Tschjueti

Dagen i dag er dagen for tilbakeblikk, for å kikke seg over skulderen på året som gikk, og for å oppsummere. Hvor har jeg vært, hvor er jeg, og hvor skal jeg? Denne dagen er jo egentlig som alle andre dager. Vi får ikke tilbake den tiden som har gått. Det ligger forandringer i neste sekund, som vi ikke kan forutse. Men nyttårsaften minner oss på dette, og fyller vel i så måte en viktig funksjon fordi vi kan gjøre opp status. Nå er det et år siden forrige gang vi drakk champagne, satte fyr på hverandres dunjakker med stjerneskudd, kysset feil folk.

I januar i fjor hadde jeg kjæreste. Men i tjueti som i totusenogni satte 22. januar en effektiv stopper for dette. Jeg har vurdert å stryke datoen fra kalenderen, eventuelt la være å stå opp denne dagen, men nå ser det ut til at det blir unødvendig, siden jeg ikke har kjæreste, og at skadeomfanget derav begrenses effektivt ved dette faktum. Så kanskje trenden vil snu. Det vil også si at jeg har vært singel i snart ett år. Dessuten var det jævlig kaldt. Jeg opplevde 42 minus. Det er særlig kaldt når fyren er tom for parafin.

Februar var kaotisk, men jeg begynte å lytte stadig oftere til Melissa Horn. Og når hun sang "hur ska det gå?" så sang vi høyt i bilen. Vi tok OL-gull, men jeg så aldri noe til medaljene. Vi dro til Trondheim på vinterdekk for å planlegge sommeren på skinner.

I mars ble årets kanskje viktigste avgjørelse tatt, nemlig den om å forlate skogen og flytte til byen. Det var en avgjørelse tatt i dyp fortvilelse over tingenes tilstand. I april kom lyspunktene litt tettere, og fortvilelsen ble etterhvert ispedd ganske mye nostalgi over at mye av det som var fint måtte forlates med alt som ikke var så fint. Jeg lærte elevene om kunsten å være homo. Og synes på den måten at jeg fullendte min misjon ved mitt opphold. Vi rakte en hel hage, som ikke hadde vært raket på 10 år, som en slags riveterapi.

I mai feiret jeg årets beste dag på værst tenkelige måte. Jeg gikk rundt i bunad sammen med feil mennesker, på feil sted, på en tid av året hvor alt som var viktig og riktig tilhørte en svunnen studenttid. Så vi dro på hoteltur til Trondheim, for å spise sushi, men ting ble ikke noe mer riktig av den grunn. Juni var begynnelsen på slutten og jeg opplevde en større sorg enn jeg på noen måte hadde kunnet forutse ved å forlate skogen. Jeg begynte å sove med vinduet åpent, og det luktet syrin, og lammene brekte, og det føltes vondt å skulle dra nå når endelig sola var kommet tilbake. Men før jeg hadde rukket å tenke så mye på det så satte jeg meg på Europatoget til den mest velfortjente ferien jeg noen gang har hatt.

August var en blanding av vemod og forventning. Av noe som er over og noe som begynner. August var flyttelass til byen, nye fjes, blanke ark og et flonka nytt fargeskrin. En mulighet til å definere en del ting på nytt, uten innarbeidede forventninger eller nedtråkkede stier. Jeg er på konsert med Melissa Horn på Operataket, og oppdager Lars Winnerbäck. September er en måned som drukner i dårlig tid. Og jeg fortsetter med å bo i ullgenserne mine langt utover oktober og drømmer om jobben om natta. Midt inni der et sted oppdager jeg til min overraskelse at det jeg trodde var noe, ikke er noe i det hele tatt. Det som er, er noe jeg ikke visste eksisterte, og dette river et visst fundament vekk. I tillegg rekonstrueres en hel historie, til noe jeg fremdeles ikke vet hva blir.

November er alltid bursdag, enda en oppsummerende tid. Og jeg kan med sikkerhet si at jeg har en av verdens fineste mennesker som bestekompis. Som ordner med ballonger, champagne, pakker og kake, og gir meg en følelse av at det faktisk er noe som er verdt å feire. Og så var jeg syk. Skikkelig syk. En hel uke. Men det bidro helt klart at batteriene ble oppladet til adventsinnspurten.

Det nye året skal bli bedre, tøffere, mykere, fullere, mer våkent og varmere. Jeg skal lese bøker, spise havregrøt hver morgen, høre mer på radio, danse i regnet, kysse mer, spise mer frukt, nakenbade minst to ganger, reise til Paris og Marokko, dra på hyttetur, ha en fest for to på taket, spise mer jordbær, tro på meg selv og ta flere bilder.

Det burde gå, det?