Rester

Dette med restemat er vrient. Og med kun 1 person i husholdet, blir det av og til rester. Og jeg befinner meg stadig i den litt samvittighetsgnagende situasjonen, hvor det har blitt igjen en del etter middag. Jeg er oppvokst med at mat skal ikke kastes. Men det ender jo som regel opp med at den, til syvende og sist, blir kastet. Får man bedre samvittighet, blir verden et bedre sted hvis man lar maten sakte råtne i et kjøleskap? Nei. Fra gammelt av så har jeg hatt for vane å la maten samle litt pannelugg før det er aktuelt å la den forgå. Det har jeg sluttet med, for da ryker gjerne den svært hendige tupper-ware-boksen, som var rundt, og som var så god å lukke, fordi du bare tørr ikke å åpne, fordi du ser at der inne lever det no. Og det kvitter vi oss med. Jeg har også registrert at jeg har ennå ikke møtt to mennesker med samme forhold til dette med restekasting. Jeg ser at selv innenfor samboerskap driver vi å hiver ting bak hverandres rygg. Fordi den lista aldri ligger på samme sted. For to mennesker. Jeg synes for eksempel at maten ihvertfall bør ha blitt kald. Når det fortsatt ryker av maten, da blir jeg litt sånn; "nei, vettu hva?". Lapskaus er en matrett som er bedre dagen etter. Det har stått litt, det har grommet seg til littegrann. Sjokoladekake og. Rett i fryser'n og så opp igjen. Den blir annerledes altså. Og bedre. Men jeg blir ikke klok. Aller værst er det når restene ikke er i tilstrekkelig mengde til å utgjøre et nytt måltid. Bare en liten darrt. Hva gjør man med det? Skal man slutte å lure seg selv?