Middag i tussmørket.

Nå i høstmørket. Det blir mørkere. Jeg har nå ved to anledninger helt mat ned i mine egne tøfler. Det følger en forklaring. Det er et eller annet ved at når det blir hyggelig. Og det gjør det fordi det er litt mørkt. Sitter sånn litt i tussmørket. Og da må man spise middag ved et lavt bord. For da trekker man raskere til lenestolen, fordi det blir sånn "Å, se det har allerede mørkt". Middag ved fjernsynet og der stolen er behagelig og bordet er litt lavere. Det innebærer en viss risiko. Dette er sesongbetont. Det er helt fysisk. Når du sitter og spiser ved et lavt bord så har du altså ikke den der, så har du ikke den bordplata som dekker dine lår og knær. Og tær. Skjønner dere hvor jeg vil? Det oppstår en avstand mellom egne knær og tallerken. Den kan være litt uheldig. Da må man lene seg over. Og det er der nuddelsuppe, og kanskje pytt-i-panne, og det er veldig leit å stryke suppe fra menyen nå, bare fordi man risikerer og få det i sine egne tøfler, men når man da kombinerer denne avstanden mellom knærne og tallerkenen med høyskaftede tøfler så blir det varmt. Da fryser man ikke på tærne på en stund. Litt som å tisse i buksa egentlig. Først veldig varmt, så fryktelig kaldt. Bør man gå over til tørrfor? Knekkebrødsmuler i bh'n? Ikke å anbefale. Knebrett? For oss i stylingkomiteen som styler med telys og begynner å grine hvis noen drar med seg stolen så teppet får en krøll -vi sliter litt med det brettet. Det er litt sånn man får lov å ha i sengen når man er syk. Løfte tallerkenen opp? Den er varm.

The real trouble in your life are apt to be things that never crossed your worried mind; the kind that blindside you at 4pm some idle tuesday.