Kjempenes hjem

Jotunheimen. Det lyser av ordet. Det gufser historie og harde dagsmarsjer, tinder og hytter og karer med skjegg, bukkeritt og eventyr. Tradisjon og respekt. Allerede i 1860 vandret Aasmund Olavsson Vinje i området og døpte det Jotunheimen. Jotunheimen var kjempenes hjem. Etter hvert utviklet det seg til boltreplass for vitenskapsmenn, kunstnere og tindebestigere. "Kom her upp og kjenn eit anna liv" (Aasmund Olavsson Vinje).

Målet er Fanaråken (2068 moh.). Mandag formiddag setter vi skodaen i gir innover Sognefjorden. Ei nasjonalromantisk signingsferd som byr på spektakulær utsikt og ikke så rent lite nostalgi for en Helgheimer. Etter at sjåføren avfeide forslag om diesel i Sogndal, suste vi innover Fjærlandsdalen mot Turtagrø, i vennlig lys fra ettermiddagssola. Det glitrer i grønt lauv og asurblå fjord. Vel fremme må det spikkes 38 teltplugger i solid rogn før soveplassen er klar. Ei øl seinere ligger jeg i påsan.

Neste dag er vi klare for Fanaråkken. Kaffe på primus og ernæringsriktig frokost inntas av en trøtt gjeng, mens vi ser morgentåka lette og løfte oss. Vi smører niste, men glemmer nesetippene. Vi følger grusveien innover Helgedalen, før stigningen tar til oppover mot Ekrehytta. Det er bratt, men stien er godt vedlikeholdt og vi klyver høydemeter for høydemeter oppover det som etter hvert blir mer og mer steinur. Været var varmt og vi kunne pese oss opp kun iført sportstopp på overkroppen. Oppturen er som turer flest, når du tror du ser toppen, så er det ikke toppen, men enda en topp bak der igjen. Bare 400 høydemeter igjen, nå. Men vi nådde toppen til slutt - selvsagt. Og i klarværet skuet vi utover, så små og ubetydelige som bare menneske kan være, innover kjempenes hjem. Tanker om liv, lykke og kjærlighet ekspanderte med topper så langt øyet kunne se.

Jotunheimen forstår du, er et sted for en større innsikt, for edle, ville stammer, for noe som overgår menneskelig forstand, ja mennesket selv. Hva er vel månelandingen, Leonardo da Vinci og antibiotika mot granitt og feltspatt. For et fjell, for et løft for sjelen å komme opp hit. Grensesprengende. Jotunheimens skinnende topper - et magisk teppe, fylt av hemmelige signaler; et mektig bilde på mitt eget sinn: komplisert, umulig å tolke, men uendelig dypt og mystisk.

At det seinere skulle vise seg å være overilt å ikke fylle diesel før en lang fjellovergang, og at vi neste dag ble stoppet av tåka da vi skulle opp på Kyrkja fra Leirvassbu får settes på erfaringskontoen. Vi fikk betrakte Jotunheimen ovenfra i sol og blank himmel. Det får være bra. Fin tur? blir et retorisk spørsmål der vi sitter rødkinnet over middagen på Turtagrø.