Almanakk, takk...

Jeg veit at jeg i går etterlyste noen som kan stoppe regnet. Det har ikke regnet noe særlig i Trondheim i høst. I det store og det hele har det vært en høst "moooot normalt". Og det er med glede at jeg i dag kan melde om at regnet er stoppet. Sola skinner fra tilnærmet skyfri himmel i dag. Jeg sitter på skolen og forsøker å danne meg et bilde av semesteret, arbeidssomme perioder og eksamensdatoer, samt pensum. I korte trekk: Jeg har ikke lest ei side faglitteratur ennå i år, og vi er snart i oktober måned. Dette tar jeg med knusende ro, men jeg innser at jeg må begynne snart. At jeg har kommet meg igjennom "Markens grøde" er ingen grunn til å hvile på laubærene. Men å gjennomgå mengden gir allikevel sinnsro. Jeg er forberedt på arbeidspresset, og etter snart 5 år som student så veit jeg at det meste går. Det går som regel til og med bedre enn jeg fortjener. I fjor tok jeg som kjent 70 studiepoeng på snaue tre uker med stor suksess.

Jeg har ombestemt meg fra i går. Det gjør jeg hele tiden. Og det er lov, så; Gi meg en orkan. Merk: jeg ber ikke om sånn halvsurt pissregn som vi vanligvis får vår posjon med, vi som bor i trondheim, men skikkelig storm. Som tar strømmen og telefonlinjene. Bare la den feie inn over landet og tvinge oss til å stoppe opp og samles rundt peisen og stearinlysene. Til vinteren håper jeg vi får mye av det værmelderne kaller for "dårlig vær". Gi meg snøkaos og trafikkork. Grip inn, sett oss på plass, og fortell oss at vi ikke kan kontrollere alt. I dag har jeg vært en komplett allmannakktyrann. Fylt opp dagene. Så kontrollfriken i meg ville hatt godt av noe som rusket tak i planene. Bankende kalde fingre på sykkelstyret, våte bukselår - det hører med til årstida. Heldigvis har vi fortsatt litt kontraster her nord.