Kapitalismen har gitt oss en solid oppdragelse. Vi er opplært til at så lenge det er penger involvert, så er endring umulig. Den usynlige hånda fordeler godene etter markedsliberalismens forgodtbefinnende. Makta er der pengene er. De underliggende strukturene får vi ikke gjort noe med. I stedet må vi endre oss selv. Er du stressa, er svaret mindfullness eller yoga, ikke endringer i arbeidslivet. Når man som ung har vanskelig for å få en fot innenfor i boligmarkedet, så snakker man om å øke beløpet man kan spare på boligkjøpskonto. Målet er at hver enkelt skal tilpasse seg galskapen.
Om noen for eksempel vil være hjemmeværende og bake cupcakes - er ikke det så interessant på individnivå. Men man må beholde retten til å diskutere hvor vidt det å stå utenfor arbeidslivet er et godt valg for samfunnet. Hvis en person tar det valget, så er det personlig. Er det mange som tar det samme valget er det snakk om strukturer som ligger bak.
Det er seirene folk trenger. Å se at det nytter. Da vokser kampånden. Vi blir sterkere i kollektiv. Det handler ikke om individualisme, men om å ha styrke til å sikre valgfriheten.
Ta miljøproblemene. Ansvaret dyttes stadig over på forbrukerne. Om ikke annet så har jeg skjønt at jeg ikke kan redde verden aleine. Allikevel synes det som om politikere og miljøvernorganisasjoner i alt for stor grad bidrar til å skape presedens for at miljøengasjement i Norge er et spørsmål om livsstil. I mine øyne blir dette oppskriften på maktesløshet - som fører rett i uløkka - inn i apatien. Det er avmektig så det holder, og det er retningsløst. Og ikke minst pengemakta slipper fryktelig billig unna. Det er det selvfølgelig noen som har interesse av. Her står det kommersielle aktører i kø. Du kan kjøpe etiske klær, ei krone til regnskogen når du kjøper kaffe, lade el-bilen med strøm fra den leverandøren som har en strøken miljøprofil. Alt dette er vel og bra. Men for sånne aktører er miljøvern som en strategitavlebrikke- noe de kan spille på for å selge deg dritt du ikke trenger. Det er myndighetene som skal ta det ansvaret som monner. Og det er i fellesskap, koordinerte løft og via stemmeseddelen at du mobiliserer mot de økonomisk motiverte miljøødeleggelsene.
Det er bare å fortsette å vaske plastposene, pante, resirkulere, plante urter på balkongen, sykle til jobb - det er helt nydelig, men ikke legg deg med verdens reneste økosamvittighet. Det er mye mer virksomt å forby sprøytemidler som dreper biene, en bærekraftig landbrukspolitikk som holder liv i bygdene, og inndirekte; beitemark og blomsterenger, stoppe å ta opp olje og gass. Og det fikser du ikke aleine, altså - du gjør ikke det. Da jeg spilte håndball sa treneren min at laget ikke var bedre enn den dårligste spilleren på banen (det var meg. Den dårligste spilleren på banen) - og skal vi vinne må vi stramme opp det som nå er de dårligste spillerene på laget: myndighetene. Det nytter ikke å ha en liten gjeng toppscorere, vi må vinne som et lag. Faktisk er det eneste måten å vinne på.
Det er begrenset hvor mange som orker å løpe i angrep, eller hvor mange man kan forlange at skal løpe i angrep - når ballen fra sentralmidtbane aldri kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar