Fra Milano, via Genova, til Riomaggiore, den siste byen i rekken av fem fiskerlandsbyer, bedre kjent som Cinque Terre (5 land). Hele Cinque Terre-området har status som nasjonalpark, og står på UNESCOs verdensarvliste. Området er populært blant backpackere, så da vi hørte om stedet, ryddet vi plass i reiseplanen, for å få det med oss. Bilfrie, tradisjonelle landsbyer, med turstier langs steil kystlinje og urørt natur - høres fint ut. Og det er det. Fra nord; Monterosso, Vernazza, Corniglia, Manarola, og Riomaggiore. Som perler på en snor altså, klamrer disse byene seg fast til klippene. Eldgamle vandrestier forbinder byene med hverandre i et 11 kilometer langt belte av terrassejordbruk. Druer, sitroner og oliven henger høyt. De vertikale dimensjonene er svimlende, men avstanden mellom byene er ikke større enn at neste by kan skimtes i oppstigningen fra den forrige. Pastellfargede hus, tett i tett, ved siden av, over og under hverandre, sammenkoblet med labyrinter av trapper og smug smurt inn i fjellet. Kirkespir, borgmurer, middelalderklostre. Båter som dupper i havnen, mellom hauger av garn og oransje bøyer. Klesvasken er på plass, vinduskarmer med blomsterpotter i. Kjerringer som skriker og sladrer utenfor baker'n, hvor de har fersk focaccia.
Jeg og A.H tok på oss gode sko, solkrem og hatt mot sola. Allerede ved avgang viste gradestokken 32 grader. Fra riomaggiore til Manarola, fortoner stien seg som den reneste autostradaen. Det er her man liksom skal bli amorøs da. Kjærlighetsstien. Men vi snubler avgårde og ankommer Manarola, før tidsskjema. Derfra til Corniglia er det brattere, flere trapper og smalere stier. Korpulente, velfødde amerikanere tramper og stønner i motgående retning. Man hører dem selvfølgelig lang vei. I Corniglia blir det lunsj, og litt bading på undertegnede - også her får jeg med meg et lite stykke amerika. 3 jenter på vei mot beskjedne bølger med flytemadrassene under armen utbryter: "Oh my god, we could, like - DIE out here". Jeg mumler "hope you do" og fortsetter slaraffenlivet under hatten, med boka og en beskjeden reisehåndduk til underlag på steinene. Etter en behagelig siesta i skyggen med to vennlige nederlendere. De inviterer oss til sitt bord, da det er fult overalt. Alle har siesta. Og som to kaldblodige nordmenn anser heller ikke vi det som ansvarlig å stampe og gå, når sola står som høyest på himmelen. Stien videre er brattere, lengre og smalere. Her kommer norsk fjellvanthet til sin rett, og vi fnyser av ustødige amerikanere som har beskrevet stiene som "crazy". Nåja. Vi har sett både brattere og værre.
Vel fremme i Vernazza, er vi slitne og stolte. Nei - vi gikk ikke siste stykket til Monterosso. Vi hadde fått nok, selv om det var fristende å stå løpet ut. Vi skulle til å hive oss på toget hjemover, men det gikk ikke før om en times tid, så da ble det fotball-VM og en øl, av typen velfortjent.
Tredjemann hadde tilbrakt dagen ved havet, som hun hadde lengtet så lenge etter. Vi bodde hos Patrizia's guesthouse. Jada. Damen hadde resepsjon i hovedgata, og vi visste at vi skulle sove på 11-manns mixed dorm. Men vi visste ikke at vi måtte klyve til toppen av byen, med de, nå enda tyngre, ryggsekkene. Og vi visste ikke at vi skulle sove på et kjøkken, på feltsenger, sammen med Kentucky-Joe. En eksentrisk college-student - fra jada - USA. Som røyket sokkene sine i passe doser hver kveld, og så ut som en brille-Jeti, med Harry-Potter-innfatning. All denne kulturen til den nette pris av rundt 250 spenn. Det er nesten for godt til å være sant. Det aller beste hadde vært om vi fikk sove i entreen, men den gang ei. Okei; reisetips: book overnatting i Cinque Terre i GOD TID, det er fullt i høysessongen.
Så var det Pisa. Etter å ha tråkket opp alle trappene som var å tråkke i Cinque Terre for å finne husrommet for natten, var det i Pisa ikke noe skussmål. Vi tok taxi fra togstasjonen til hotellet. Ja, du leste riktig. Nå var det HOTELL - ingen s der. Med basseng. Pisa er det skjeve tårnet, det skjeve tårnet er Pisa. Vi tok alle de klassiske turistbildene, og poserte i urteite posisjoner sammen med alle de andre turistene. Vi pirket borti tårnet, vi hadde det på ryggen, vi støttet det opp, vi dyttet det ned. Fikk med oss en VM-kamp der og. Sammen med en tysk Erlend Loe-lookalike m. familie. Alle ikledd supportereffekter. Tyskland vant.
Etter Pisa dro vi til Firenze, eller Florence, ens ærend for å se Michelangelos davidstatue. Mens jeg og S. nøyde oss med utendørskopien, stod vår tapre fotturist, og kultiverte venn i 2 timer i billettkø for å få med seg the real deal. Hats off. Jeg vet at mange skryter veldig av Firenze, men vi synes egentlig at det var en brun by. Det er mulig at vi på det tidspunktet var litt mettet på inntrykk, og reisemaraton. Men vi kan ikke si at Firenze bergtok oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar