Rett til å skrive eller skrive rett?

Det har vært en mye delt sak denne uka; finnen Sanna Sarrommas "En nasjon av dyslektikere". Hvis jeg skal se forbi en av mine få blå venninners kommentar om at det er koseskolen til Kristin Halvorsen som hadde ført oss inn i dette uføret. En kommentar som er så tøyeste at jeg nesten ikke gidder å kontre, men bare nesten. (Frekkhet kjenner ingen grenser).

Min frøken, som jeg i ettertid har skjønt at var både forut for sin tid, og ganske radikal, rettet sjelden eller aldri på mine skrivefeil. Og det tok ganske lang tid før jeg orket å sette meg inn i og behersket og/å-regler, særskrivingsregler, hv-ord og lange fremmedord med dobbel konsonant som for eksempel intellektuell. Kommareglene kan jeg fortsatt ikke helt, bare de vanligste. Frøken sa bestandig "det kommer...det der med å skrive riktig". Og jeg har trukket hennes ord med i min doktrine: "Blir du glad i å lese, og ikke fratatt skrivegleden, så vil skrivefeilene prelle av som duggdråper på en impregnert teltduk - for de aller aller fleste". Lærere har et helt klart mandat til å gjøre folk trygge nok i det norske språk til at de synes de kan delta i offentlig ordveksling. Samt journalister og andre som lever av å skrive har et særskilt ansvar for at det trykte ord er korrekt. Hosianna! Vi skal være beskyttere av det norske språk.

Men.
Godt språk er mer enn regler. Ofte synes jeg at det er når elevene bryter regler, eller famler seg frem og er i ferd med å oppdage reglene, at de spennende tingene skjer. Ofte tar det form av at de har lært en regel og iverksetter den regelen overalt hvor det finnes nærliggende grunner til å anvende den. Dobbel konsonant på alle konsonanter for eksempel. Eller når bokstavrim og galante formuleringer glipper ut av deres HB-blyant. Språket har en formside og en innholdside. Og jeg skal være den første til å innrømme at jeg som norsklærer er langt mer opptatt av å dyrke frem en bevissthet for innholdssiden; stort ordforråd, rikt tilfang av uttrykksmåter og en sans for språkets musikalitet. Språk er avhengig av kontekst. Og jeg forsøker i mye større grad å få elevene til å være mottakerbevisste i sin skriving, enn å være helt korrekte.

Å være språkmektig innebærer, slik det fremgår av ordet, mye makt. Det er forskjell på de som kan uttrykke seg, og de som ikke kan det. Ofte helt konkret uttrykt på lønnsslippen. Ofte er det de som ikke nådde målet om generell studiekompetanse som skriver fiskegrateng i to ord. Og på den måten er det disse som enhetsskolen aldri greide å favne, selv om alt ble lagt til rette for det. Javel, - men er universitetsutdannelse alle tings mål? Jeg er absolutt en av dem som ler godt av butikkskilt påskrevet "lamme lår", og koser meg med språkteigen og Finn-Erik Vinje. Men det ville være åndssnobberi hvis jeg ikke erkjente at dette er min interesse, og ikke noe som kan påtvinges de med andre interesser. Hvis jeg skal få hjelp av en snekker, så er det langt viktigere for meg at han kan sette opp en lettvegg, enn at han kan stave "huntonittplate" riktig. Jeg håper at fagfolk uten universitetsutdannelse fortsetter å legge sin ære i faget sitt, og ikke i norske rettskrivningsregler. For skriving handler ikke bare om evnen til å gjøre det, men også om frimodigheten til å gjøre det. Som lærer har man ansvar for å passe på begge deler, og da kan regelrytteri og rødpenn bli det godes fiende.