Beredskapsplan for mai måned.

Det er lett å hylle mai. Måneden som har alt. Tørr sykkelasfalt, hvitveis rett rundt hjørnet, årets beste dag (17.mai), isnyheter i butikken, snø i fjellet og nyutsprungen russ i låglandet. Livet er tilbake. Sola varmer.

Det er altså mai. Og i år som i fjor, som året før der, slik det ofte er her, står det annuelle slaget mellom skolens elever og russen.

Som lærer vet jeg at alt som skal gjennomføres i praksis, må ha en plan. Og før en plan kan foreligge må det være minst ett møte, gjerne to. Ett møte for å drøfte behovet for en plan. Her er det sjelden tvil, og flertallsvedtak bankes igjennom uten skussmål. Planlegging av planen ratifiseres og anordnes. Så gjennomføres møte to, hvor den aktuelle planen formes. Jeg kunne fortsatt om hvordan møtereferat fra møte 1, danner grunnlaget for saksgangen i møte 2. Men jeg skal la være. Vi ender som regel opp med en plan.

Den siste uka har jeg imidlertid befunnet meg i en rådvill, og til min store forundring, planløs situasjon. Jeg har stått overfor en situasjon som krever en praktisk løsning. Uten å ha en plan. I en hel uke nå har jeg vært ansvarlig for vaktholdet av et rikholdig våpenlager. Jeg har møysommelig låst inn flasker, bøtter, vannballonger, vanngevær, av diverse rekkevidde (vanngevær måles ikke i kaliber, men i rekkevidde. F.eks. 61 cm kammo), og vannpistoler. Jeg har skjønt at militær opprustning hører med til maiforberedelsene i bygda, men har lurt fælt på rekkevidden av kamphandlingene. Så jeg så meg nødt til å forhøre meg blant de eldre, om hvordan bataljen skulle utkjempes. "Få alle unger ut, skalk alle dører". "Ikke lås opp lekeskuret - da forsvinner lekene". "Forsøk å hindre dem i å gå i elva etter forsyninger". Herre Jemini. Dette er alvor. Dette er krig.

Kl: 11:57 i dag gikk flyalarmen. Fotsoldatene grep våpnene, idet den røde armè gav seg til kjenne, med den umiskjennelige "tu-tu-tuu-tu-tu"-reveljen. På få minutter var skolegården forvandlet til noe som minnet mest om en polsk riksdag. De rødkledte var de første til å åpne ild. Og fikk inn flere gode 10liters trefninger før bondehæren våknet. Underlegne i størrelse, men overlegne i antall, fikk de røde også seg noen våte sverdslag, av de tapre små. Som ekte våpenbrødre stod elevmassen skulder mot skulder, med kampmoral og mot. Det er nesten til å la seg imponere av den mobiliseringen de la for dagen. Noen få passifister smøg seg innimellom og plyndret til seg noen russekort. Slik bølget kamphandlingene frem og tilbake i rykk og napp. Kapitulasjonen og freden kom 12:11, etter en kort våpenhvile, etterfulgt av krampeaktig blitzkrig mellom små grupperinger på begge sider. Lynkrig, uten noen åpenbar seierherre. Begge lag stod tilbake som en sørgelig hær av dryppende våte katter.

I løpet av det første minuttet hadde jeg fulgt instruksene, fått unger ut, avskjært all vannfylling, og trukket meg tilbake. Det gikk fint. Riktignok kunne jeg vri opp samtlige elever da vi trakk oss tilbake til bunkersene. ("Christine?? Jeg er så blaut, kan jeg ringe hjem og spørre om skift?" Ehm. Nei.) Og jeg hadde mest lyst til å henge dem opp til tørk i vinduene de påfølgende timene. Adrenalin er en type rus. Men uansett; vi har planer for gud hjelpe meg absolutt ALT annet; Vi kunne koste på oss en beredskapsplan for krigshandlinger i mai. Eventuelt avblåst hele krigen. Fornuftens røst i galskapens tid.

Fred på jord.