Høyresiden har alltid hatt en sterk slagside mot venstresiden og sosialismen når de fnyser av likhet som ideal. Som en antikvarisk levning fra en gammel revolusjon vi for lengst har skrevet inn i historiebøkene.
I de vestlige landene har vi i flere år sett økende økonomisk ulikhet. Man kan forklare det med så mangt. Vi fødes til denne jord med litt ulik bagasje, og storken har så mange forskjellige leveringsadresser. Et endret arbeidsmarked som tvinger oss til å akseptere "den tøffere virkeligheten", fordi vi er så redde for å bli kastet av karusellen og komme i bakevja. Globaliseringen - som sparker kapital dit høna synes inntjeningen blir best. Og til slutt skolegang og utdanning som en gang for alle sementerer våre lodd i livet.
Som sosialist er det sosial rettferdighet som er likhetstankens forankring. Det skal være rettferdig. Det er ikke det at naboen tjener mer enn meg som først og fremst provoserer. Det er når Rune Bjerke oppfordrer til at arbeideren med huslån til oppover pipa må akseptere høyere renter, mens han selv han selv tar ut 6,7 milloner i lønn. Det er 485.000 kroner mer enn i 2012, altså en økning på 6,7 prosent. Til sammenligning var en gjennomsnittlig norsk årslønn i 2012 på 475.000 kroner, ifølge SSB (Aftenposten). Eller når Helge Lund bevilger seg en halv million i lønnsøkning (han syntes kanskje det ble litt trangt økonomisk i fjor med 13,8 millioner), samtidig som han kutter i alt som kuttes kan i Statoil. Telenorsjef Baksaas sparker 50 ansatte og tjener 18 millioner. Og argumentet er alltid det samme. Lønnsnivået hos norske toppledere må være konkurransedyktig med det det internasjonale markedet kan tilby. Vis meg den norske topplederen som har fått sprekere jobbtilbud i utlandet. Den skuta er ikke lekk. Vi har flere overganger av norske fotballspillere til Premier League enn vi har av toppledere til utenlandske storkonsern. Det trenger vi ikke å gjøre til et problem.
Det er nemlig forskjell på rimelig og urimelig ulikhet. Herr Lund, Bjerke og Baksaas befinner seg i en lønningens Premier League som sprenger alle grenser for rimelighet. Jeg trekker ikke deres arbeidsinnsats i tvil, og jeg er klar over at de bærer ansvaret på skuldre, som Jesus bar korset. Det må være tungt. Fryktelig tungt. Nesten så de ikke får sove om natta, antakelig.
Jeg kan leve med at hvis noen yter noe markant bedre enn andre, så skal de belønnes for det. Innenfor rimelighetens grenser. Det som verre er, er arvede privilegier. Nå står en dopet generasjon klare til å innta samfunnets høye seter. La meg forklare: Sport. Vi kan tåle at folk ender med forskjellige inntekter og privilegier, men vi kan ikke leve med at folk er privilegert på forhånd. Alle må være like i utgangspunktet, dersom ulikhet på målstreken skal aksepteres. Det er derfor doping i idretten er skandale. Forrige helg var 135 av landets rikeste unge mennesker samlet til et symposium i Larvik hos Mille Marie Treschow. - Dette er et nytt forum som er i støpeskjeen, men jeg opplever den i utgangspunktet som en litt mer ideologisk orientert fritenkende gruppe til høyre for Civita. De fremstår som godt inspirert av liberalisme og frie markedskrefter, sier Frps finanspolitiske talsmann Ketil Solvik-Olsen (VG) Disse menneskene starter så langt fremme at de alltid vil være foran de som starter uten kapital, og de vil sende førerposisjonene videre til neste generasjon. Det er et problem nasjonen bør se alvorlig på. Når den blå-brune regjeringa reduserer formueskatten og fjerner arveavgifta som er det en gavepakke til nettopp menneskene på den eksklusive gjestelista til Treschow. Det er statlig støttet bloddoping.
Og det er derfor det er rettferdig at du skal beskattes beinhardt for pengene faren din har tjent. Betydelig hardere enn for pengene du selv har arbeidet for. Brorskapet står Frimurerlosjen for. Friheten har Høyre tatt. Men likheten den skal vi sosialister fortsatt kjempe for.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar