Eller "ringside" om du vil. For et par netter siden våknet jeg til noe jeg først trodde var et dramatisk fall i oppgangen. Et rabalder kunne høres nedigjennom trappene. Katta, som vanligvis ikke leer et værhår før vekkeklokka kimer, sperret øynene opp, og før jeg rakk og gni søvnen ut av øynene, kom partysvenske og nøkler ut inngangsdøra i 1. etasje så det gjallet i mursteinsgården. Dette var ingen vanlig fallulykke. Jeg skjønte fort at her var det bare å holde gluggene åpne. Jeg kunne bli et viktig nøkkelvitne. Utkastelsen utløste skarpe utfall mot det jeg antok var et kvinnemenneske i andre enden. Bebreidende unnskyldninger, "Du hatar mig", og "Snälla, jag skulde bare öpne en flaske bubbel" gjorde ikke kjæresten det grann vennligere stemt. Hennes holdning var så kald så solbrillene dogget på innsida. Hans siste ord i det han trampet avgårde var "Det här er urettvist!" - en sprengladning som fikk hårluggen opp og promillen ned. 1. akt var over.
De fleste teater opererer med tjue minutters pause. Dette var intet unntak. Jeg rakk å gå på toalettet. Så var vi i gang igjen. Denne karen fòr ikke med løst prat, han skulle kjempe til siste åndedrag. Nå hadde det dukket opp enda et fruentimmer. Ikke uanfektet av hele oppstusset løp hun, som jeg tror var en venninne av den hjertekalde, mellom de to dramatisk anlagte. Mens gnistene sprutet, forsøkte hun å mekle etter hvert som de eksploderte. Gnistregnet tok en kunstpause da venninna proklamerte "Ni älsker hverann", og et øyeblikk trodde jeg det skulle bli stille. Men svensken fornektet seg ikke, og greide å forspille sjansene for fred også denne gangen. Nå marsjerte venninnen en vei - resignert. Flickvännen innomhus - forsmådd. Og den ulykksalige svensken en tredje vei - i misforstått triumfmarsj påklaska mange utropstegn.
På dette tidspunktet var klokka blitt nærmere halv seks og jeg var lys våken. Jeg bestemte meg for å stå opp og lage meg en skikkelig frokost. Rollen som nøkkelvitne gjør noe med ernæringsbehovet så tidlig på dagen. Egg og bacon. Og akkurat da jeg skulle sette meg ned for å spise morgenmaten min, kom de tre tilbake, fra hver sin kant. The Grand Finale. Sola hadde nå rukket over hustakene og flombelyste scenen. Jeg dro kjøkkenbordet borttil glaset, og pus, som nå var kommet til hektene satte seg godt til rette i karmen. Selv om svensken nikket på feil steder og unnskyldningene var krampeaktige, kastet de da noe av seg. Utmattelse utpeker ingen vinnere. Flickvennen var på retrett. Og endte med tragisk og dypt nedverdigende remis. I trappeoppgangen kunne høres slepende trinn fra to par føtter.
Da forstillingen var over, var det nesten så Muskatt og jeg reiste oss i begeistring. Det er ikke ofte en får underholdning til frokosten, fra orkesterplass uten å betale ei krone.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar