Det ringer inn.

Vi må skru skoleklokka noen år tilbake for å forstå hvordan denne historien egentlig starter. Det var den gangen det ringte ut til friminutt for alle politikere fra alle partier (Siden har de hatt friminutt) De eneste to som ikke forlot klasserommet var ei mørkeblå streber-frøken som het Kristin Clemet og Helga Hjetland. Kristin hadde en plan. Det hadde for en gangs skyld ikke lærerne.  

For i 2004 ble forhandlingsansvaret for lærere overført fra stat til kommune. Et av skolehistoriens råeste manøvrer. Det ble gjort, med et raskt og effektivt vedtak, uten å snakke med partene først, fredag 7. februar 2003. Det er sant som de sier; alle politiske vedtak som man vet er upopulære annonseres og slenges inn fredag etter kl. 14:00, når journalistene står foran taco-hylla på butikken. Helga Hjetland skal angivelig ha vært så sint at hun gråt. Lærerne har grått siden. 

For dette var det første av en lang rekke velregisserte politiske anslag mot skole-Norge og lærerne, med ett mål for øye: Å planere veien for en markedstilpasset og konurranseutsatt skole. Clemet beskrev det slik: den eneste grunnen til å ikke overføre ansvaret til kommunene er at det er ubehagelig. Men med makt skal landet bygges, og ikkje med fellesskap ødes, som det heter i Håvamål. Videre påpeker Clemet at det er rett og rimelig at lønnsforhandlinger foregår mellom sjef og ansatt. Når i alle himmelens riker skjedde det? Har vi ikke tariffoppgjør i Norge? Er det ikke nettopp sånn at organisasjoner forhandler på vegne av lønnsmottakere slik at du ikke står aleine i den kampen? Clemet beskriver ikke virkeligheten slik den er, men slik hun ønsker at den skal bli - når fagforeningene er knust. 

Tillitskrisen alle går rundt å snakker om, begynte her. Så kom PISA-målingene, dernest Kunnskapsløftet. Mens lærerne har sittet bak kateteret og bønnfalt om tid, pusterom og arbeidsro. Mindre kontroll, byråkrati og rapportering, så kom spotlighten på oss. New Public Management, testregimer og kontroll klarte å presse seg inn. Som Handal påpekte under Arendalsuka er det mye forskning som tyder på at det motsatte ville løftet norsk skole. Slik som i Finland. 

Mens alt dette skjer har de andre politikerne fortsatt tidenes storefri. Kristin Clemet og Høyre har sørget for at rikspolitikerne kan se langt etter et viktig utdanningspolitisk verktøy. De er ikke lenger part i forhandlingene om lønn og andre arbeidsvilkår. Så derfor må Røe Isaksen nå sprette rundt med rødmussede eplekinn og forsøke å distrahere med å snakke lavt om at han ikke er part i konflikten, og skrike høyt om mer disiplin og ro i skolen. 

Dette er bakgrunnen for at KS møter så intens motstand mot flere ytre pålegg. DET HANDLER IKKE BARE OM DE JÆVLA 7,5 TIMENE! Mistilliten er ikke bare rettet mot KS. Den er også rettet mot alle de som har friminutt, stortingsrepresentantene, opposisjonen, regjeringspartiene SOM SNAKKER SÅ JÆVLIG VARMT OM BEHOVET FOR SKOLELØFT OG HØYERE STATUS FOR LÆRERNE.  

Det ringer inn for faen. 

- Nå må dere komme inn!

- Dere må inn å rydde opp det rotet som Kristin har stelt i stand. 

- Nei, hun klarer ikke det selv. 

- Hvorfor? For hun er i en tenketank. 

- Ja, nei, la oss håpe hun blir der.  

Og så: skaldetværearbeidsro!