Galskap

Det er mye gærne folk der ute. Eller folk som er "sånn psykisk" som 7-åringen sa. I dag når jeg satt på bussen hjem satt det ei velvoksen dame foran meg. Ganske snasen frue - forseggjort i sminken. Kledd i sånn pledd som er sydd litt sammen for å ligne ei jakke. Et festlig plagg forresten. Hun satt og noterte et eller annet. Hun rabla ned, fortløpende, mens hun kikket engstelig ut av vinduet. Jeg forsøkte, litt ublu, å snikkikke over skuldra. Jeg kunne ikke med godøye en gang tyde hva det stod. Men at hun ikke hadde det så greit på innsida av knollen var ikke vanskelig å se. Det er greiere med et brekt bein, eller en funksjonshemma, eller en avsagd tommel. Det er på utsida og synlig, og det er LETT å sette seg inn i de vanskene som det medfører i hverdagen. Da er det vanskeligere med dem som ikke fikser hverdagene pga at det er for mye på innsida. Det er politisk korrekt å si at psykiske lidelser ikke er tabu. Alle veit at dette er tull. Vi er alle sammen drit redde. Fordi vi ikke forstår. Og så tror jeg vi alle opplever øyeblikk hvor vi opplever oss selv som klin-hakkende-gærne. Og da hviskes grensene mellom oss og dem ut. Er vi alle sammen litt gærne? Ala "de gærne har det godt" eller "vi har alle et frådende monster slumrende i oss". Kan kanskje alle bli schizofrene under gitte betingelser? At det er vanskelig for utenforstående å forstå betyr ikke det samme som at det er lett for de inneforståtte. Å være sjuk i hodet er helt jævlig.

"Det begynte gradvis og forsiktig, og jeg merket det nesten
ikke. Det var som en fin solskinnsdag når tåka langsomt kommer
sigende. Først som et tynt slør for sola, så stadig mer, men
sola skinner fortsatt, og det er først når den slutter å gjøre det,
når alt er blitt kaldt og fuglene er blitt stille, at du merker hva
som skjer. Men da er tåka der, og sola er borte, og landemerkene
begynner å forsvinne, og du har ikke tid nok igjen til å
finne veien hjem før tåka ligger så tett at alle veier er borte. Og
da blir du redd. For du vet ikke hva som skjedde, eller hvorfor,
eller hvor lenge det vil vare, men du skjønner at du er alene og
at du holder på å gå deg vill og du blir redd du aldri vil finne
veien hjem igjen."

Lauveng, Arnhild (2005). I morgen var jeg alltid en løve.