Skriving, en kaffebønn om inspirasjon...

Den som sier at skriving ikke er jobb kan helle karsk i øyekroken og knaske litt rottegift. Jeg går nå midt i min 3 uke med fagtekstskriving. Skriving er jobb. Særlig når man skriver om store verdensproblemer som: er norsk landbruksproteksjonisme til hinder for vekst i utviklingsland - med fokus på Norges agenda i Doha-runden i WTO. Særlig vanskelig er det når hjernecellene mine ser ut til å ha begått kollektivt selvmord etter 4930 ord. Så i dag har jeg bare sittet og stirret på kaffekoppen mens kaddetrakteren putrer og går, og jeg har snust overdrevet mye.

Jeg er inne i en særdeles kritisk fase av teksten: drøfting og konklusjon. Jeg skal ta et eksempel på hvorfor jeg mener at norsk landbruksproteksjonisme er usolidarisk:

Sukker er et produkt som ikke produseres i Norge. I Mosambik har sukkerindustrien derimot et enormt potensiale til å generere store inntekter og verdier i form avarbeidsplasser. Det samme er tilfellet i nabolandene Zambia og Malawi. Allikevel importerer Norge sitt sukker fra Danmark. Den danske sukkerprodusenten Danisco produserer 1,2 millioner tonn sukker årlig. Dette er ti prosent mer enn deres kvote på EUs indre marked. For den kvoten de kan selge i EU, får de en garantert minstepris på 632 Euro per tonn. Resten av produksjonen er ren overskuddsproduksjon, som Dansico ikke kan selge innad i EU. På verdensmarkedet dumpes det til en firedel av produksjonsprisen. Konsekvensen av denne dumpingen er at verdensmarkedsprisen på sukker er unaturlig lav. Både Zambia, Mosambik og Malawi er blant de såkalte MUL-landene, og har derfor svært gode handelsbetingelser med både Norge og EU. De møter ingen tollbarrierer (har såkalt null-toll) på varer de ønsker å selge. MUL-landene klarer i liten grad å nyttiggjøre seg av disse handelspreferansene pga. manglende infrastruktur og kompetanse (Brunstad & Gaasland 2007). Og dersom de skulle lykkes å få til eksport med sukker, er det mulig for Norge å stanse importen på tre dagers varsel, hvis markedsbalansen vurderes å være i fare, noe som gjør det svært risikabelt for utviklingslandene å satse på eksport til Norge. Mosambiks komparative fortrinn smuldrer også hen dersom man ser på EUs sukkersubsidier i tillegg. Det gjør det mulig for Danisco å produsere, pakke, frakte og levere varene til en pris som er høyere enn de kostnadene man har i Mosambik bare for å produsere sukkeret. Poenget er ikke Norges egne tollbarrierer, men Norges samarbeid med EU i WTO om å beholde eksportsubsidier er indirekte et hinder for utviklingslandene som følge av at Norge ikke er sin rolle som mellomledd bevisst.

Er ikke dette usolidarisk? Jo. Men kan jeg konkludere med noe så følelsesladd og subjektivt? Nei. Å kjære, er det noen som har svar?