! Jeg dro omtrent politimannen etter meg til stedet der mari laa, mens han gikk rolig og besinnet mens han snakket i walkietalkien sin. Da vi kom frem til stedet der mari laa stod det omlag 10 menn der og sa OKEY, OKEY!. Da sviktet beina og jeg saa nok ut som om jeg var en vaskekte buddist der jeg knelte og takket hoyere makter for at alt var OKEYOKEY!!! MAri husker ikke saa mye av det som skjedde herfra og utover. Jeg gikk ogsaa veldig paa siden av meg selv. Men vi kom oss etterhvert til sykestua paa flyplassen hvor mari fikk saltvannsdrypp, der var vi sikkert i 3 timer mens jeg spiste bananer (slik at ikke ogsaa jeg skulle pass out - lavt blodsukker og sjokkopplevelse) og fylte ut skjema paa skjema. Etterhvert synes vi det var lurt aa dra til sykehuset ettersom det var litt av en smell mari hadde faatt i bakhodet, og fordi mari ennaa ikke var i stand til aa staa paa beina. Saa min forste biltur i Bangkok foregikk i ambulanse. Saa ankom vi sykehuset hvor jeg spiste ennaa flere bananer og svarte paa sporsmaal og var tolk, og de spurte om mari var dLissyness??? noe som betyr svimmel. Det var sikkert en 11-12 stk i sving for aa gjoore alt. For en service og for noen bedaarende uniformer de ansatte hadde. Det er masse aa fortelle. Men vi endte naa opp med aa ligge til observasjon over natten. Mari ble koblet til en hel haug med slanger, og de sjekket det som sjekkes kunne. CT-scan og full pakke, i tillegg til at en hjertespesialist fra India kom innom. Mari fikk gronn sykehuspyjamas og toofler som hun ogsaa kunne ta med hjem hvis hun ville. Det gjorde vi ikke, men de var utrolig soote. Mari laa paa intensive care - hehe... Problemer oppstod bare naar vi ville ut av sykehuset, "no-no...safe in hospital" "go home tomollow", naar jeg sa jeg ville sove i samme rom som mari: "no no, stay inn own loom, hospital lule" og ikke minst naar vi fikk: "cassier, payment, 50 000 baht, yes?" forste 48 timene i bangkok kostet oss altsaa 10 000 norske, noe vi senere vet vi kunne ha kjopt en bil for. Heldigvis dekket forsikringen alt utenom min luksussuite paa sykehuset. Det er sant som de sier i reklamen at naar uhellet forst er ute, er det godt aa slippe og tenke paa det finansielle og formelle. Svake, utslitte og dlissy dro vi neste dag til hotellet i Bangkok, denne var det jeg som var paa sammenbruddets rand. Men jeg kom i maal, takket vaere haribo pirater i taxi'n og en iste. Men mat maatte vi ha, men vi orket knapt aa rore oss. Saa losningen ble aa gaa veeeeldig sakte rundt kvartalet, og vi fant en veldig trivelig sted, med bare en kakkerlakk, men den saa vi ikke foor vi var nesten ferdige med spisingen. Saa da er alt ok!
For aa korte ned litt, saa hadde vi lordag samlet oss tilstrekkelig til at vi mente det var forsvarlig aa komme oss paa skytrain, til baathavna og til slutt komme oss til Southern Bus Station, takket vaere to vennlige thaigutter, med rod og rosa leppestift, glitter-neglelakk og feminin gange. Homser uten tvil. Bussturen gikk til Cha Am, hvor vi endte opp paa ett hotell skammelig langt over budsjettert pris. (nest dyreste overnatting etter sykehuset). Cha Am var travelt og vi falt ikke helt for stedet. Det stod ikke til forventningene. Saa vi kom oss videre i taxi til Hua Hin og Khao Ta Kiap. Her har vi funnet oss litt mer til rette, og turen begynner aa minne om den behagelige ferien vi hadde sett for oss. Alle planer om Chang Mai og Kambodjsa er forelopig satt paa vent, men vi vet aldri hvor veien forer. Vi tar en dag av gangen, og jeg setter stor pris paa at Mari lever og har det bra, paa en annen maate enn for:)
We keep in touch!
Stay cool and stay in loom!!
Christine og Mari.

Ab imo pectore...

Nå reiser jeg snart. Innen omlag 48 timer er jeg på andre siden av verden. Det er ikke til å begripe. Nå er det meste av pakking unnagjort. Har sikkert pakket den sekken omlag 100 ganger i hodet. Magen er litt sånn merkelig, antakelig reisefeber'n som har sneket seg inn på meg. Jeg må bare få legge til at jeg har med utrolig lite i den sekken. 2 shorts, bikini, 2 par sokker, en håndfull singleter, en genser og ei skjorte. Det er garderoben for de neste små 4 uker. Faren er vel at den sekken er smekkfull og vel så det når jeg returnerer. For jeg kommer tilbake til Norge, for de av dere som bekymrer dere. Men jeg vil likevel si, rett fra hjerte, til de jeg ikke har fått sagt skikkelig hadet bra til: JE ER MYE GLAD I DEKK ALLE I HOP! PÅ GJENSYN!

Update

På tide med en oppdatering nå. Hva har Christine gjort i det siste?


De siste månedene, har hun ...
Drukket alkohol: Ja.
Røkt sigaretter: Nei, jeg er pasifist.
Vært på date/vært forelsket: Ja...er nå fortsatt kjær i Mari min.
Shoppet på nett: to hurtigtørkende håndkler, ett til meg og ett til fruen, fra nomaden.no, til bruk i strøk med høy luftfuktighet.
Stappet i deg en hel kjekspakke eller lignende på rappen: Mari har sett seg nødt til å kjøpe pops for det er det eneste jeg klarer å la ligge. Jeg har kanskje ikke fortalt om mine erfaringer med pops. Men det kan oppsummeres i to ord: mageknip og jogging i pyjamas rundt kvartalet.
Fått eksamensresultater: ja, og refererer til tidligere innlegg. Man får bedre enn fortjent. Det er gøy å være student. Jobber og sliter i 2 mnd om sommeren, og så har man fri i 10 mnd.
Spist sushi: Nei. Trist.
Badet naken: JEG HAR IKKE BADET UTENDØRS ENNÅ!!
Stjålet noe: Nei.
Vært full: sånn trivelig skravlesyk og hemmelighetsavslørende, ja.
Fått juling: nei, men har drylt ett glass vann ned i skjortekragen til en, men det var fortjent!!
Hvilket land vil du besøke: THAILAND her kommer JEG! Nå har jeg endelig pakket 1 million pølser, og vunnet en tur til Thailand. Hurra! Det vil forhåpentligvis bli reisebrev fra Thailand her på bloggen etterhvert.

Cucumbers!

Etter å ha lest overskriften på dagens Dagbladet, og så den ruvende overskriften "Kan det bli værre nå?" så tenkte jeg at -å nei...dommedag. Ragnarok! HÆ? skal vi skytes alle sammen?? Vi blir nødt for å gnage av oss armene, eller spise snørr resten av vår eksistens. Men det er selvfølgelig været det er snakk om. Åja. Det har begynt å regne. Og jeg mener, de siste 5 årene har vel vist at det kan bli værre...vil antakelig fortsette å bli værre i ganske lang tid ennå. Men på siden hadde det sneket seg inn en et overdimesjonert bilde av modell og Top Model programleder Kathrine Sørland som hadde kommet med tidenes mest kontroversielle kommentar: "Bedre å være tjukk enn tjukk i hodet". Da jeg åpnet avisen så jeg at unge Sørland hadde presisert at det er "Bedre å værre LITT tjukk enn tjukk i hodet". Og det var jammen bra at hun la til LITT foran tjukk (om kroppen) for alle veit jo at det er bedre å være LITT dum en driiiit feit!!???

si ja!!!

regjeringen (hurra for de rød/grønne) har nettopp lagt frem et høringsnotat til en ny ekteskapslov, og i 2008 skal det stemmes. Det er ikke sikkert at loven vil få flertall. Jeg vil derfor oppfordre alle til å skrive under på en underskriftskampanje på www.sija.no, en liste som vil bli overlevert stortinget til støtte for kjærligheten, menneskerettighetene og felles ekteskapslov - SI JA!

7 grunner til å si ja:

1. de homofile vil det.
2. de lesbiske også.
3. det burde vært ett ord for alle som har kjæreste av samme kjønn.
3. dette var ikke en grunn.
3. men dette er en grunn: ekteskap og unger er så fint at flest mulig bør få nyte godt av det.
4. det finnes ingen grunn til å gjøre forskjell på folk. homofile og lesbiske er akkurat som alle andre, bortsett fra sexen. også har de bedre musikksmak. ihvertfall de homofile.
5. skal discoen bestå som kulturuttrykk, er det nødvendig at homofile får adoptere.
6. hvis det blir felles ekteskapslov slutter de å mase.
7. det ville irritere biskop kvarme noe så inni hampen.

Knut Nærum.

eksamensperioder er ikke som andre perioder

det er fantastisk hvordan jeg kan sose bort timesvis på matlaging, internett, klesvask, særiøs romrengjøring, dagligvarehandling, sosialt samvær, sortering av notater. Jeg trasker rundt og får minimalt ut av dagene, men hele tiden med en overhengende følelse av at jeg burde vært utrolig stressa og sittet og multinotert side opp og side ned fra pensum. Den gamle, og langt mer strukturerte Christine ville hyperventilert dersom en dag hadde gått til spille. Kanskje har tiden bare lært meg at man kan slippe unna med gode karakterer og minimalt med lesing, at man ikke får som fortjent, men litt mer enn fortjent. Det er forøvrig ikke sikkert at er tilfelle med de hittil avlagte eksamner, men dog.

Og midt oppe i alt får jeg et slikt øyeblikk av klarhet hvor jeg innser at livet mitt er ganske likt slik jeg drømte om det. Jeg hadde ingen forhåpninger om en velinnredet leilighet i alt for ung alder. Jeg har aldri hatt noen illusjoner om at man kan kjøpe de møblene man vil når man blir 20, ergo har jeg ikke trengt å resignere på det punktet når jeg har sittet i en rød hyttesofa med jensrumpe-sittegrop, eller en urstygg beige sak og vært utrolig lykkelig sammen med mine samboere. Det er deilig å ha sine voksenreferanser fra friends.

Solen skinner, og dersom jeg dør i morgen ville jeg ikke angre det spøtt på at jeg tilbrakte dagen på et pledd i møllenbergparken, fremfor å henge over Elevens verden.

What's she doing here? (johnny)

Jeg er så knaskesyk for tiden. Det er to faktorer som gjør seg gjeldende for å forklare dette. For det første har det med visse månedlige sykluser å gjøre, dette er det mor natur som styrer og jeg er dermed fullstendig underlagt mine hormonelle berg-og-dalbaner som styrer behovet for mono og dia-sakarider. Det andre er at lesing av pensum er så ustyrtelig ensporet, og det hjelper liksom å trøstespise. Er nær ved å begynne å gnage på pensumhefte i GLSM. Heldigvis er jo Bunnpris nærmeste nabo, anser jo butikken som personlig spiskammers. Problemet med knaskesyken er at min yang-halvdel har vært så bekymringsfult sporty for tiden, og jeg er litt motivert til å følge opp. Desverre ikke mer inspirert enn at magen hyler om noe innhold, og da ikke knekkebrød, epler eller noe annet semifornuftig. Sjo-ko-la-de...lydert i en fonem-morfemkobling - god språklig bevissthet (hei alle GLSM-sammensvorne).

Men fornuften må seire over søthungeren, og jeg har nå kravlet opp igjen fra spiskammerset, bærende på en drøy kilo vannmelon, som jeg fornøyd har sløyd og partert i håndgripelige biter. Disse tyller jeg nå i meg. Hurra.

Litt kjapt vannmeloninfo:
- Vannmelon er ganske dyrt i mai. Nå som jeg styrer egne husholdningspenger, begynner jeg å forstå konseptet "sesongfrukt".
- Jeg er fortsatt litt gretten for at ingen lurte på hva jeg gjorde i leiligheten, slik at jeg kunne svart "I carried a watermelon."
- Så mye frukt og grønt veier opp for kokesjokoladen jeg også så meg nødt til å kjøpe.

Det var en glede å overhøre følgende bruddstykke av en samtale mellom rotblauta Fosen-russegutt (En veldig brautende type, iført solbriller, noe som senere viste seg å være på grunn av gedigen blåveis som dekte store deler av venstre øye, samt neserota. Og som rett før jeg gikk av begynte å sil-blø neseblod, som han hygienisk og nonchalant tørket av på russedressen. Vel og merke på høyre bukseben, siden venstre allerede var innsausa i blod fra gårsdagens slåsskamp) som prøvde å sjekke opp uskyldig 14 år gammel jente (pur ung, urørt og jomfruelig, men reflektert og moden for alderen vil jeg påstå) på buss 4, mellom Lade og Sentrum, forrige uke:

Kompiser: Kanskje hu ha type?
Rotblauta Fosen-Russegutt: Har'u type?
Jenta: Nei (rødmer lett)
Rotblauta Fosen-Russegutt: Ha' du dame?
Jenta: Nei (rødmer litt)

At dagens ungdom finner det naturlig å stille spørsmål om sjekke-objekt har enten type eller dame finner jeg optimisme i. Verden går kanskje fremover?

Barnslig!

Å være sjuk er en veldig sånn barnslig greie. Særlig hvis det er litt sånn feber, jeg må holde sengen, man må sutte på sånne drops for man er så sår i halsen. Da blir man litt sånn barnslig. Det blir barnslig fordi man liksom går i revers, sånn aldersmessig. I forhold til når man for eksempel har omgangssyken, eller farrongen som det heter på bart, hvor man føler det er evolusjonen som går i revers og man ikke lengre klarer å gå oppreist til do, og man krymper sammen som en fisk på land, der man krøller seg rundt porselenet. Men tilbake til vanlig syk. Barnslig. Man må ligge hjemme, og helst så bør man ha en mor å mase litt på, noen må i hvert fall mases på. Man bør aldri utstyre noen som er syk med bjelle. En annen ting som er veldig barnslig er at man blir sånn ”ååå…vill ikke ta medisin”. Hostesaft smaker gjerne veldig veldig vondt. Det må det gjøre for at den skal virke noe særlig. Men da blir man som barn igjen og krymper seg og ynker seg. Motvillig svelges hestekuren ned. Og den smaken. Den smaken smaker 10 og et halvt år og forkjølet med stygg hoste. Alle minner om premiering for å ta medisin kommer tilbake og man belønner gjerne seg selv en del mer når man er voksen enn det man fikk da man var liten. Det merkelige er jo at det ikke gir helt den samme følelsen. Og så blir man litt sur for det. Og det er kjempe barnslig.

Bomull

I dag har jeg tatt høyde for å skremme bort eventuelt mannlige lesere...jeg skal nemlig snakke litt om mens. Menstrasjon, den røde uken, "det månedlige", tyttebæruka, nissen som kommer på besøk...what lovely names. I dag hørte jeg nemlig om jenter i Kenya som ikke har råd til svinedyre bind og tamponger, og som derfor misser flere skoledager hver måned. Noen dropper helt ut av skolen. I følge programmet er det rundt 500 000 jenter mellom 12 og 18 i Kenya som ikke kan betale litt under 1 dollar for mensbeskyttelse. Ikke så rart ettersom den daglige inntekten for en stor del av familier ligger på rundt dollaren. NGO’er og kvinnelige parlamentarikere i Kenya har lansert en kampanje for å skaffe til veie sakene, og har blant annet lyktes med å få skattelette på bind.Goddamn, er jeg glad for ubegrenset tilgang på brukerutstyret. Det blir rimelig mye bomull etterhvert. Jeg vet dette er politisk korrekt feministblogging, men det gir jeg faen i. Det er en kjip månedlig utgift. Det er egentlig en kjip månedlig greie. Og det betyr enorme inntekter for produsentene som pent pakker inn frihet i en liten eske. Jeg må bare få lov å si at jeg sikkert, på enkelte dager kunne løpt inn i tv'n i frustrasjon over de latterlige reklamene. Men jeg husker den dag i dag den morbide beskjeden damen på "pubertetsvideo'n" fra barneskolen som sa at "det utgjør mange uker av livene til jenter, så de kan like gjerne gjøre det beste ut av dem". Å, brenn i helvette, du!

det her ble ikke noe bra blogg. men sånn går det når man har mensen!