Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom (...)Vi skulder alle Gud ein død, slik vi skulder Lånekassen penger. (Sveve over vatna - Ragnar Hovland).
Jeg er i byen som for alltid vil minne meg om det glade studentliv. Ikke fordi jeg alltid var så glad da jeg var student. Men fordi jeg har malt den tiden med den nostalgiske penselen. Den som er rosa. Jeg husker nesten ikke hvordan alt sammen var. Hvordan vi var sammen. Alt har blitt historier som jeg noen ganger forteller. Som hvis noen spurte meg om hvorfor jeg skal vandre gatelangs aleine i byen i dag, og gå opp til festningen og se ut over byen, "Fordi det var det jeg pleide å gjøre når verden og jeg ikke spilte på samme lag, da jeg var student". Og jeg tenker på alle historiene, og alle menneskene som ender opp med å bli til historier, i stedet for mennesker. Og snart blir dette året også en historie jeg forteller. "En gang i 2010, gikk jeg rundt i en dal ingen hadde hørt om, og var lærer. Tenk det."
Og vi skal forsvinne, og vi skal forandre oss. Og vi skal glemme. Og det er noe paradoksalt i at når man er lærer så slutter året om våren, når naturen begynner sitt. Og høsten - ja den markerer starten på alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar