Klem en bonde i mai - det er nedleggingsoppgjør med Listhaug

"Et parti, det er ligesom en kødkvern, det; det maler alle hoderne sammen til en grød; og derfr så blir de også grødhoder og kødhoder, alle ihob"
Henrik Ibsen, En folkefiende.

Tenk at foreldrene til landbruksminister Listhaug er småbrukere. Hvordan klarer man å lage Frp'er av det? Det må være lei stemning på søndagsmiddagene der i gården. Listhaug mener at forslaget hun har fremmet er skreddersydd bøndenes interesser og at man må få en slutt på endeløse overføringer en gang for alle. Stordrift presenteres som trylleformelen. Hentet fra et pubertetssprengt gutterom: Det er størrelsen som teller.

Her er regnestykket Listhaug har slått inn på kalkulatoren:

Overføringer til landbruket: 11 milliarder
Skjermingsstøtte*: 11 milliarder
50 000 norske bønder.
450 000 kroner i netto subsidier og skjermingsstøtte.

*skjermingsstøtte er kort sagt anslått virkning av tollvernet, beregnet ved at norske priser måles opp mot priser på verdensmarkedet. Det er med andre ord ikke snakk om overføringer.

I tråd med denne logikken kunne man også ha regnet på hvor mye Norge kunne ha spart ved å ha et gjennomsnittlig internasjonalt lønnsnivå for lærere, sykepleiere, og industriarbeidere. Alt som er norsk koster mer enn det gjør ellers i verden. Sånn er det bare.

Et annet poeng er at her har Listhaug glemt å trekke fra kostandene. Fjerner du kostandene, får du helt andre tall. På midten av 1970-tallet utgjorde overføringene om lag 65% av arbeidsinntektene per årsverk, etter at kostnadene var trukket fra. I dag, med langt færre bruk enn på 70-tallet  mottar gjennomsnittsbonden mer i overføringer fra staten. Organiseringen i større og færre bruk har med andre ord ikke ført til økt lønnsomhet og mindre avhengighet av overføringer for jordbruket totalt. Hvis man i tillegg til å trekke fra kostnadene, ser bort fra inntekter fra ekstrajobber og kapitalinntekter, noe man alltid ser bort fra for andre lønnsmottakere, ser bildet ganske annerledes ut. Inntektene fra produksjon og subsidier har ligget stabilt på rundt 200 000.

Jordbrukets primære oppgave er å produsere mat. Den eneste substansen vi er helt avhengige av, i tillegg til vann og oksygen. Det er ingen bransje som kan vise til en lignende produktivitetsvekst som landbruket. Stadig færre bønder produserer stadig mer mat. Siden 1999 er hvert tredje gårdsbruk i Norge lagt ned. De siste tre tiårene har i gjenomsnitt sju gårdsbruk blitt nedlagt hver eneste dag. Jeg vil påstå at ingen yrkesgruppe i Norge har vært mer innovative enn bøndene. De forsyner oss med kvalitet, - sikker mat.  Likevel skrives det, med en uutholdelig letthet, fortellinger om en bondestand som synes å være ribbet for modernitetens kvaliteter. De henger igjen i fortida. De er ikke samfunnsmessig lønnsomme. De utgjør en uproduktiv gruppe, uten evne til å produsere maten vi vil ha. Med fete sugerør i statskassa bedriver de kollektiv snylting på samfunnet.

I debatten som føres reduseres landbrukspolitikk til en politikk for bøndene. Men denne politikken er av stor samfunnsmessig betydning. Det handler om noe mye mer grunnleggende enn subsidier og kulturlandskap. Den handler om hvem som skal ha makt til å bestemme hva som produseres, og ikke minst hvordan.

Blant de vi finner på toppen av Norges rikeste-lista, de tidligere arbeidsgiverne til Listhaug fra FirstHouse: norsk dagligvarebransje. På tredjeplass colonial-major Reitan, fjerdeplass Johan Johannson (Norgesgruppen: Ultra, Meny, Joker, Kiwi). To plasser under fulgte Rimi-Hagen. Så hvem i helvete er det egentlig vi subsidierer når vi ser at andelen bonden sitter igjen med er evig synkende, mens næringsmiddelindustrien og dagligvarebransjen sitter igjen med stadig mer? Uten overføringer fra staten ville ikke butikkjedene kunne sikres billige råvarer og forbrukerne lave matpriser. Alle kjedene konkurrerer først og fremst på pris. Det er begrenset hvor stor marginen kan være på hvert enkelt produkt, så det er helt avgjørende med høy omsetning. Dette krever strømlinjeformede produksjonslinjer som kan sikre høyt volum til lave kostnader. Hvis ikke dette er avtalt spill, så vet ikke jeg.

La oss bare innse at verken Høyre eller Frp har en landbrukspolitikk, bare en nedleggingspolitikk. Og de er dårlige til å skjule det. Til de stakkarene som stod ved stemmeurnene i høst og tenkte: shit, det blir da ikke så stor forskjell, uansett. Erna eller Jens? What's it to me?":
1. Faen ta deg.
2. Det var forskjell. Det finnes en grunnleggende verdikurs som er totalt forandret. Prisen for å få dure rundt på Segway er det barna dine som kommer til å måtte betale for.

 Matjorda bygges ned, fordi kraftfor fra regnskogen er så billig. Dette fortrenger bruken av egne ressurser. Resultatet er gjengroing. Vi importerer over 50% av maten vi spiser. Vi kjøper fra land i vesten som er tungt subsidiert og industrialisert. Kylling som er stinn av soya, steroider, og vann. Importert kjøtt som er foret opp på kraftfor fra regnskogarealene i Brasil, dynket i antibiotika, slik at vi i fremtiden risikerer å dø av "ufarlige sykdommer", fordi vi er blitt immune.

Mange er opptatt av hvordan maten vi skal spise produseres og hvilke rammer den produseres under, ikke bare bønder. Bøndene trenger dere nå, når deres verste mareritt har blitt virkelighet. Frp ved roret, og vi for første gang i historien har fått vår egen nedleggingsminister. For et par år siden eksisterte det en kampanje for å få folk til å ta i bruk forbrukermakta og handle lokalt. Betale for kvaliteten på produktet man kjøper, rett og slett. Kampanjen het "Klem en bonde". Så, klem en bonde i mai. Nå trenger han eller hun det mer enn noen sinne. Jeg skal snart hjem og klemme min favorittbonde: Pappa. Han har alltid trengt en klem i jordbruksoppgjøret, så lenge jeg kan huske. Men i år trenger han det litt ekstra.