What's another year? Egenterapi.

Det er november. Jeg har bursdag i November, en måned som selv i de yndigste barnevers ikke får den heldigste omtale. Det må være at det er november. Jeg har i alle fall de siste dagene hatt et urovekkende behov for å komme i balanse igjen, til tross for hyggelige dager og trivelig selskap er jeg helt skutt på kveldsparten og triller store tårer rett som det er. Heldigvis for både meg selv om menneskene rundt meg vet jeg hvordan jeg fikser slike ting. Jeg skreller av meg hverdagsklær og inn i den fineste ull. Så finner jeg frem til Belle and Sebastian, og lar de få siste ord. Etterpå teller jeg dager til solen snur.

Så spiser jeg et ostesmørbrød og drikker et stort glass O'boy, og snubler meg i seng mens jeg tenker at visst er jeg rar, men jeg har det ganske hyggelig underveis. Jeg skal kjøpe meg bringebærdrops i morgen. Det bringer alltid en sommerdrag over solnedgangene. Og så vil minst ett av dropsene falle ut av posen, og ned i en av mine lommer og bli loete, og så vil jeg finne det igjen i neste uke og glede meg ordentlig over det. Bringebærdrops gjør seg aller best som små forbløffende kaniner opp av lommen. For å gjøre en svart dag litt mer grå-aktig. Lykke i lommen.

En annen ting: SNØ! Det knaser under skoene mine, det drysser fra trærne, det limer sammen grusen og det ligger i vinduskarmene. Det skaper liksom-julestemning, "det nærmer seg eksamen!"-panikk og lysere dager og lystigere kvelder.

I tillegg er det et spørsmål som har hjemsøkt meg de siste dagene: "Når er man voksen?". Er man voksen når man er konfirmert - neppe! Og jeg veit at man slettes at tidspunktet for myndiggjøring og voksen ikke sammenfaller. En ganske ettertenksom og klok sjel sa i dag at det er frivillig å bli voksen. Det ante jeg ingenting om, da kunne jeg kanskje spart tankeenergi. Er man voksen når man ikke lengre går tomt for dopapir, vaskemiddel eller andre husholdsartikler? Altså at man planlegger innkjøpene siden og går på butikken jevnlig. I såfall så nærmer jeg meg. Er man voksen når man slutter å synes det er gøy å balansere på rekkverk og benker o.l. I såfall er jeg laaangt unna. Er man voksen når man kan å sortere klesvasken, og har skjønt nytteverdien av å henge sokkene som hører sammen ved siden av hverandre? Er man voksen når man har en ryddig økonomi, eller når man tar konsekvensen av egne handlinger og slutter å være feig? Er man voksen når man står opp tidlig og legger seg tidlig, selv om man har muligheten til å la være? Er man voksen når man ikke lenger bøyer av for trangen til å kaste snøball når den første snøen har falt? Er man voksen når man har skjønt verdien av å bruke hjelm og refleks? Eller når man har fylt ut sin egen selvangivelse? Er voksen en alder, en destinasjon eller en tilstand? Jeg blir med jevne mellomrom fortsatt konfrontert med både 13åringen i meg. Og når jeg ser meg selv i speilet er det fortsatt en jente som skjærer grimaser tilbake, ikke en kvinne. Er man voksen når man ikke lenger skjønner seg på fenomener som pokemon og gremmes over ungdommen nå tildags? Når man sier at politikerne var mer hedelige før, og refererer til kroneverdien for 10 år siden?

Voksen snoksen!