GLEDELIG JUL

Nei, det skal ikke stort mere til enn det;
juletre og julefred...

Chili

Når jeg har skjært chili så husker jeg alltid at jeg ikke skal klø meg i øynene, men under nesa, se det lærer jeg visst aldri.

Deilig er jorden

Det er mange sanger nå i juletiden som knytter seg til det kristne julebudskapet. Ikke så rart kanskje. Har vært mye vikar nå før jul og det fortoner seg som verdens koseligste jobb. Adventsstund, disneyfilmer, juleverksted, med glitter over h e l e klasserommet og barnekor. Det er ikke mange som får betalt for å ha det så gøy på jobb. Jeg er jammen meg kjempeheldig som får ta del i ungenes forventninger og gleder knyttet til julen tenker jeg da. Man får for eksempel spørsmål om "hvis main søle my glitter, kain main få glittersmitte da?" - og "koss e det egentlig?" Og man er litt i overkant skummel når jeg spør om de som skal feire jul andre steder enn hjemme, har husket å si ifra til nissen om at man har en annen adresse akkurat den kvelden. Alle får en bekymret mine over ansiktet - og jeg må bare forsikre om at nissen ser og vet alt og at han helt sikkert finner frem til riktig pipe UANSETT. Jeg var så nær ved å få julestemning. Og klumpen i halsen var til å ta og føle på ved lyden av "det lyser i stille grender". Vakker sang.

Men når jeg litt seinere overhører to slitne damer på bussen, som usjenert dunster sprit, hvis stemmer høres ut som rustne spiker i en blikkboks - som ikke orker å skriver julekort påskrevet "god jul" - for det blir det itj læll. Da fremstår blant annet "deilig er jorden" som utopisk hykleri. Og julestemningen er resignerende langt unna.

Hjemmeeksamen - tverrsnitt

Har på følelsen at det endelige resultatet vil være et produkt av turkis og mørkeblått felt, merket "panikk" og "tidspress". Men dette er foreløpig bare en arbeidshypotese.

Når to pepperkakebakere baker pepperkakehus anno 2008

Å bake pepperkakehus har nok blitt vår første, og ikke minst, største tradisjon. Det gjøres hvert år. Event'n gikk av stabelen i går, hvilket betyr tjuvstart på jula. Men strengt tatt: lille 1.søndag i advent, som altså var en lørdag, den siste i november, må kunne kvalifisere som advent, som betyr ventetid, og vi venter på jula, skal jeg si deg, helt siden snøen kom. Det er på sin plass å avansere litt, år for år. Så i år ble det utbygg i front og, hold dere fast; vindusglass av knuste drops. I år har vi gått tilbake til IKEA-deig, da jeg mistenker at fjorårets obs-deig må ta skylda for at taket etterhvert hadde en mer enn sjarmerende svai i konstruksjonen. Årets hus knaker av og til faretruende, men jeg tror nok det er bare til det får satt seg.



At Mari begynte å nippe litt vin FØR monteringen ble mottatt med skepsis, men hun stod løpet ut. Støtt som fjell.


Klar for montasje, med det livsfarlige limemiddelet karamellisert sukker.

Ingen trær vokser inn i himmelen...

Alt henger som kjent sammen med alt. Sa moder Gro. Matvarekrise, energikrise, miljø- og klimakrise og finanskrise. Kraftig og uavbrutt materiell vekst til spottpriser - på en bitteliten planet med 6,7 milliarder mennesker. Aksjekurser inn i himmelen - på lånte penger. VM i bruk og kast. Før eller seinere måtte det butte i mot. For å si det som det er så har jeg ikke det minste sympati for verden, for folk flest, for familien Medelson, eller Ola Nordmann, eller Herr og fru Trailertrash i USA. Vi, som setter tæring før næring. Vi som bor bra, men ønsker et finere hus, eller låner til oppgradering. Selv om vi ikke har råd - nøkternt sett. Vi som bytter bil, selv om den gamle virker fint. Vi som må ha hytte på fjellet, eller ved sjøen eller begge deler. Og lar hytta stå i fred under våre årlige sydenferier. Men vi må leve på lån, og klager fælt hvis renta går opp en kvart prosent, enda lånet er gratis, lønnsvekst og inflasjon tatt i betraktning. Vi vasker fortsatt bilene våre i drikkevann. Finanskrisa så ikke ut til å ha rammet folk på obs'n i går, da jeg lette etter handlevogn og det ikke var èn jævla ledig en... Etter mitt skjønn sitter vi alle på tiltalebenken - og mitt eneste håp er at vi alle finner oss såpass skyldige at det kommer noe godt ut av Krisa, med stor K. Det er nok til alle - men ikke til grådigheten.

Finanskrisen for dummies

Stormen i finansmarkedet har kort fortalt blitt forårsaket av den amerikanske lånepolitikken. Boliglånene har blitt kastet etter folk som strengt tatt ikke har hatt råd til herlighetene. For å finansiere lånene og for å spre risikoen solgte bankene fordringene videre i form av obligasjoner til investorer verden over. Metoden har blitt brukt i over 50 år. Det ble til slutt for mye. Amerikanerne sleit med å betale rentene og avdragene på sine huslån. Det resulterte i såkalte walkouts. For å slippe å betale mer på lånet valgte vanlige folk helt enkelt å gi husene sine tilbake til banken. Da blir det mange tomme hus og verdien på de husene som var bebodd eller beveget seg i markedet sank som en stein i vann. Når så da lånene begynte å forfalle i økende grad ble obligasjonene som var gitt med boliglån som pant - totalt verdiløse. Ingen investor ønsker å sitte på noe som er verdiløst. Siden det ikke egentlig fantes noen oversikt over hvem som eide lånene, visste ikke de store bankene hvem du skulle kreve for penger. Dermed ble det kredittkrise. Kreditt betyr at du har verdier som tilsvarer verdien av det du låner - at du er god for penga. Dette førte i sin tur til at bankene ble jævlig skeptiske til å låne ut penger overhodet - brent barn skyr ilden osv....

Nå fulgte en periode med mye hus til salgs og ingen kjøpere. Man hadde nok hus og dermed fikk den amerikanske byggeindustrien problemer. Det samme gjorde et stadig økende antall butikker som solgte "gjør-det-selv-produkter". Amerikanerne var blitt mye mindre kjøpedyktige og kjøpevillige på svinnende kort tid, noe som hemmet veksten i landet.

Også den produktive realøkonomien rammes når finansmarkedet kommer i en nedgående spiral. Boligmarkedet har brutt sammen, bilproduksjonen stopper opp, investeringer tørker inn. Dette gir større arbeidsløshet og mindre kjøpekraft, og for mange en dramatisk gjeldskrise i forhold til boliglån. And the rest is yet to come...

Kapitalisme vs. Sosialisme

Som sosialist gleder det meg ærlig talt stort at kapitalismens høyborg vakler. Kapitalismen som system har vist seg å være seiglivet, men det betyr ikke at den står for harmoni og likevekt, slik enkelte økonomiske doktriner vil ha det til. Og jeg håper at det vi nå ser er avgjørende bevis for at nyliberalismens dager er talte, at dette er dens logiske sluttpunkt. Ingen trær vokser inn i himmelen. Ingen imperier har vart evig.

Kapitalismen bygger på økonomisk deregulering - man snakker gjerne om kapitalismens usynlige hånd - som fordeler pengene til den som fortjener det. Den som jobber hardt. Every man for himself. Jeg mener at grunnen til at man kan snakke om en usynlig hånd er simpelthenn fordi den ikke eksisterer. Ser man på forskjellene i verden er det faen meg ingen med rein samvittighet som kan sette = mellom kapitalisme og rettferdighet. Det er veldig enkelt hele kapitalismens fremvekst og storhetstid er bygget over to punkter:

1. global senking av lønnsnivå.
2. kontinuerlig vekst i forbruk

Det høres ut som en selvmotsigelse, men det har fungert, hvis ikke har vi ikke kunnet oppleve kapitalismens ekspansjon. Produksjonen har blitt flyttet til den tredje verden i stor skala. Dermed har lønnene både i de industrialiserte landene og den tredje verden kommet under press. Men denne prossessen har samtidig muliggjort en voldsom vekst i billige varer, som igjen har holdt forbruket oppe. Genialt enkelt - ganske enkelt genialt. Heia blårussen.

De største julepakkene under treet

Jens to the rescue. Hah. Det morsomme er at uansett hva man gjør så gjør det vondt verre. Går man inn med sterk styring vil lånefinansieringen stoppe opp, og forbruket går ned. Da øker krisa. På den andre sida, om man ikke griper inn, får man stadig nye bobler, og hele finanssystemet bryter sammen. Det er bare å innse at det kommer til å gå MYE skattepenger på å redde mislykkede kapitalister i nær fremtid.

Medisin med det samme.
Det er alltid artig med folk som sier ting du ikke venter å høre fra den slags folk. Religiøse som banner. Metal-fans som klager over høy lyd. Jan Thomas som snakker om finanspolitikk. Høyre-folk som er uhøflige mot hverandre. Og Sv-ere som ber folk shoppe så det svir. Nå er det selvsagt ingen SV-er som har sagt akkurat dette, men Kristin Halvorsen som oppfordrer folk til å fortsette å bruke penger i disse krisetider. Spørsmålet er hva slags regime som vil etterfølge krisen. Blir det en ny kapitalisme som er basert på en ny runde med klassekompromiss, som etter krigen, eller får vi et post-kapitalistisk samfunn? Jeg synes krisa er fantastisk - jeg håper det blir mye verre. Dette kan bli redningen. Jeg tror vi blir mer sympatiske - Nå har vi hatt blikket vendt mot oss sjøl i to tiår - minst. Det lurer ulver i buskene - reaksjonære og rasistiske krefter er alltid raskt frempå i slike tider. Jeg spår at ettersom folk begynner å miste jobbene sine i stort tempo vil FrP reise seg som fugl føniks igjen, på at nå kommer de og tar jobbene våre, kast de ut, hold de nede. Men siden jeg tilfeldigvis har troen på det gode i mennesket så håper jeg at mindre egoisme vil komme ut av dette. Men det blir værre - før det blir bedre.

Ha ei bekymringsløs helg.

Idag: Historie og mann fra virkeligheten

Kom itte hær å si at'n kænn overlæva forutta snus:

http://www.youtube.com/watch?v=nNNBUcnOSLc

Opphørssalg

Nå er loven her som kriminaliserer kjøp av seksuelle tjenester. Betyr det at det nå er restsalg, mens det ennå er lovlig? Kall det gjerne opphørssalg?! Kødda!



Orker ikke å gå inn på debatten om dette er positivt eller negativt for "verdens eldste yrke"-bransjen en gang. Jo det gjør jeg. Litt. Jeg skjønner at det er kjipt å miste jobben, eventuelt, at det blir mer utrygt å gå på jobb. Da forbudet kan innebære muligheter for at en allerede lyssky bissniss blir direkte tussmørk. Jeg mener dypest sett at det er et spørsmål om man skal akseptere eller ikke at enkelte individer skal få lov til å selge kroppen sin? Deres kropp - deres valg! Tro'kke det. Litt som med narkotika på en måte. Skal man akseptere at et segment av befolkningenen alltid vil ruse seg, og dermed føre en politikk som tillater dette på en human måte. Dvs tilby dem et godt liv med rusen? Eller skal man fordømme det og sette en moralsk standard i forhold til at dette er noe man ønsker å ta fullstendig avstand fra, og dermed vanskeliggjøre et liv med rus. Jeg er av den oppfatning at prostitusjon ikke er et valg. Det dreier seg om en tvangssituasjon. Av ulike årsaker; som seksuelle overgrep, fattigdom, rusavhengighet og belastet barndom og oppvekst. Når man har sex med noen gir man eller deler man noe av det inderligste, ømeste, mest sårbare og fineste to mennesker kan dele eller gi hverandre. Å ha sex som levebrød MÅ innebære følelsesmessige omkostninger, kan ikke skjønne annet. Den lykkelige prostitituerte er pokka nødt til å være en myte. Ved å kriminalisere sexkjøp forhindrer man kanskje at nye unge kvinner og menn stoler på halliker og horekunder for å få til salt i såret. Et forbud gjør at færre må betale prisen for prostitusjon. Tror jeg.

Ønskjeliste

Eric Hobsbawn: Ekstremismens tidsalder (på norsk!)

Camper Imar sko - gjerne i grå. Ikke som disse; svarte.

Galskap

Det er mye gærne folk der ute. Eller folk som er "sånn psykisk" som 7-åringen sa. I dag når jeg satt på bussen hjem satt det ei velvoksen dame foran meg. Ganske snasen frue - forseggjort i sminken. Kledd i sånn pledd som er sydd litt sammen for å ligne ei jakke. Et festlig plagg forresten. Hun satt og noterte et eller annet. Hun rabla ned, fortløpende, mens hun kikket engstelig ut av vinduet. Jeg forsøkte, litt ublu, å snikkikke over skuldra. Jeg kunne ikke med godøye en gang tyde hva det stod. Men at hun ikke hadde det så greit på innsida av knollen var ikke vanskelig å se. Det er greiere med et brekt bein, eller en funksjonshemma, eller en avsagd tommel. Det er på utsida og synlig, og det er LETT å sette seg inn i de vanskene som det medfører i hverdagen. Da er det vanskeligere med dem som ikke fikser hverdagene pga at det er for mye på innsida. Det er politisk korrekt å si at psykiske lidelser ikke er tabu. Alle veit at dette er tull. Vi er alle sammen drit redde. Fordi vi ikke forstår. Og så tror jeg vi alle opplever øyeblikk hvor vi opplever oss selv som klin-hakkende-gærne. Og da hviskes grensene mellom oss og dem ut. Er vi alle sammen litt gærne? Ala "de gærne har det godt" eller "vi har alle et frådende monster slumrende i oss". Kan kanskje alle bli schizofrene under gitte betingelser? At det er vanskelig for utenforstående å forstå betyr ikke det samme som at det er lett for de inneforståtte. Å være sjuk i hodet er helt jævlig.

"Det begynte gradvis og forsiktig, og jeg merket det nesten
ikke. Det var som en fin solskinnsdag når tåka langsomt kommer
sigende. Først som et tynt slør for sola, så stadig mer, men
sola skinner fortsatt, og det er først når den slutter å gjøre det,
når alt er blitt kaldt og fuglene er blitt stille, at du merker hva
som skjer. Men da er tåka der, og sola er borte, og landemerkene
begynner å forsvinne, og du har ikke tid nok igjen til å
finne veien hjem før tåka ligger så tett at alle veier er borte. Og
da blir du redd. For du vet ikke hva som skjedde, eller hvorfor,
eller hvor lenge det vil vare, men du skjønner at du er alene og
at du holder på å gå deg vill og du blir redd du aldri vil finne
veien hjem igjen."

Lauveng, Arnhild (2005). I morgen var jeg alltid en løve.

Catchy bordvers

Mamma Mia, no e det mat igjæ-æn,
Åh-åh, har du vaska fængra'n?

Mel: Mamma Mia, ABBA

Blodig snø

Like sikkert som den første snøen faller så møtes du av neseblødende bursdagsgutt, når du begynner på jobb om mårran. Jeg tørka og trøsta så godt jeg kunne. Jeg hadde ikke fått opp øya ennå og gutten fikk heller ikke opp øya. Han hadde selvfølgelig fått en kraftig suser rett i venstrekjaken. Litt hastig sa jeg at han fikk holde hodet bakover. Som om jeg skulle ha gått ut fra mammaskolen med de beste karakterer. At jeg hadde reagert så intuitivt var jeg svært fornøyd med. I hele dag har jeg godt med....nesa...i sky, for at jeg var så snarrådig og kjærringklok. Men så meldte tvilen segEr det egentlig bakover man skal holde hodet ved epitaxis? Og det viser seg; nei. Det skal man ikke. Man skal holde det fremover.

Nå er det snart midten av november. Og med denne posten spår jeg bloggens undergang i det den sakte men sikkert går inn i eksamensmetamorfosen, hvor alt skriftlig enten er fagrelatert eller dårlig humor for å unnslippe norskbachelor'ns jerngrep. Gud bedre.

I dag holder Mari på med å bestille reise til Brazil. Og hun har lovt å danse samba med meg på ei strand som er 5 mil lang. Så dette har jeg trua på.

Vil gjerne sende en hilsen til min kjære venninde i Vardø. Hei Hanne! Skal du værra med til Brasil? Vi bor praktisk talt gratis og flyet er ikke så dyrt, og det hadde vært så morro??!

Grattulatutten for meg, og litt for Barack...

I dag er det min tur til å feire at det begynner å bli lenge siden at jeg ble født. For 24 år siden tok Dr. Døssland imot meg. 5. november i 1984 kl 22:15 ble jeg et selvstendig individ, med rompa først. Snakk om å vise finger'n til verden. Jeg har levd en stund nå, men det er mye leving igjen. Jeg får si som langrennssprinter'n Eldar Rønning - "Ett år eldre - ett år bedre!" Jeg kan egentlig ikke huske at min iver og entusiasme har nådd de helt store høydene på min egen bursdag, men så fant jeg dette bildet i min fødselsdagsbok (du vet en sånn klassisk rosa, siden jeg var et jentebarn, som det står om alt det "første" jeg har gjort) som kan tyde på noe annet. Jeg var en matglad unge, så det kan være kakebordet som utløste det breie gliset, men jeg tror jeg likte å feire bursdag. Egentlig skulle jeg ønske at noen fortsatte med å fylle ut den rosa boka. Det kunne blitt flere bind. Mitt første kyss, min første møte med alkohol, med påfølgende fylleangst, min første selvangivelse, min første kjæreste, min første samboer, mitt første år som student, min første flytur, mitt første gynekologtime, etc. Ikke noe for de store forlagene kanskje, men...




Er det snart på tide å benekte all tiltale som "jente" og konsekvent gå inn for å kalle alle jevnaldrende kvinner og menn?

Bursdagsfeiringen går for seg i trivialitetenes navn. Jeg håper på pakke i posten. Også har det allerede tikket inn mange koselige gratulasjoner. Tusen takk alle i hop. Og så skal jeg og min utkårede spise ute. Så alt i alt - ikke så alt for ille.

I tillegg er det et litt historisk sus over dagen, USA har fått sin første svarte president. Og det er med den største glede at G.W.BUSHs dager nå er talte...

Jeg veit, min venn, det kan bli tøft,,,

http://www.ekanal.no/slutten.html

Ja, i dag skriver vi 29. oktober. Det betyr at det er 3 år og 1 dag siden jeg gikk bort til Mari i et telt i Dødens dal, og akkurat i skjæringspunktet mellom at hjertet hoppet over et slag og at jeg holdt på å tisse på meg av for mye øl og nervøsitet, sa "hei". I dag var det også for første gang rim på bakken og nødvendig å skrape is av ruta på Lade. Det betyr at det var dumt og glemme votter da jeg syklet til praksis i dag. Og så må jeg fortelle at jeg i går, etter å ha vært vikar, var så trøtt på bussen hjem, at jeg sovnet, og våknet opp på endestasjonen. Fest og hverdag hand i hand. Ja til lørdag hele uka.

Gi meg fri i kvæll...

Dagen endt og penga tjent. Sliten er jeg ihvertfall, etter å ha stått opp i grisotta 2.dag på rad. I dag har jeg pakket 7 tonn grillpølser. I går forsøkt å kontrollere 7 tonn 2.-klassingenergi. Ærlig og redelig skal jeg nå synke inn i en cowboystrekk. Før jeg skal vaske hus til min kjære kommer hjem - som også jobber overtid i dag, og som fortjener å komme hjem til en opplagt samboer og et reint krypinn.

Hørt på 2. trinn...

-Når e d mainn begynne me sånn genifag? E d i 4. klassen d?
-Genifag? Hva lærer man i et slikt fag?
- Æksplosjona og sånn!

Ei jente og gutt havner i argumentasjon om hvem som er slem?

J: Ja du bit! Du beit mæ i går!
G: Ja!! Ka du tru da? Æ e fra Brasil - hallo-o??! Ville dyr! Vi gjør sånn.
J: Ja, men du e ikke i Brasil no, du e i Norge. Og i Brasil e d krig, og det e det ikke i Norge, og da bør du faktisk tænk at da treng du ikke å bit folk.
G ser oppgitt på J, knurrer og lager klør med fingra og går sin vei. End of discussion!

13-17 okt - Yksnøya

Naustet

Mari ror, Olav skåter...

Sjusteinsovn - bygd etter alle kunstens regler, her ble det bakt boller, eplepai og sjokolademuffins!

Ute med seksrøyringen

Sjukt kaldt...alle mann hadde kontrollert fall fra båt...

"Ina Kristin" - ikke så pålitelig motor på den gamle dama...

Tidløs

Jeg får ikke tid

Jeg har ikke tid

Jeg har dårlig tid

Jeg har så alt for mye å gjøre

Tid er noe av det mest demokratiske som finnes. Vi har alle fått utdelt like mye tid. Et døgn har 24 timer, en time har 60 minutter, eller 3600 sekunder, uansett om du bor i Elgsetergata eller i Timbuktu. En time varer like lenge for presidenten i Russland som for spebarnet i Somalia, som holder på å sulte i hjel akkurat nå. Oppfattelsen av tid er muligens vidt forskjellig, og man har kanskje ikke fått tildelt like mye tid her på jorden, men det lever vi jo alle i uvisshet om. Og til tross for hvor ofte man hører at "man kan spare tid" - så går det ikke ann å spare på den, den er ikke fornybar, men brukes heller ikke opp, den er ikke utsatt for soppangrep, rust eller forrotnelse, men kan ikke konserveres, settes på konto og brukes seinere.

Tid bruker vi på det som er viktig for oss, mye tid går også til det som er nødvendig for oss, som søvn og mat.

Når du blir fortalt at "jeg fikk ikke tid" - er det egentlig en forkortelse for at: du er ikke så viktig for meg at jeg prioriterte å bruke tid på deg.

Harde ord - ikke sant?

Begynner nesten å tro at jeg har en slags dialog med noen der oppe - for i dag er det jaggu meg storm i kasta! Ann-Helen? Jeg kan bestille sol igjen...


Så noen korte spørsmål:

1. Hvor lang tid tar det å avise, det var: "å ISE av" - en fryser?

Det dreier seg om en modell som kombinerer kjøle -og frysemuligheter, av merke "idesat" (aldri hørt om! - sjekket merke nettopp, går ikke rundt og husker), hvor frysedelen utgjør nedre del, og rommer 3 skuffer.

2.Hvordan går man i så tilfelle frem?

Jeg skjønner at jeg må fjerne skuffene med innhold, men der stopper også mine kunnskaper. Jeg har hørt et sted (gudene vet hvor jeg plukker opp denne typen informasjon? Har ikke tatt opp hobbyen som spion i husmorsfora) at man kan putte kjele(r) med kokende vann inn i fryser'n for å få opp dampen i prosessen. Er dette holdbar informasjon?

Og:
3. Er det heelt nødvendig å oppbevare innholdet i fryseren i en annen fryser i mellomtiden, mens av-isingen foregår?

Svaret her avhenger selvfølgelig av svaret på spørsmål 1. Hvis det tar f.eks 60 minutter - vil maten ha rukket å bli fordervet? Hvor går grensen? Er det ulik smerteterskel for ulik mat? I fryseren finnes: brød, annen gjærbakst, syltetøy, grønnsaksblandinger, is-pinner, fisk og svenske-kylling, men den er det ikke så farlig med for den er ikke spiselig uansett (helt geleaktig konsistens i opptinet tilstand).

Skal forsøke å google litt selv, men takker for alle innspill.

Bingo-bongo

Må få lov å komme med en liten kommentar til noe jeg hørte på nyhetene i dag. "Forferdelig at AP tjener fett på bingo-automater" - mener en eller annen KrF-er. Spilleavhengige! Kan jeg få lov til å si dèt: Det går ikke ann å se på et tv-program i verden i dag, ihvertfall ikke her i Norge, bortsett fra Nrk, uten at programmet er sponset av en eller annen poker på nett, eller Betson, eller Maria-bingo eller hva faen. Og folk sitter på nett og spiller, døgnet rundt, hele tida, og pengene bare suser ut av landet, til utlandet, så hvorfor i all verden skal ikke staten Norge få sin del av kaka? For la oss kalle en spade for en spade: De som sitter å søle bort pengene sine på spill, de kommer til å ødsle bort pengene sine allikevel, dem, så hvorfor kan ikke vi få lov å sko oss litt på det? Og til spilleavhengig-foreninga så har jeg lyst til å si en ting: se til å skaff dere et ordentlig problem! For det der " Å, de blinkende lysene, flotte fargene, og spennende lydene - jeg klarer ikke å styre meg!" - det holder ikke. Se til å skaff deg et ordentlig problem! Og frem til du gjør det så tar vi alle de penga vi klarer å få tak i! Nemlig!

Almanakk, takk...

Jeg veit at jeg i går etterlyste noen som kan stoppe regnet. Det har ikke regnet noe særlig i Trondheim i høst. I det store og det hele har det vært en høst "moooot normalt". Og det er med glede at jeg i dag kan melde om at regnet er stoppet. Sola skinner fra tilnærmet skyfri himmel i dag. Jeg sitter på skolen og forsøker å danne meg et bilde av semesteret, arbeidssomme perioder og eksamensdatoer, samt pensum. I korte trekk: Jeg har ikke lest ei side faglitteratur ennå i år, og vi er snart i oktober måned. Dette tar jeg med knusende ro, men jeg innser at jeg må begynne snart. At jeg har kommet meg igjennom "Markens grøde" er ingen grunn til å hvile på laubærene. Men å gjennomgå mengden gir allikevel sinnsro. Jeg er forberedt på arbeidspresset, og etter snart 5 år som student så veit jeg at det meste går. Det går som regel til og med bedre enn jeg fortjener. I fjor tok jeg som kjent 70 studiepoeng på snaue tre uker med stor suksess.

Jeg har ombestemt meg fra i går. Det gjør jeg hele tiden. Og det er lov, så; Gi meg en orkan. Merk: jeg ber ikke om sånn halvsurt pissregn som vi vanligvis får vår posjon med, vi som bor i trondheim, men skikkelig storm. Som tar strømmen og telefonlinjene. Bare la den feie inn over landet og tvinge oss til å stoppe opp og samles rundt peisen og stearinlysene. Til vinteren håper jeg vi får mye av det værmelderne kaller for "dårlig vær". Gi meg snøkaos og trafikkork. Grip inn, sett oss på plass, og fortell oss at vi ikke kan kontrollere alt. I dag har jeg vært en komplett allmannakktyrann. Fylt opp dagene. Så kontrollfriken i meg ville hatt godt av noe som rusket tak i planene. Bankende kalde fingre på sykkelstyret, våte bukselår - det hører med til årstida. Heldigvis har vi fortsatt litt kontraster her nord.

who'll stop the rain?

Høststormene rufser til håret og det er en større og større logikk i å høre på Evert Taube eller Vidar Sandbeck og trekke seg tilbake med tekoppen. Av og til fristes jeg til å investere en drøy femtilapp i blader som handler om kropp og klær og helse og alt det andre de som lager blader tror at kvinner vil ha. Som oftest klarer jeg å la være å lokke av Pia Tjelta eller andre glansbildekvinner, men andre ganger skal jeg ærlig innrømme at salgstriksene går rett hjem. Særlig på dager det frister å være akkurat Pia Tjelta fremfor meg selv. Men hver gang så er leseopplevelsen like hul. Kanskje med unntak av Pernille Sørensens petit i Henne. De synes jeg som oftes er ganske festlige.

Bladene tar jo alltid opp alle mulige slags problemer. Jeg vil anta at det er meningen at dette skal være noe man kan kjenne seg igjen i, og kanskje få noen svar. Selv har jeg aldri klart å se likheten mellom et forhold og ei bolleoppskrift - lufta kan selvfølgelig gå ut av begge, både gjærdeigen og lidenskapen, men hvis det hadde vært noe "1-2-3 - Æ kainn bake!" over parforhold, hadde det vel gitt utslag på skillsmissestatestikken by now. Hjemmet kom tross alt ut allerede på slutten av 1800-tallet eller noe. Problemene de skriver om er så små at det blir innlysende at det største problemet i grunnen er at verken de som skriver eller leserne er klar over hvor små problemer de har.

Kan ikke se å ha mottatt, kan ikke se å ha mottatt.

Historien om lånekassa begynner å bli en følgetong. Og attpåtil en følgetong som minner mye om en sang av Åge Aleksandersen. "Kan ikke se å ha mottatt: bekreftelse, studentregistrering, semesteravgift, studiebelastning og gjeldsbrev. JEG kan ikke se å ha mottatt penger ved studiestart som var for snart 1 måned siden.

I går var den en gledens dag da følgende melding tikket inn på min Sony Ericson K610i; "Søknad behandlet". Jaja, tenkte jeg, så har de vel fått ut finger'n av rompa der nede i OSlo allikavell da. Men så bare av rein utålmodighet ville jeg inn på Mine sider og sjekke om det stod noe mer der enn bare det ordknappe "søknad behandlet". Òg det gjorde det. Til min store forundring og panikk stod det at jeg var blitt tildelt en beklagelig sum av 21500.- for høsthalvåret og tilsvarende for vårhalvåret. WHAT? Her MÅ det ha skjedd noe feil tenkte jeg, med stigende puls. Lånekassa kan ikke på ramme alvor mene at jeg skal klare meg på 43 000 i år? Er det uår i år, liksom? Så jeg ringte Lånekassa - der var det for tiden stor pågang, gitt. Allikevel går det forbausende fort å stå som nr 21 i køen, og vente estimert ventetid 9 minutter, når man får høre på Mozarts klaversymfoni, med den tyngende følelsen av at årets økonomi avhenger av den påfølgende samtalen. "Javell og jaha - du tar utdanning i to fylker." Da blir det fort komplisert skjønner 'ru...

Jeg tar 30 studiepoeng i Volda, i Møre og Romsdal, og 30 studiepoeng i Trondheim, ved HIST...30+30=60 og 60sp = FULLTIDSSTUDENT MED KRAV PÅ 85 000 NORSKE, BLANKE KRONER I STATSSTØTTE!!! Det var kø på kontorene i Sør-Trøndelag, så kvinnemennesket satte meg over til Møre, for der måtte jeg bare vente i 7 minutter. Så var det en herremann som sa "at lånekassen ikke kunne se å ha mottatt bekreftelse fra HIST" - om hvilke fag jeg er tatt opp i, samt studiebelastning. Jeg sendte en hatsk tanke til en VISS studieadministrator med adresse ROTvoll, før mannen beroliget meg med at "jeg bare skulle motta gjeldsbrevet som var sendt ut på skarve 21000 kroner, og så skulle resten av herlighetene komme en uke etter det igjen. Jeg har slått meg til ro med at dette vil ordne seg, men jeg klarer ikke å legge fra meg tanken om at dette brygger opp til flere purringer...

Pølser til folket!

Jeg har pakket 3 tonn wienerpølse i dag, jeg. Hva har du gjort?

Burlesque til folket

Alt er burlesque om da'n. Du har en ok kropp og tørr å vise´n frem. Hurra!
- Og så lenge du dekker til vortegården, så er det kunst.
- Og kan du prate i tillegg, så er det feminisme.

Burlesk har altså blitt det samme for pornoen som kubb er for sporten.
Alle som har på seg kordfløyel liker det endelig.
Men vi kommer ikke unna at det er døvt.

Det er det alltid.

Kostbarofonen

Auh....Det regner! Det regner bikkjer og katter ute. Det AUSER ned. Og blåser en lett Gustav over Ladesletta. For en fortreffelig dag å ligge inne, tenne lys, drikke te og lese gamle Hamsun (les: pensum). Men akk for en bedriten dag å skulle hive seg på sykkelen og trå avgårde til enn jobb jeg ikke finnes det fnugg motivert for. Money talks! sier jeg, ganske enkelt. Lånekassa har jo fullstendig sviktet i år. Det har snart gått to uker siden studiestart og jeg har ikke sett snurten av noe gjeldsbrev. Min utømmelige kilde til studiefinansiering har gjort seg kostbar. Den eneste uopplysende informasjonen den klarer å hoste opp på "Kassafonen" er at "gjennomsnittlig behandlingstid for denne typen søknader er for tiden 8(!) uker." - dette er selvfølgelig totalt meningsløst å si. Det er bare å resignere og vente og lengte.

Bilferie - turist i eget land

Mat i fjeset - honning i øra

Punktum. Punktum. Komma. Strek, i går var hele Christines fjes dekket med en tynn blanding av yoghurt naturell og honning. Kjedsomhetens grenser ble opphevet – eller i hvert fall flyttet på. Jeg tenkte at jeg skulle kunne bruke all denne tida jeg plutselig hadde til rådighet til litt egenpleie. Etter å ha lest noen nettoppslag med tabloide overskrifter som ”10 tips for en stram stuss”, ”6 gode grunner til å drikke vann” etc. med under middels interesse, så kom jeg over ”ansiktsmasker fra kjøleskapet” – tja? Kunne det være noe? Det sies visst at de beste kroppspleiemidlene finner vi på kjøkkenet. Ok. Jeg gir det en sjanse. Reflekterte litt rundt hudtype og tenkte at ”blandet” – litt tørr rett under nesa, mens en noe fet T-sone, var min kategori. Så jeg pisket ivrig sammen 2ss yoghurt naturell og 2ss flytende honning. (Det er lov å notere).

Det ble en overraskende tynn blanding. Men det stod at røra gjerne måtte stå litt kaldt først – før påføring. Smikka bollen i kjølen. Etter 30min var den - like rennende gitt. Men jeg er ikke den som gir opp. Så jeg samlet håret i en strikk, la meg ned på et håndkle og helte suppa i ansiktet og maserte det som ikke rant forbi, inn i huden. Noe av det satt faktisk litt fast. Men så begynte det å renne noe voldsomt. Jeg hadde først forespeilet meg om lag 15 min i horisontalen. Men innså at om jeg varte en TV3reklamepause måtte jeg si meg fornøyd. For det rant inn i ørene. For dere som aldri har hatt honning og yoghurt i øra, vel - så er det omtrent som seig melk – vet hvordan det føles? Tenkte meg det. Jeg skyldte bønnhørlig med lunkent vann. Men fortsatt er det litt sånn seigt her og der. Men ganske mykt da. Huden føles mer energisk. Selv om jeg har en sterk mistanke om at hver ei pore er fylt med sukkermasse, så er jeg ikke det minste tvil om at dette er godt for noe. Hvis man bruker mikroskop, så kanskje huden min ser ut sånn som en bikube.

Oppsummert vil jeg anbefale en slik behandling – hvis du har litt tid til overs liksom. Og vil skjemme deg bort litt – fordi DU fortjener det.

Egentlig burde jeg skrive noe om den historien som jeg begynte på i forrige post. Det lå lenge an til å bli en gripende historie, om hvordan to lesbiske kvinner tok hånd om den lille, og mindre pene, måkeungen, i en isboks, helt til den fløy av sted som en vakker svane. Men slik ble det ikke. Jeg har vurdert å slette posten, og håpe på at bortsett fra den som valgte å legge inn en dyrlegeappell i kommentarfeltet, har lest innholdet – og på den måten slippe unna med det. For historien endte sørgelig. Den flyr nok nå over vår Herres evige blomsterenger. Jeg konstaterte etter hvert brekt nakke, eller i alle fall noe som gjorde at den lille ikke klarte å holde vekten av sitt eget hode. Muligens en slagskade, da den falt ned fra reiret. Gudene veit hvor høyt de bygger, disse måkene…antakelig på taket, bedre med ei måke på taket osv, og da har den lille falt minst 10 meter, deis i asfalten. Etter litt konsultering og frem og tilbake fant vi det best å la naturens orden gå sin gang. Nok sagt.

I dag skal jeg berike sinnet med utstillingen ”Mot naturens orden” – jada…den om homofile apekatter og delfiner med hang til pustehull-sex – så da skal jeg være både homopolitisk og litt sånn sær-kulturell – i og med at jeg skal besøke denne utstillingen aleine. Det blir helt nydelig. Og så slo det meg – at tenk om denne lille fuglen var en homofil liten fugl, og at denne burde ha fått vokse opp, og at man skulle røsket litt opp i denne naturens orden…Man kan jo se symbolsk på det. At homo representerer uorden, at hvis denne fuglen hadde beholdt livet hadde det vært litt kaos i kosmos…men så slo jeg tanken fra meg. Det blir for vanskelig. Den hadde ikke sjans. Skal du vokse opp og bli til noe her i verden – må du være steintøff. Kan godt være homo, men steintøff. Som granitt.

Hjelp - vi er blitt mødre...

Seint i går kveld, i det kjæresten skulle kjøre avgårde på jobb, oppdaget hun en fuglunge utenfor blokka vår. Den lå på ryggen og kavet og så ut til å ikke komme seg på føttene. Sporenstraks ringte kjæresten meg, som nettopp var kommet hjem fra jobb og hadde gått i gang med middag. Jeg gikk ut, med en plastpose på hånda, og vippet stakkaren på beina. Da begynte den resolutt å kave med vingene. Og pipe enda mer. Jeg hadde selvfølgelig ikke hjerte til å gjøre slutt på lidelsen, og selv om jeg gjentatte ganger sa til meg selv at dette er håpløst, naturens orden osv. tok jeg den med opp. Jeg la den forsiktig i en iseske, og forsøkte etter beste evne å innrede et hjem av avispapir. Den lille fuglen har grå føtter, grått nebb og er spettete brun og grå i fjøra. Vår innskytelse var at det var en måke, men klarte ikke helt å få det til å stemme med hekketida. Måkeungene vi har sett i området har jo allerede blitt store måker. Men jeg antar at det er en sjøfugl, og dermed en rovfugl - som spiser oppgulpet meitemark og insekter, ergo har jeg lite å bidra med på næringsfronten. Jeg bestemte meg for å se om den overlevde natta. Hvis den gjorde det, skulle jeg gjøre en mer helhjertet innsats, hvis ikke var det guds vilje. Nå har det imidlertid vist seg at denne lille fuglen er en fighter - og ligger nå og sover i det lille hjemmet sitt. Like levende som i går kveld. Hvis det er en måke har vi besluttet å sette den ut i skogen for å dø - som ekte stemødre som hater sine stebarn. For vi liker ikke måker og vil ikke ha flere. Men hvis det er en annen slags fugl - så blir vi pent nødt å gå inn i morsrollen med større tyngde. Jeg jobber med å finne et brukbart fugleatlas.

Til alle som klager over varmen.

Alle imperier faller, det er bare et spørsmål om tid.

Når sola skinner, når fjorden flommer over av båter og badende solbrune kropper, når det er sommer i Norge, da burde man nyte det, da burde man flyte på bølgen av gode tider, ligge i sola, spille volleyball, høre på musikk og smile til hverandre, for alle erobringer er tidsbegrensa.

En gang skal det bli kaldt. Vi skal ta på oss superundertøy og drikke kakao, det skal snø, vi skal være inne mesteparten av døgnet og lese bøker og glede oss til sola snur.

Kos deg mens det er varmt.

Jenta som hater krim

For de av dere som er innom fra tid til annen har dere sikkert lagt merke til at jeg ikke har vært så flink til å oppdatere bloggen i den siste måneden eller sånn. Men siden jeg er ganske grei sånn - så skyter jeg inn noen blogg-innlegg fra tid til annen. Noen korte betraktninger. Grunnene til at jeg har vært noe fraværende er flere. Men en av de er at kjæresten har overbevist meg om å lese Stieg Larssons trilogi "Millenium". Jeg er ikke spesielt glad i krim. For å være helt ærlig så tror jeg aldri jeg har lest krim før. Det nærmeste jeg kommer er vel "Da vinci koden" og "Engler og demoner" av Dan Brown. Og disse gir jo ingen konversasjonspoeng når det kommer til å snakke om norske, store krim-salgssuksess-maskiner som Unni Lundell, Anne Holt, Jo Nesbø og deres like. Browns bøker var riktignok noen page-turnere, men jeg kan ikke si jeg satt igjen med spesielt mye i etterkant. Selv om de voksne sier at man ikke kan bestemme seg om man liker noe eller ikke før man har forsøkt, har jeg lenge vært av den oppfatning at hvis jeg trenger drap og gjerningsmenn i hverdagen, så kan jeg skru på nyhetene. Det har i det hele tatt forespeilet seg som et noe meningsløst tidsfordriv å pløye seg gjennom gjennom 600 sider for å finne ut hvem som stod bak mordet på side 56.

Det begynte da vi var i Hellas. Kjæresten kjøpte "Menn som hater kvinner" i pocket og jeg satset pengene mine på Erlend Loes "Volvo Lastvagner", en investering jeg ikke skulle angre på. Desverre er Loe kjent for sine korte, men besnærende bøker, så allerede etter 4 dager var jeg ferdig. Og da hadde jeg spart på de siste kapitlene. Så gikk det noen dager hvor jeg løste kryssord. Mens kjærestens bok varte og rakk og hun var fullstendig fordypet. På Naxos eller der omkring ble da også hun ferdig. Og vi skulle ut å se om de hadde oppfølgeren "Jenta som lekte med ilden" - på norsk, i Hellas. Det viste seg at det hadde dem ikke. Men jeg kjøpte meg Anne Cath. Hærlands "Krig, fred, religion og politikk og sånn..." - en passelig lettsindig feriebok. Men da hadde ikke kjæresten noe å lese i. Så det ble til at hun lånte Anne Caths bok, mens jeg ikke hadde annet valg enn å ta fatt på "Menn som hater kvinner". Hun forsikret meg om at den kanskje var litt kjedelig i starten - men at den ville ta seg opp rundt side 90. Jeg leste til side 90, og kunne ikke helt si meg fengslet av innholdet. Kjæresten mente hun hadde husket feil og at det var først på side 240 at det virkelig ble spennende. Så jeg leste. Og den ble spennende. Ikke mer spennende enn at jeg klarte å legge den fra meg innimellom. Omtrent på hjemreisen, i flyet ble det jævlig spennende. Hvis noen av dere som leser dette har tenkt å lese boka, men ikke har gjort det ennå, skal jeg ikke avsløre handlingen. Men rundt side 440 får du svaret på hele sullamitten. Og da er det fortsatt igjen nesten godt over 150 sider!!! For det første ble jeg så indignert over løsningen på gåten om Harriet Vanger at jeg måtte legge den fra meg en dag eller to for å fordøye skuffelsen. For det andre synes jeg det var mildt sagt urettferdig å rable ned hele 234 sider til, når gåten var løst. Men jeg måtte jo stå løpet ut. Deretter bestemte jeg meg for at hva som skjer videre med Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist er meg knekkende likegyldig. På dette tidspunktet hadde vi kommet hjem til Norge og kjæresten bestilte serien innbundet fra Den Norske bokklubben, men orket ikke vente på forsendelsen, og måtte låne de to påfølgende bøkene av ei venninne. Jeg på min side gjorde nok et forsøk på å komme noen vei med Halvbroren av Saabye Christensen, men resignerte og kjøpte meg "Frp-koden" i pocket i stedet. En bok som forøvrig har lært meg mer enn jeg kunne drømt om på forhånd. I tillegg finner jeg god underholdning i sitatene hentet fra landsmøtene til Fremskrittspartiet, eller uttalelser fra Fru Hagen.

I stedet for å holde meg til skjønnlitterære drama og samfunnsanalyser, sklei jeg utpå igjen, og lot meg i et svakt øyeblikk overtales til å ta fatt på bok nr. 2 "Jenta som lekte med ilden". Problemet var bare at denne var spennende fra side 1. Hele onsdagen og torsdagen gjorde jeg ikke annet enn å lese. Jeg leste fra jeg stod opp til jeg la meg. Satt og leste, lå og leste, sovnet mens jeg leste. Ikke fordi det var kjedelig, men fordi øyene ikke ville mer. De eneste gangene jeg stoppet opp var når jeg måtte dekke basale behov som mat, dobesøk, og søvn. Og nå er jeg ferdig. Og sitter med den samme, besnærende følelsen av å ha blitt lurt - igjen. Var det ikke mer enn som så? Zala og den blonde kjempen? Var det enkelt og greit slik det hang sammen? 622 sider and this is it? *fnys*

Da er det opplest og vedtatt - jeg liker ikke krim. Krim lammer deg. Du gjør ikke annet enn å lese i noen dager - du kaster disse dagene vekk på å fråtse deg gjennom et gudjammerlig antall sider og sitter igjen med et svar som er helt ubrukelig - ut over det at du VET hva som skjedde, og hvem som stod bak. Det er tilfredsstillelsen, som ikke er tilfredsstillende i det hele tatt. Så vil noen krimtilhengere si at leseprosessen er gøy. Det er jo spennende. Ja. Det er spennende - helt til det ikke er det lengre. Og da: "Poff!" - så er spenningen brått revet vekk.

Aldri mer krim. Det er bare det at "Jenta som lekte med ilden" slutter med en del spørsmål. Det gjorde ikke den første. Men allikevel var jeg dum nok til å forsøke nr. 2. Nå skjønte vel forfatteren at jeg ikke ville være helt idiot og starte på nr 3. hvis han ikke brukte skitne triks...

Jeg tror, jeg tror på sommeren...

Man vet at det er sommer når sola simpelthen nekter å skinne i Trondheim, når jeg lukter over gjennomsnittet pølse, når jeg hyppigere enn ellers i året starter setninger med "Jeg hørte på radio'n i dag vøttø..."...

Jeg støtter meg fullt og helt til frøken Kjøde og sier:

"Tida då eg har heilt fri vil kome. August, eg lengtar etter deg!"

Heis-sveis

Overhørte følgende samtale mellom to blondiner i 20-åra i dag...

- Du må trøkk her for at'n ska kom...
- Koffor det?
- For dem fleste kjøre heis enten opp eller ned...!

For våre fremtidige barnebarn - JA! til minstepris på 20 kroner liter'n (for bensin)

Ja de stiger. Jeg er så drit lei sytinga om høye bensinpriser. Det er tydeligvis få ting som opprører nordmenn mer enn høye bensinpriser. Folk kan rett og slett ikke fatte og begripe at oljenasjonen Norge har så dyrt drivstoff. I Venezuela koster bensinen 13 øre literen, i Midtøsten ligger bensinprisene på rundt ei krone, mens det i USA koster omkring 6 kroner for de edle dråpene. Denne våren har vi vært vitne til protestaksjoner på facebook, epostaksjoner av typen ”boikott statoil” eller ”skriv under på at du hater Kristin Halvorsen”, samt stigende galluper for petropopulistene i FrP. La oss først og fremst stikke fingeren i jorda og konstatere at FrP kommer til å hamre løs mot høye bensinpriser uansett hvor høye eller lave de er. Det er ingen overraskelse hvilket parti som kynisk utnytter det som på fint kalles for prismekanismen – som man nå ser effekten av. Når etterspørselen øker, i for eksempel land som India og Kina, øker prisene. Det er helt magisk – det er kapitalisme. At ultraliberalistene i FrP ikke kan forstå markedsliberalisme i praksis…vell, nok om dèt…

Det er selvsagt mange grunner til de høye prisene. En av de er nevnt overfor: Oljen varer ikke evig – den er en knapphetsressurs og akkurat nå er får man simpelthen ikke pumpet opp nok til å stilne etterspørselen og da øker prisene. Forholdet mellom tilbud og etterspørsel er utvilsomt en sentral forklaringsfaktor. En annen side av dette er at oljefondet vokser med beløp man ikke kan begripe omfanget av. Prisene på drivstoff stiger over hele verden, fordi etterspørselen øker mer enn tilbudet. Å holde prisene kunstig lave i stedet for å dempe forbruket vil i neste omgang drive prisene enda høyere.

Verdens økonomi går dårlig. Og verdensøkonomien svinger, som kjent, i takt med New York-børsen og amerikansk økonomi. Og det hersker vel liten tvil om at amerikansk økonomi er svært skakkjørt som en følge av Bushs krig for – ja nettopp olje i Irak – med den hensikt å kunne fortsette å forsyne den amerikanske befolkning med lave bensinpriser. Man kan vel si at den planen har fått mer enn et skudd for bauen. Når så børsene går dårlig og dollaren er lav, blir man redde for at handelen skal gå tregt, slik at man må trappe ned produksjonen. Da blir det om å gjøre å produsere og distribuere så mye som mulig mens man ennå har sjansen og det driver råoljeprisene opp. Manglende profitt i aksjemarkedet trekker kapital inn i råvaremarkedene generelt og oljemarkedet spesielt og bidrar i sin tur til prisoppgangen.

Det er mulig det er vanskelig for ”folk flest” å forstå, men høye bensinpriser er kommet for å bli. Heldigvis fortsetter Kristin Halvorsen å stå oppreist mot facebookaksjonærene. Regjeringen skrur opp avgiftene i Revidert nasjonalbudsjett med 10 øre per liter for diesel og 5 øre for bensin. Framtiden i våre hender har regnet ut at avgiftsøkningen vil koste eieren av en dieselbil cirka 95 kroner i året.Bensinbilistene får en ekstraregning på 66 kroner i året. Men prisen for en liter bensin i kroner og øre er strengt tatt ikke veldig interessant, det som er interessant er hvor mange andre goder du må gi fra deg for å få en liter bensin. Alle priser er høyere i Norge enn de fleste andre land, fordi vi tjener mer. Den eneste måten å få prisene generelt sett ned på, er å bli et fattigere land. Det er fortsatt slik at bilprodusentene ennå ikke er motivert nok til å utvikle energiøkonomiske motorer. Lave drivstoffpriser gjør transporten til en av de store miljøbelastningene. Bilen fortrenger mer miljøvennlig framkomst med kollektivtrafikk, til fots eller med sykkel. Lastebil fortrenger tog og skip. Hvis bensinen er FOR dyr, hvorfor går ikke salget ned da? Høye bensinpriser er ment for å skape incentiver for borgerne til å forandre forbrukermønster. Vi må veksle irritasjonen over i handling for alternativer til bensin- og dieseldrevne biler. Det er opplagt at prisen på karbon må være høy. Hvis ikke kommer ikke alternativene, sier Kristin Halvorsen til NTB. – Jo billigere drivstoffet er, jo mer kjører vi. Vi er ikke mer avanserte enn som så.

Med Martin Wolfs ord: "The market sets high oil prices to tell us what to do."

Her er noen bilder som viser at bensinen ikke koster ett rødt øre for mye:

En Toyotabutikk som ligger ved siden av en Shellstasjon 1.juli 2008 da bensinprisene i USA nådde en foreløpig topp. Toyota Motor Sales USA Inc. kunne likevel rapportere om at salget på biler og pickuptrucker ikke viste det minste spor av stagnasjon.

Kreta - Naxos - Kofonissi - Naxos - Santorini

Frem til onsdag – tidlig morgen - var vi på Kreta. Da hadde vi stått opp i grisotta igjen og skulle av gårde til Heraklion med en buss – som vi kom for seint til. Vår egen feil – helt og holdent. Selv om vi har fått info om at bussen går kvart på FRA Rethymnon – vel så burde vi nok vært på plass på holdeplassen klokken kvart på, sånn i tilfelle språkmisforståelser. Vi ventet og ventet. Men ingen buss kom. Så det gav oss få valg – vi måtte ta taxi – med den nette prislappen av ca 500 daler kom vi oss til havna tidsnok. Vi målte de tilgjengelige sjåfører - det var to - fra topp til tå - og valget falt på en kar som så ut som en litt avdanket 80-talls-smørsanger, litt tykkfallen, men med en kraftig hårmanke. Han lovet å kjøre oss trygt til Heraklion på 50 minutter. Han holdt det han lovte.

Det var så gørr tidlig om morgenen og til tross for breddegradene var det ikke så himla varmt. Vi hadde fått sete midt i båten. Helt opplagt var det varmere på vindusrekka der sola faktisk stakk innom. Så vi satset hardt på at det med seteplassering kun var en formalitet, og jumpet sekker og Stieg Larsson og oss selv over på solsetene. Da båten nesten hadde blitt tømt på stoppen ved Ios, skjønte jeg at det kom til å bli kamp om setene. Jeg oppdaget noen hjemmesnekra lapper oppe i taket som anviste hvilke seter. Mens Mari var på do og før folk hadde kommet på, gjorde jeg min stuntmanøver. Jeg så meg rundt. Det var bare èn mann i båten, i tillegg til meg selv. Jeg ventet til han så ut av vinduet. Så gjorde jeg det. Jeg rev ned lappen som viste hvilke setenummer som vi så fromt hadde tatt oss til rette på. Jeg orket ikke å sitte i skyggen. Og jeg håper den hattekledde franske fruen finner det i sitt hjerte å tilgi meg. Hun skulte nokså stygt. Så jeg kan være ærlig med deg nå – det var meg. Jeg er en angrende synder. Men vi var så kalde og forkjøla skjønner du.

Her er beviset.

Turen gikk til Naxos og planen var egentlig å være der i noen dager. Men i det vi ankom øya, lå det en flygende delfin og duppet på andre siden av kaia og dermed spontan bestemte vi oss for at Kofonissi – her kommer vi.

Kofonissi er ei knøttlita øy. Kun ca 150 fastboende og nesten bilfritt. Du skjønner at du er på et fredelig sted når det er tegnet store blomster i gatene.

Vi ble møtt av ei skjønn dame - som jeg nesten umiddelbart forelsket meg i. Men som lignende svermeri skulle denne forkjærligheten få seg en kraftig trøkk noen dager seinere. Dama het Georgia (Ann-Helen: Nesten alle i Hellas heter noe med George - Georgio - Georgia etc.) og var gammel og liten og smilende. Og hun spurte hvor lenge vi skulle være - dette var torsdag morgen - og vi sa tja...vi vet ikke, kanskje søndag eller mandag. Senere viste det seg at det ikke gikk noen båt på søndagen, så da ble det mandag. Kofonissi var Hellas. Eller slik ihvertfall jeg hadde forestilt meg Hellas. Jeg fant disse gamle menneskene. De satt ikke i skyggen av et oliventre, men de spilte brettspill og smilte sine tannløse smil imot oss. Alle hus var kalket hvite, med blå karmer.

Kofonissi er den perfekte øya hvis man liker å gå. Det finnes ingen taxiservice eller busser så du er for såvidt pent nødt. Den er flat og har et lite, men oversiktlig veinett. Trodde vi. Gang på gang endte vi inn i en blindgate, som endte i ingensteder. Enden på visa var at vi, i alt for luftig fottøy, var nødt til å forsere upløyd mark, beitemarker, steingjerder, og hver gang en gekko pilte over den lille stien, holdt vi begge på å få hjertestans.

Selv etter at vi kom hjem har jeg og Mari flere ganger blitt stående med dopapiret i hånda og tvile noen sekunder om vi kan hive det i toalettskålen, eller om det må i søppelkassa.

Litt syd for St. Georges beach på Naxos lå vindsurfernes paradis.

Denne lille røveren angrep Mari, som var sjåfør på vår ATV. Dette endte i full panikk, Mari slapp styret og vi roet oss ikke før vi hadde lokalisert og avblåst faren. Se opp for gresshopper.


Ann-Helen, jeg vil advare deg mot en spesiell ting. Når du skal svinge ned til Red Beach, på Santorini, så ligger det et bakeri. De har veldig gode bakevarer så ingenting å si om det. MEN. Ikke gå på do der. Doen ligger rett rundt hjørnet av bygningen, men like ved inngangen til toalettet - som førøvrig heller ikke er noe å trakte etter:
Men der bor det også en pitbull av ikke ubetydelig størrelse. Vi oppdaget denne søte hunden først etter at vi hadde gått dit for å gjøre vårt. Det endte med et halvminutt inne på den illeluktende båsen, før vi løp. Løp så fort vi kunne ut. Så jeg gjentar ikke gå på do der.