Interrail 2010, vol 1.

Jeg er trygt tilbake i Norge. Og det har gått snart omtrent akkurat ei uke siden vi satte våre føtter på velkjent steinrøys. Og det har snart gått såpass med tid at noen av inntrykkene er fordøyd. Så here goes:

Dannelsesreisen vår startet grytidlig om morgenen fra Larvik. Vi hadde hatt base på øya til en av ekspedisjonsdeltakerne i et kort klimatiseringsdøgn før avreise. Avklimatisering viste seg å bli viktig. Vi har hatt sol fra skyfri himmel siden vi stod opp morgenen 21.juni, og det er mer enn riktig å si at vi har svettet oss gjennom Europa. Sunnmøringen og jeg har latt oss fascinere at vi har perspirert fra alle tenkelige vinkler og porer. Til og med leggbeinet har måttet slippe ut damp underveis.

Dag 1 var en særdeles lang dag. Å tilbakelegge strekningen Larvik-Hamburg, via Hirtshals, Århus eller Ålborg, vi blandet de to, var å ta hardt i. Vell fremme i Hamburg, ble det et røft møte med backpackervirkeligheten. Vi stod midt i Hamburg by night, uten noen klar formening om hvilken retning vi skulle traske i, for å finne et mer enn lugubert sted å sove. Men tilbake til Danmark. Det var særlig to ting, eller tre om man regner med tallsystemet, som var litt trøblete i Danmark. At det er et togstopp betyr ikke at det finnes en betjent stasjon der. Slik er det jo heller ikke på avsidesliggende togstopp i Norge, så det er tilgivelig. I Hirtshals trodde vi først at toget gikk 12:15, så vi løp for å finne billettutsalg. Etter å ha returnert første gang, uten billetter, fant vi ut at toget gikk 12:38. Nytt forsøk på å finne billetter ble iverksatt. Men uten hell. Vell avgårde på trikketoget til Hjörring, avverget vi såvidt at Susanne heiv seg på toget tilbake til Hirtshals. Hele tiden hadde vi hatt følge med to andre norske jenter. Til vår store glede og smålige skadefryd, var de yngre, mer usikre, uerfarne og famlende enn oss. De to forlot oss i Århus, med kurs for Amsterdam. Denne første dagen var vi oppe i 7 togbytter. Det var stressende. Et svare strev for å få satt seg. Man står klemt sammen, gjerne godt dyttet opp i armhulen til sidemannen, man står i veien, står, men skulle helst satt seg for å komme ut av de to forestående beklemte situasjonene. Man kommer ikke forover, ikke bakover, eller til siden uten å plante ryggsekken i noen. I tillegg skulle vi mestre markløft, på en kvadratmeter, med strake armer for å få dyttet droget av en sekk på plass i hattehylla. Var på visse tidspunkt overbevist om at sunnmøringen hadde pakka suvernirer fra sunnmørsalpene i bunnen av sekken.

Allerede første dag hadde vi løpt til toget 2 ganger. Very interrailish. En gang i Hjörring, og en gang i Århus, da vi var i feil vognsett. Vi var i "enogenhalvfjers-vogna", men skulle vært i "toogenhalvtress-vogna". Stupid norwegians.

Klokka ble halv 11 før vi var i Hamburg. Utover det har jeg notert i reisedagboka at vi er svært tilfreds med dostandarden på DSB. Og alle har foreløpig normal avføring. Det var 3 svært utslitte interrailere som la seg på Hostel Hauptbahnhof, etter å ha fotfulgt et eldre par til døra, og etter å ha kastet ut en særdeles ufyselig og drita fyr. Et kort øyeblikk var jeg redd for at mine forsøk på å hive ham på dør skulle lede til håndgemeng. Men vi var 5 jenter, og sunnmøringen hadde gaffa-teip, så vi hadde vel klart å overmanne karen. Da det gikk i døra for 2. gang var vi lykkelige over at det var de 3 sørlandsjentene som hadde fulgt oss fra Århus. Roen senket seg så til de grader at S. var bekymret for at hun var eneste levende på sovesal 236. For utenom at sunnmøre hadde en kort økt på sagbruket i grålysningen ble det ei god natts søvn. Etter dusj og innlåsing av bagasje stod vi 11:00 klare for å gjøre Hamburg, the tourist way. Etter 1,5 time på toppen av en takløs dobbeltdekker kunne vi klappe oss på skuldrene og si at vi hadde sett Hamburg, med Reperbahnen og hele sullamitten. Og jeg hadde lært at guidet tur, på toppen av en buss i 1,5 time, er en kald fornøyelse uten jakke. Ellers spiste vi på en middels god kinarestaurant, med under middels service, sammen med to thailandske ladyboys, med over middels store pupper.

Fra reisedagboka 22.juni:

Nå sitter vi ikke på tog, men på ICE (InterCity-Express). Det finnes ikke ord. Egen kupè, god plass, 3-4 kvm for oss sjøl. Varmeregulering, bord, gode, men fryktelig rette stolrygger. ICE-ing with my two favorite peeps. NSB - go home. Vi vil ha ICE til Norge. Dagens S.: 1. Hvoffor har vi'kke sånn i Norge a? 2. Det e'kke tog, det er ICE lissom.

Videre ble det nattog fra Hamburg, via Hannover, til Paris. Vi var rimelig spente på hele hopprennet. Jeg hadde over telefon booket luksusvarianten, da vi hadde forutsett energinivået etter en så heftig etappe gjennom Danmark og Tyskland. Vi lo så vi holdt på å ramle sammen da vi åpnet døra til, ja vaskekott blir romslige i forhold. Men du verden så mye de hadde klart å gjøre ut av plassen. Her kom i visshet ordtaket "Det som ikke går i bredden, går i høyden", til sin rett. Vell stroppet fast, på 3 meters høyde over togskinnene, sovnet jeg til taktfaste dunkelyder.

2. timer forsinket tøffet vi inn i Paris kl 11:30. Litt forvirret, og fryktelig illeluktende, orienterte vi etter alle krefter for å komme oss til hotellet. Metrobytte og 0 problemer. Ekstremt velfortjent dusj. Kanskje en av turens beste, særlig for en sliten, veldig varm og lettere klaustrofobisk S., som pushet grenser i en overfylt metrovogn gjennom tunnel etter tunnel.

Jeg forelsket meg i Paris. Sola over Champs-Elyseès, fortausrestaurantene, og alle de vakre franske mennene. Franske menn har en slentrende særegenhet, en sensuell måte å være på. Slanke, mørke, osende av sex appeal, den arketypiske franskmannen. Jeg hadde jo hatt mine fordommer mot franskmenn, altså franske statsborgere generelt. Franskheten, klassen, arrogansen, forfinetheten, manerer, og etikette. Joda. Det var der alt sammen. Men det hele hadde en dødelig sjarm. Alle virket så elegante, så grasiøse. Superintelligente, kunnskapsrike, dyktige, perfekte manerer, og den "franske kyssegreia". De kan, eller vil, riktig nok ikke snakke engelsk. Men alle vi møtte var hyggelige og stort sett imøtekommende. Dessuten er det ikke for ingenting at Paris er verdens ukronede romantikkhovedstad. Hele byen har et skjær av magi over seg. Triumfbuen, Sacre Coeur, Moulin, Rouge, Champs-Elysees, Louvre, Notre Dame, Shakespeare & Co bokhandel, Monte Martre, Latinerkvarteret, og Seinen ligger høyt på opplevelseslista. Metroen måtte læres skulle man greie å få med seg alt dette. Vi fikk smerteleg erfare at Champs-Elysees er litt lengre gatelangs enn i luftlinje beskuet fra Triumfbuen. Hmf! Tour de France. Vi har i hvertfall gått deler av siste etappe. En annen ting er de store-designer-motehusene. Øynene går i sikksakk. Men. Det franske kjøkken er oppskrytt. Foie gras? Anyone?

Skulle gjerne hatt flere dager i Frankrike, og Paris, men 3 dager var alt tidsplanen kunne strekke seg til. Vi forlot overfylte metrovogner, romantikk, ekstravaganse, og dårlige engelskkunnskaper, for München. Etter en god time i kø på togstasjonen for å reservere billetter til Luzern, Sveits, fant vi ut at det lengste vi kunne komme var Basel, da den franske fellesferien var på trappene og alle tog til Sveits var fullbooket. Men den nydelige, hjelpsomme dama i skranken fant tog til München i stedet. Rent ernæringsmessig var vi glade. Vi likte det tyske kjøkkenet mye bedre. S. var henfallen tilhenger av de friske baguettene og fruktskålene man kunne finne overalt i Tyskland.