Et liv i uvitenhet.

En av elevene mine følte seg urettferdig behandlet i friminuttet, her forleden dag. Han ville ikke inn i klasserommet igjen, da dette var stedet hvor antatt gjerningsmann befant seg. Jeg sa at det var greit, og at han skulle komme inn når han følte seg klar. Vi hadde en liten peptalk på gangen:

Jeg: Okei, jeg skjønner at det kan ta litt tid. Det er jo ofte sånn at det kan ta litt tid å skifte humør, hvis man har vært veldig lei seg eller sint, så tar det litt tid..Men nå har vi ordnet opp. Og vi vet hva slags regler som gjelder om hvem som skal stå på boksen går. Men som sagt, kom inn når du har sluttet å være sint og lei...

Elev: Neida! Man bare gjør sånn! (Eleven gjør en vribevegelse, med hånden formet som rundt en stor bryter, ved øret. Og setter opp verdens søteste smil).

Jeg: Jaha?

Elev: Man kan bare gjøre sånn!

Jeg: Så du har en bryter ved øret?

Elev: Ja!

Jeg: okei, og hvordan fungerer den?

Elev: Man bare vrir, og så blir man blid igjen.

Jeg: Tenk at det har jeg aldri hørt om før. Og tenk at du har en sånn kjekk bryter da?!

Elev: Alle har det! Du også. Prøv! Gjør sånn og så smiler du.

Jeg: (Gjør håndbevegelsen - og må jo - smile)

Elev: Se det virker!

Jeg: Hm, ja...Okei, nå ER det jo ingen faktisk bryter bak øret. Men det er jo kjekt hvis trikset kan fungerer.

Elev: Jo-o! Det er en bryter der. Se nå! (Vrir frem og tilbake og skifter ansiktsuttrykk fra sur til blid, og fra blid til sur).

Jeg: Men det er hodet ditt som bestemmer at det virker. Og det er jo fint da, at man kan kontrollere disse tingene med hodet.

Elev: (ser litt oppgitt, men overbærende på meg) Tenk at du har levd i 26 år, uten å vite at du har en slik bryter, da...

...