I de siste ukene har jeg snakket om Europride til mange venner og bekjente. Dette fordi jeg har gledet meg på en måte som de nok ikke helt greier å sette seg inn i. De fleste av mine venner er streite som linjaler, hvite som snø, og synes kjønnskategoriene mann og kvinne er mer enn romslig nok. De kan på ingen måte forventes å forstå nøyaktig hvordan det er å være en del av en minoritet, en tidvis truet og trakassert gruppe, som synes noen av samfunnets språklige båser er hakket for trange og endimensjonale. De kan heller ikke forventes å forstå fullt ut hvor godt det er å være del av et felleskap, som er så raust, fylt med kjærlighet og toleranse som homo-rørsla. Det er i hvert fall slik jeg opplever det. (Og jeg mener ikke dette til forkleinelse for alle mine heterofile venner, men det er noen ganger jeg tror det er litt morsommere å være homo).
Det er ikke noe dagligdags over å gå side om side med en to-meter-lang mann i outrert kvinnebekledning, på høye hæler, eller en gummikledd asiatisk gutt lenket til femme-fatale i sekretæroutfit. Det er lite normalt over det. Men det er heller ikke poenget. For det er det spørsmålet jeg oftest får: - Undergraver ikke dette ekstreme sirkuset normaliseringskampen? Hvis dere vil bli tatt på alvor og gjøre det selvfølgelig og normalt å være homo, er det ikke på tide å dempe glam-faktoren og droppe fjør-boaen? Kanskje.
Men i møte med hat og usynliggjøring så er det outrerte, kitschen og fjøra et av våre sterkeste kort. Jeg tror ikke homofiles rettigheter vinnes ved at det går en gjeng sure lesber og dresskledde menn i et musestille tog gjennom sidegatene i Oslo. Det er en ukuelighet i sirkusnummeret "Prideparaden" som insisterer på at vi ikke vil være som alle andre. Og vi ber ikke om tillatelse eller unnskylder oss for det heller. Vi ber om menneskerettigheter og frihet på en litt bråkete måte. Det sier noe om at vi ikke vil bli så himla normale. Det er ikke normaliteten det står om. For uansett hva vi gjør; - og en tverreligiøs bukett ynder å tro, vi er ikke propaganda, det smitter ikke og vi er ikke i rekrutteringsbransjen. Vi kommer til å forbli en minoritet, mer frilynt, mer fargerik og mer festlige enn majoriteten. Vår historie er en historie om å være usynlige. Det feirer vi at vi ikke er lengre.
Som alle klovner, har vi også nok å gråte over. Russlands homolov, 77 land som forbyr homofili ved lov, ti av dem med dødsstraff, hatvold, mobbing, marginalisering og trakassering, i skolen, i arbeidslivet, i familiene og i bygdene. Europride er først og fremst en feiring, av alt som er blitt bedre. Alvoret ligger i en ukuelig optimisme. - Jeg er meg, ikke på grunn av, men ofte på tross av. Ved å ufarliggjøre og detronisere nedsettende ord og fordommer - vi gjør det til vårt eget, vinner vi frihet og terreng.
Og så er det også sånn, at når lampene slukkes og den feite transen synger, så legges glitteret på hylla. Mascara og neglelakk fjernes og på mandag er det på med det musegrå hverdagslivet. It's an act - et skuespill. En uke i året er hele hovedstaden vår scene. Men så er det tilbake til å være nesten som alle andre.
Gleder meg til neste år. Da har sikkert KrF tenkt å gå også. Det blir fint.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar