Jeg er ikke spesielt religiøs av meg, og vil nok neppe bli det noen gang heller. Det er egentlig mer enn nok utfordring å beholde troen på seg selv i disse selvrealiserende tider. Derfor hender det også at man føler seg langt fra komplett som menneske. Når trondheimshøsten legger sitt våteste og kaldeste slør over tilværelsen - da er det langt mellom lyspunktene og kort til eksamen. Nettopp i slike situasjoner er det man savner noe mer, om ikke akkurat religiøsitet. For meg finnes løsningen i musikk, den beste form for terapi og rekreasjon. Med en hverdag NESTEN like grå som det trønderske været, passer det skremmende godt med et requiem eller flere i høretelefonene. Klassisk musikk treffer lytteren innerst, hvor den auditive katarsis finner sitt utgangspunkt. Akkurat hva jeg trenger. Jeg blir andektig når Chopin triller toner, musiske krumspring jeg ikke forstår, men som får meg til å smile.
Så i denne dystre tiden er foreleseren Gud, semesteroppgaver skjærsild og jeg føler meg syndig. Man kan virkelig bli religiøs av mindre, når det plutselig virker som om alle skal havne i helvete uansett. Enda godt at jeg er en djevel på skippertak.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar