Interrail 2010, vol 2.

München føltes som å komme hjem. Tyskland er forbausende likt Norge. Så der frankrike kjentes fremmed og eksotisk, men spennende, føltes Tyskland hjemlig, trygt og kjent. München var som kjent ikke en del av planen. Vi var seint ute med bookinga, men innlosjerte oss hos Meininger Munich City Center. På kort tid hadde www.hostels.com og www.hostelworld.com blitt våre nærmeste allierte. På grunn av få ledige sengeplasser ble første natta tilbrakt slik at jeg sov alene på et 5-mannsrom, mens S. og A.H. sov på 14-mannsrom. Til tross for pre-opphold skepsis, var vi alle veldig begeisret for hostelet. Dette kunne de. Tiff toff tümmel auf. Vennlig og hjelpsom betjening, god frokost, rene og nyoppussede rom, internett (som dog ikke kunne ha vært av særlig bred båndtype - det gikk saaakte), en egen hostelbar med attraktive bartendere. Ikke overraskende var systemet med nøkler, verdisaker-skap, vaskeri (selv om vi synes vaskeri var en raus betegnelse for 1 vaskemaskin tilgjengelig, så ble det reine klær) bagasjelagring, innlosjering, nøkkelkort og alt administrativt og så strømlinjeformet og effektivt. Selv om jeg mistet en lapp og røyk på en 5-euro's smell på depositum.

Her ble også turens første fyllekule en realitet. Den kom seint, men godt. Rett over gata til Meininger ligger Bayer'n siste privateide bryggeri, så stedet hadde good supplies med Augustiner Bräu, gegrundet 1328. Velsmakende øl, helt til den kommer i retur. Holder godt og vell 7-8 %. Jeg og sunnmøringen ble hengende i baren etter en skuffende fotballkamp. Vi håpet i det lengste på ekstraomganger og straffekonk, men fikk bare ekstraomganger. "Skal vi ta en til?" "Ja, hvis du skal, så blir jeg med" - så det ble noen øl. Etter en liten stund, med litt pludring med bartenderne, ankom en - ja la oss si; staut dame. Opprinnelig tysk, men var nå bosatt i Chicago. Underviste i arkitektur, og var i Tyskland anledning studietur med studentgruppa si. Vi kom i prat, og slikt blir det flere enheter av. Alt snurret da jeg la meg, fortsatt alene på 5-mannsrommet, så jeg så meg nødt til å ta en rask tur på toalettet og begrense skadevirkningene. Etter 2-3 slike toalettbesøk, gikk karusellen såpass sakte at jeg klarte å sove. Sunnmøringen la seg uten å huske hvordan. Jeg våknet i 7-tida av at noen først banket stille, så sterkere. By that time hadde jeg fått selskap av 3 karer på rommet. Jeg ønsket inderlig at noen andre enn meg hadde hørt bankingen, da det forekom meg henimot umulig å bevege kroppen. Heldigvis skjønte han i underkøya til venstre at han måtte ta seg av bankingen. Jeg sendte en stille takk til ham, før jeg skylte nedpå med 2 paracet mot tømmermennene og en allergipille for allmenntilstanden. Siden romtildelingen første natt var midlertidig måtte vi sjekke ut kl 10:00. Jeg var, takket være pillene, fit for fight by then. Sunnmøringen derimot fant vi nede i lobbyen i en heller dårlig forfatning. Solbrillene var på, tross dunkel belysning innendørs, og en halv cola og 3 nøtter var alt hun ønsket til frokost. Dagen ble tilbrakt i det lokalbefolkningen kalte en park, men hva vi vil kalle en åpen plass med grus. Nå skriver vi 27.juni og søndag. Det meste var stengt til to fyllesyke sjelers arme forbauselse og fortvilelse. Danke schön, Bitte schön, Hurdalssjøen, og Mjøsa.

Kan ikke si at vi gikk inn for å oppleve München disse dagene. Men lokalbefolkningen sørget for at vi fikk med oss litt av den bayerske kulturen, da de valset rundt i lederhösen, på høylys hverdag. Og vi fikk i oss nok bayersk øl. Så da kan man bare si en ting: Münich - Check!

Mandag 28. juni la vi Tyskland, nok en gang, bak oss, og satte kurs for Salzbourg.