mandag, april 05, 2010

Grønne fingre

Ingen gleder er verdt å gi avkall på til fordel for tre år ekstra på aldershjem.

John Mortimer.

Årets sjette grønne plante har nettopp avgått ved døden. Den klappet sammen etter et latterlig kort liv i vinduskarmen. Det begynner å bli litt vanskelig å ikke skulle ta dette personlig. Planter og jeg er opplagt ikke kompatible. En hver plante som entrer mitt hjem går av uviss grunn en vissen død i møte. Så fort jeg har tatt av plasten begynner planten å svaie, og etter et par dager ligger den dramatisk spredt utover til alle kanter. Død som en sild. Hvilket er veldig lite oppløftende. Neida. Den har ikke fått direkte sollys. Jada. Den trekker vann nedenfra. Da den fjerde planten vandret hen til de eviggrønne marker begynte jeg så smått å føle at dette var personlig. Den femte ble derfor omhyggelig delt og pottet om i nye potter. Dette var noe noen hadde sett på frokost-TV, der de finner det naturlig å stelle potteplanter ved syvtiden om morgenen. Like forbanna døde plante nummer 5 i 4 deler. Spørsmålet er om planten er en liten smarting som vet hva den har i vente når jeg tar den med hjem. Det kan ha spredt seg rykter hos blomsterbutikken, kanskje skjønner den lille tusten at den skal forgå, kanskje visner den i ren fortvilelse fordi den ser for seg komposten som endestasjon. Kanskje forstår planten, at idet jeg plukker den ut av blomsterbutikkens tempererte plantekuvøse at den skal dø. Kanskje skriker den stille i det jeg tar i den? Eller har jeg lest for mye Roald Dahl? Når jeg nå snart skal kjøpe årets sjuende plante. Så kan det komme til å bli den aller siste. Jeg klarer ikke dette. Den sjuende i rekken skal derfor få sin egen radio. Jeg skal synge beroligende sanger for den, og den skal aldri måtte stå i trekk. Temperaturen skal på ubegripelig vis ligge på mellom 15 og 18 grader. Jeg skal sitte der, bevæpnet med en spruteflaske vann, hver bidige time skal jeg dusje plantehelvette, mens jeg åpner og lukker persienner så den får lys, men ikke sol. Nummer sju er nødt for å overleve. Ellers konverterer jeg til plast.

1 kommentar:

Siljelivsnyter sa...

haha, ler meg skakk!

Plantene dine har helt tydelig sjel, Christine! ;)