Reiselogg 1

Sawadee!!

Da er det p[ tide [ raportere inn fra Mari og Christine's ferietur til Smilets land. Saa langt har turen vaert spennende - ja, absolutt. Litt i overkant spennende ogsaa i starten!! Alt gikk som smurt fra Norge til Moskva. Ombord paa flyet traff vi en gammel sjoomann som vi har valgt aa kalle sigmund, fordi vi aldri helt har faat med oss navnet. Han skulle samme vei, altsaa Bangkok sammen med sine thailandske frue. Eller de var ikke gift ennaa, han hadde ikke bestemt seg helt. I moskva kom vi ogsaa i prat med 4 franske karer som var ute i samme aerend som oss. Backpacking. De hadde lagt opp til omtrent samme ruta som oss. I hvertfall den ruta vi HADDE planlagt. For alt har ikke gaat helt som planlagt da. Opptakten til det jeg naa skal fortelle begynte allerede paa flyet idet mari tok en sovetablett paa flyet. Dette var ikke testet paa forhaand, og fikk en virkning vi ikke hadde droomt om. Mari sovnet ikke, men til gjengjeld oppserverte hun bla. Anna paa flyet, samt var svaert bekymret for at vi var utsatt for en konspirasjon fra de i blant oss med lilla klaer. Det skal ogsaa nevnes at mari samme dag hadde tatt malariatablettsom kan foraarsake hallusinasjoner. Kort oppsummert det ble ikke noe soovn paa verken meg eller Mari. Jeg sovner normalt overalt, men Mari nektet aa la meg sove ganske enkelt.

Da vi ca 10 timer senere landet i Bangkok var vi nok mer slitne enn vi ville innromme, men vi kom oss igjennom passkontroll og annet snacks. Vi fikk til og med bagasjen vaar!!! Noe vi hadde vaert bekymret for. Det vi ikke hadde tenkt saa mye paa var om hva hvis en av oss gaar henn og besvimer paa flyplassen i Bangkok!! og slaar hodet hardt i asfalten og blir hvit og blaa i ansiktet og ikke greier aa si etternavnet sitt. Hva gjoor man da? Naar vi kom oss utenfor aircondition, og ut i den intense varmen, for aa praie taxi skjedde folgende: i det mari skulle sette seg inn i taxi med en pepsi i haanda faller hun RETT i bakken. Slaar hodet og mister bevisstheten. Jeg og taximannen styrter til og jeg slaar vel relativt hardt paa kinnet til mari for aa faa kontakt. Det faar jeg forst, men saa blir hun borte for meg igjen. Jeg hadde ingen planer om aa se dama mi doo i armene mine, saa jeg loop inn paa flyplassen, jeg var antakelig veldig hysterisk, men fikk frem at jeg trengte medical help. NOW!!! Jeg dro omtrent politimannen etter meg til stedet der mari laa, mens han gikk rolig og besinnet mens han snakket i walkietalkien sin. Da vi kom frem til stedet der mari laa stod det omlag 10 menn der og sa OKEY, OKEY!. Da sviktet beina og jeg saa nok ut som om jeg var en vaskekte buddist der jeg knelte og takket hoyere makter for at alt var OKEYOKEY!!! MAri husker ikke saa mye av det som skjedde herfra og utover. Jeg gikk ogsaa veldig paa siden av meg selv. Men vi kom oss etterhvert til sykestua paa flyplassen hvor mari fikk saltvannsdrypp, der var vi sikkert i 3 timer mens jeg spiste bananer (slik at ikke ogsaa jeg skulle pass out - lavt blodsukker og sjokkopplevelse) og fylte ut skjema paa skjema. Etterhvert synes vi det var lurt aa dra til sykehuset ettersom det var litt av en smell mari hadde faatt i bakhodet, og fordi mari ennaa ikke var i stand til aa staa paa beina. Saa min forste biltur i Bangkok foregikk i ambulanse. Saa ankom vi sykehuset hvor jeg spiste ennaa flere bananer og svarte paa sporsmaal og var tolk, og de spurte om mari var dLissyness??? noe som betyr svimmel. Det var sikkert en 11-12 stk i sving for aa gjoore alt. For en service og for noen bedaarende uniformer de ansatte hadde. Det er masse aa fortelle. Men vi endte naa opp med aa ligge til observasjon over natten. Mari ble koblet til en hel haug med slanger, og de sjekket det som sjekkes kunne. CT-scan og full pakke, i tillegg til at en hjertespesialist fra India kom innom. Mari fikk gronn sykehuspyjamas og toofler som hun ogsaa kunne ta med hjem hvis hun ville. Det gjorde vi ikke, men de var utrolig soote. Mari laa paa intensive care - hehe... Problemer oppstod bare naar vi ville ut av sykehuset, "no-no...safe in hospital" "go home tomollow", naar jeg sa jeg ville sove i samme rom som mari: "no no, stay inn own loom, hospital lule" og ikke minst naar vi fikk: "cassier, payment, 50 000 baht, yes?" forste 48 timene i bangkok kostet oss altsaa 10 000 norske, noe vi senere vet vi kunne ha kjopt en bil for. Heldigvis dekket forsikringen alt utenom min luksussuite paa sykehuset. Det er sant som de sier i reklamen at naar uhellet forst er ute, er det godt aa slippe og tenke paa det finansielle og formelle. Svake, utslitte og dlissy dro vi neste dag til hotellet i Bangkok, denne var det jeg som var paa sammenbruddets rand. Men jeg kom i maal, takket vaere haribo pirater i taxi'n og en iste. Men mat maatte vi ha, men vi orket knapt aa rore oss. Saa losningen ble aa gaa veeeeldig sakte rundt kvartalet, og vi fant en veldig trivelig sted, med bare en kakkerlakk, men den saa vi ikke foor vi var nesten ferdige med spisingen. Saa da er alt ok!
For aa korte ned litt, saa hadde vi lordag samlet oss tilstrekkelig til at vi mente det var forsvarlig aa komme oss paa skytrain, til baathavna og til slutt komme oss til Southern Bus Station, takket vaere to vennlige thaigutter, med rod og rosa leppestift, glitter-neglelakk og feminin gange. Homser uten tvil. Bussturen gikk til Cha Am, hvor vi endte opp paa ett hotell skammelig langt over budsjettert pris. (nest dyreste overnatting etter sykehuset). Cha Am var travelt og vi falt ikke helt for stedet. Det stod ikke til forventningene. Saa vi kom oss videre i taxi til Hua Hin og Khao Ta Kiap. Her har vi funnet oss litt mer til rette, og turen begynner aa minne om den behagelige ferien vi hadde sett for oss. Alle planer om Chang Mai og Kambodjsa er forelopig satt paa vent, men vi vet aldri hvor veien forer. Vi tar en dag av gangen, og jeg setter stor pris paa at Mari lever og har det bra, paa en annen maate enn for:)
We keep in touch!
Stay cool and stay in loom!!
Christine og Mari.