Ungdomsskolen all over again.

Jeg følger med på Paradise Hotel. Og jeg står for det. Selv om det er totalt politisk ukorrekt. Selv om det drukner i lav moral, arroganse, og fordervede livsverdier, og produsentene har den totale kontroll på hvem som står igjen som den "verdige" vinneren. Paradise Hotel er som ungdomsskolen. Det er fullt av pene mennesker, populære mennesker, ’kule’ mennesker. Det går hardt for seg. De er utro, svik og tårer, baksnakking, drikking, krangling. Og sex. Alt dette er vel og bra, det er god underholdning, det er som en amerikansk high school-serie, bortsett fra at de er norske og i 20-åra. Forskjellen er at man kan stå trygt på utsiden av "spillet", og vite at man er trygt forankret i sin egen person. Man kan bare være flue på veggen, og prise seg lykkelig for at man aldri igjen skal delta i virkelighetens paradise hotel. Ungdomsskolen. Jeg lever meg inn i dramatikken. Og fryder meg over å sette på pauseknappen i mitt eget liv hver kveld kl. 21:30. For så å kunne trykke play en knapp time seinere.

Det er først når livene våre blir marginalisert, når våre eller våre nærmestes basale forventninger ikke lenger er innenfor rekkevisse at spørsmålene vedrørende verdighet invaderer våre liv. Hva betyr mat? Håp? Frihet? Vennskap? Blodsbånd? Seier? Penger? Helse? Ensomhet? Sorg? Makt og avmakt? På sett og vis marginaliseres hverdagen til deltakerne i Paradise. Det står riktignok ikke om liv og død. (selv om parsermoniene er et være eller ikke være). Men det berører da noen sentrale verdier. Betyr 300 000 mer enn et vennskap? Tillit og fair play. Det er mye plastikk. Men innimellom der kan jeg faktisk skimte trevirke.

Det var min forsvarstale.