Jenta som hater krim

For de av dere som er innom fra tid til annen har dere sikkert lagt merke til at jeg ikke har vært så flink til å oppdatere bloggen i den siste måneden eller sånn. Men siden jeg er ganske grei sånn - så skyter jeg inn noen blogg-innlegg fra tid til annen. Noen korte betraktninger. Grunnene til at jeg har vært noe fraværende er flere. Men en av de er at kjæresten har overbevist meg om å lese Stieg Larssons trilogi "Millenium". Jeg er ikke spesielt glad i krim. For å være helt ærlig så tror jeg aldri jeg har lest krim før. Det nærmeste jeg kommer er vel "Da vinci koden" og "Engler og demoner" av Dan Brown. Og disse gir jo ingen konversasjonspoeng når det kommer til å snakke om norske, store krim-salgssuksess-maskiner som Unni Lundell, Anne Holt, Jo Nesbø og deres like. Browns bøker var riktignok noen page-turnere, men jeg kan ikke si jeg satt igjen med spesielt mye i etterkant. Selv om de voksne sier at man ikke kan bestemme seg om man liker noe eller ikke før man har forsøkt, har jeg lenge vært av den oppfatning at hvis jeg trenger drap og gjerningsmenn i hverdagen, så kan jeg skru på nyhetene. Det har i det hele tatt forespeilet seg som et noe meningsløst tidsfordriv å pløye seg gjennom gjennom 600 sider for å finne ut hvem som stod bak mordet på side 56.

Det begynte da vi var i Hellas. Kjæresten kjøpte "Menn som hater kvinner" i pocket og jeg satset pengene mine på Erlend Loes "Volvo Lastvagner", en investering jeg ikke skulle angre på. Desverre er Loe kjent for sine korte, men besnærende bøker, så allerede etter 4 dager var jeg ferdig. Og da hadde jeg spart på de siste kapitlene. Så gikk det noen dager hvor jeg løste kryssord. Mens kjærestens bok varte og rakk og hun var fullstendig fordypet. På Naxos eller der omkring ble da også hun ferdig. Og vi skulle ut å se om de hadde oppfølgeren "Jenta som lekte med ilden" - på norsk, i Hellas. Det viste seg at det hadde dem ikke. Men jeg kjøpte meg Anne Cath. Hærlands "Krig, fred, religion og politikk og sånn..." - en passelig lettsindig feriebok. Men da hadde ikke kjæresten noe å lese i. Så det ble til at hun lånte Anne Caths bok, mens jeg ikke hadde annet valg enn å ta fatt på "Menn som hater kvinner". Hun forsikret meg om at den kanskje var litt kjedelig i starten - men at den ville ta seg opp rundt side 90. Jeg leste til side 90, og kunne ikke helt si meg fengslet av innholdet. Kjæresten mente hun hadde husket feil og at det var først på side 240 at det virkelig ble spennende. Så jeg leste. Og den ble spennende. Ikke mer spennende enn at jeg klarte å legge den fra meg innimellom. Omtrent på hjemreisen, i flyet ble det jævlig spennende. Hvis noen av dere som leser dette har tenkt å lese boka, men ikke har gjort det ennå, skal jeg ikke avsløre handlingen. Men rundt side 440 får du svaret på hele sullamitten. Og da er det fortsatt igjen nesten godt over 150 sider!!! For det første ble jeg så indignert over løsningen på gåten om Harriet Vanger at jeg måtte legge den fra meg en dag eller to for å fordøye skuffelsen. For det andre synes jeg det var mildt sagt urettferdig å rable ned hele 234 sider til, når gåten var løst. Men jeg måtte jo stå løpet ut. Deretter bestemte jeg meg for at hva som skjer videre med Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist er meg knekkende likegyldig. På dette tidspunktet hadde vi kommet hjem til Norge og kjæresten bestilte serien innbundet fra Den Norske bokklubben, men orket ikke vente på forsendelsen, og måtte låne de to påfølgende bøkene av ei venninne. Jeg på min side gjorde nok et forsøk på å komme noen vei med Halvbroren av Saabye Christensen, men resignerte og kjøpte meg "Frp-koden" i pocket i stedet. En bok som forøvrig har lært meg mer enn jeg kunne drømt om på forhånd. I tillegg finner jeg god underholdning i sitatene hentet fra landsmøtene til Fremskrittspartiet, eller uttalelser fra Fru Hagen.

I stedet for å holde meg til skjønnlitterære drama og samfunnsanalyser, sklei jeg utpå igjen, og lot meg i et svakt øyeblikk overtales til å ta fatt på bok nr. 2 "Jenta som lekte med ilden". Problemet var bare at denne var spennende fra side 1. Hele onsdagen og torsdagen gjorde jeg ikke annet enn å lese. Jeg leste fra jeg stod opp til jeg la meg. Satt og leste, lå og leste, sovnet mens jeg leste. Ikke fordi det var kjedelig, men fordi øyene ikke ville mer. De eneste gangene jeg stoppet opp var når jeg måtte dekke basale behov som mat, dobesøk, og søvn. Og nå er jeg ferdig. Og sitter med den samme, besnærende følelsen av å ha blitt lurt - igjen. Var det ikke mer enn som så? Zala og den blonde kjempen? Var det enkelt og greit slik det hang sammen? 622 sider and this is it? *fnys*

Da er det opplest og vedtatt - jeg liker ikke krim. Krim lammer deg. Du gjør ikke annet enn å lese i noen dager - du kaster disse dagene vekk på å fråtse deg gjennom et gudjammerlig antall sider og sitter igjen med et svar som er helt ubrukelig - ut over det at du VET hva som skjedde, og hvem som stod bak. Det er tilfredsstillelsen, som ikke er tilfredsstillende i det hele tatt. Så vil noen krimtilhengere si at leseprosessen er gøy. Det er jo spennende. Ja. Det er spennende - helt til det ikke er det lengre. Og da: "Poff!" - så er spenningen brått revet vekk.

Aldri mer krim. Det er bare det at "Jenta som lekte med ilden" slutter med en del spørsmål. Det gjorde ikke den første. Men allikevel var jeg dum nok til å forsøke nr. 2. Nå skjønte vel forfatteren at jeg ikke ville være helt idiot og starte på nr 3. hvis han ikke brukte skitne triks...