Interrail 2010, vol 3.

Fra reisedagboka 29.06.2010:

I natt har vi bodd på YOHO international youth hostel Salzbourg. Natten vil for all ettertid være kjent som "the night of the bedbug incident". (Involverte personer vil være fullstendig anonymisert, da dette er klassifisert som sensitivt materiale. red.anm.) Kl 02:30 blir jeg vekket av en lettere intens prikking på skuldra. Vedkommende som står for prikkingen har ligget våken i flere timer allerede og overveid rettferdigheten i å vekke undertegnede. Men da jeg skal ha snudd meg i overkøya bikket vektskåla i favør vekking, da vedkommende i underkøya tok dette til inntekt for at jeg sov lett i det aktuelle tidspunktet. Så feil kan man ta. "Ehm...vi har bedbugs på rommet!!!". Med et lettere panisk ansiktsuttrykk. Jeg kunne ikke for mitt bare liv legge to og to sammen, og fatte hva som hadde forårsaket en slik alarmering av sovende folk. Jeg tror jeg svarte noe sånt som "Ja, du finner eurax, anti-bac, alovera og myggstift i toalettmappa mi ved vasken. Ta for deg! Help yourself." (Anti-bac hadde blitt anerkjent som anti-klø-middel på turen, ved en tilfeldighet. X hadde spurt meg "Tror du det er bra å putte anti-bac på myggstikk? Og før jeg fikk svart var som sagt, så gjort. Og virkningen lot ikke vente på seg. Det sluttet å klø. Antakelig pga. at alkoholen nummer nervecellene i området). Etter noen minutter skjønner jeg at jeg blir nødt til å ta situasjonen på største alvor. X spurte om jeg visste noe om arten? Eller hadde hørt om bedbugs før? Jeg måtte innrømme at jeg visste fint lite, men at jeg trodde, i alle tilfeller, at vi kunne legge oss og sove igjen, uten å frykt for liv og helse. X refererte til Wikipedia, til funn av eksemplarer i laknene. Vi ble enige om å ikke involvere tredjeperson Y som sov intetanende med ørepropper, midt i all elendigheten, men at X skulle gå ned i resepsjonen og forhøre seg om eventuelt rombytte. Etter å ha frittet ut resepsjonisten for informasjon av typen, beboerhistorikk på rommet (hadde det bodd lugubre typer her i forkant av vår overnatting?), og tidligere rapporterte tilfeller ved establisementet, kom X tilbake med følgende statusoppdatering: Det hadde bodd en familie på 3 her før oss, de hadde ikke rapportert om bedbugs, resepsjonisten hadde heller ikke hørt om tilfeller ved hostelet forøvrig, de hadde ingen rom ledige, men etterlot oss med to alternativer: 1. hostelbytte. 2. Nye laken og gratis frokost. Jeg var ikke i tvil om hva jeg mente kl 03:30 om natta, men jeg synes det skulle være opp til X, og håpet at også X ville se absurditeten i å bytte hostel i frykt for bedbugs in the middle of the fucking night! Nølende spurte jeg: "Hmmm...hva synes du da?". Heldigvis forekom det også X noe overilt å skulle pakke og flytte på denne tiden av døgnet. X returnerte til resepsjonisten og kom tilbake med ca 20 laken. Det skulle være tilstrekkelig for å beskytte mot utøyet, mente X. Deretter krøyp jeg ned i loppekassa (bokstavelig talt), sammen med Y, som fortsatt sov. Og X opp i min tilsynelatende bedbug-frie overkøye. En avtale om at jeg skulle overbevise Y om å foreta full kroppsvask dagen etter, kom også istand. Dagen etter: gratis frokost og en god historie rikere. Vi smilte litt for oss selv da vi puttet 23 laken i skittentøysdunken, nede i resepsjonen.

30. 06. skulle vi forlate Salzbourg, med kurs for Venezia, Italia, med nattog, igjen. Denne gangen; økonomivarianten, med 6 mann på antakelig samme antall kvadratmeter som sist. Det var en litt forvirret og nedslått gjeng som stod på stasjonen i Salzbourg og ventet. Den litt casanova-aktige skøyer'n som hadde booket toget for oss hadde lovet at toget skulle ankomme stasjonen 00:12, slik at vi kunne stige ombord og installere oss for natten. Det passet oss fint. Med ankomst Venezia i 08:00-tida, så utsiktene for en forholdsvis god natts søvn ikke så dystre ut allikevel. Stasjonen i Salzbourg var under ombygging, og midlertidige konstruksjoner, mørket, og mangelen på informasjon gjorde dette til et utrivelig sted å vanke natterstid. At stasjoner tiltrekker seg byens løse fugler er visst et internasjonalt fenomen. Da toget endelig kom ble vi geleidet til kupeen vår av en fyr, uten uniform, som gav seg ut for å jobbe på toget. Det gjorde han også viste det seg. Men i noen minutter, etter at vi hadde levert fra oss interrailpassene våre, og vi ikke så ut til å få dem tilbake, tok jeg meg selv i å tenke: "faen, så lettlurte vi er". Interrailpassene har samme verdi som penger. Mister du det, så må du kjøpe nytt. Ingen forsikring, ikke noe erstatningsplikt. Heldigvis fikk vi dem neste morgen. Det er ikke uvanlig at de oppbevares av togpersonalet over natten. Så ikke fortvil hvis de blir midlertidig tatt fra deg.

I sovekupeen lå det allerede tre av asiatisk opprinnelse, antakelig kinesere. To i de nederste sengene, sistemann godt gjemt oppunder taket, i øverste køye. Som en følge av denne kamufleringen presterte A.H. å lempe 20 kilo bagasje rett i fanget på den sovende kineseren. Dette var på ingen måte svanemadrasser, men jeg sovnet godt med skumgummi i øra og ullgenser over øra.

Kort om Salzbourg: Jeg og S. tilbrakte dagen i dyrehagen, like i utkanten av byen. A.H var på sound of music-busstur with an american guy, from south carolina, bred sørstatsdialekt, som hadde vært i Salzbourg 4 ganger og "just loved it here". Salzbourg har virkelig gjort maksimalt ut av å være Mozarts fødeby, og å være kulissene til sound of music. Men stort mer enn en vakker liten by i alpene var det heller ikke å snakke om.

Neste morgen våknet jeg nokså fortumlet, sulten siden før jeg la meg, og med dotter i øra etter ei natt med ørepropper for å demme opp for snorkinga til sunnmøringen og kinserane. Men Venezia var virkelig alt man har forestilt seg. Venezia kan ikke forklares. Det må ses, føles og personlig oppleves. Venezia har vært verdensberømt i mer enn tusen år, og det er ingen tilfeldighet. Byen er spektakulær. Simpelthen. Venezia er skjønnhet, lidenskap, den ultimate italienske passione. Venezia lever på vannet. Det er der alt foregår. Ambulanser, politi, renovatører, postfolk navigerer seg frem på kanalene, 177 i antallet. Vi hadde bare en dag å gjøre byen på. Vi gikk gatelangs i de trange smugene, sugde til oss inntrykkene, fikk med oss de mest sentrale severdighetene, turistklisjeene og dro. Det er et surrealistisk sted å være. Det bor ikke flere enn 70 000 mennesker der, men den daglige turistdosen i høysesongen er regelmessig på rundt 200 000. Og alle skal se det samme. Derfor er køene lange, svette og urkjedelige i området rundt Markusplassen, Markuskirken og klokketårnet. Det anbefales allikevel å spandere på seg 50-lappen for å komme inn. Jeg er ingen ivrig kirke-seer, eller museumsgjenger, men Markuskirken tok virkelig pusten fra meg. Forutenom gondolierene, og amerikanerne som utbryter "Oh! My! God!", er det en rolig by, sjarmerende slitt, med høythengende klesvask, og nostalgi. Alle advarer mot stive priser i Venezia, og det kan bekreftes. Kaffe til 67 kroner koppen - pluss tips - men hva gjør vel det? Har man karet seg til venezia så kan man saktens spandere på seg såpass.

Neste stopp; Milano.

.