Det drar seg til. Etter klokkestillingen. Folk begynner å si "Jøss, så mørkt det har blitt". En eim av stekt støv ligger over landet. Nypåskrudd panelovn. Våt ull. De har skrapet sammen snø, slik at den kan ligge i hundetannsmønster med fjorårets gress, nok til at det blir Worldcup-åpning i langrenn. Men snø, som i vinterkledt landskap og litt lys i mørketida? Dét ser det ikke ut til å bli...

Jeg ønsker meg snø.

Ti grunner til at jeg liker å ha kjæresten min

Etter åtte måneder med kjæreste, i dag, så gjør jeg meg stadig tanker om hva som er så bra med å ha kjæreste. Den listen er lang nok den, men enda lengre blir den når jeg tenker på hva som er så bra med å ha akkurat henne, den fineste, som kjæreste.

1. Jeg skal på kjærestetur neste sommer. Og det syns jeg er spennende. Og jeg tror faktisk at det blir helt fantastisk å oppleve å reise sammen med henne, fordi jeg er sikker på at vi vil gjøre sånn noenlunde de samme tingene.

2. Når jeg finner morsomme ting, lærer nye ting, oppdager noe som er bra, fint, eller godt - ja så har jeg ei som jeg kan dele det med, og som er lutter øre.

3. Jeg sender nattamelding hver kveld. Og jeg tenker på den en stund før jeg sender den, sånn at jeg får frem det jeg vil si. Jeg får alltid noe fint tilbake. Og nå får jeg ikke sove uten å skrive den meldingen. Og veldig ofte så får jeg helt uoppfordret og uventet kjærlighetserklæringer rett inn i hverdagen. Da blir jeg så glad at det bruser i blodet.

4. Hvis jeg har lyst til å gi en gave, et kort, en kake, en middag.. ja, da har jeg ei å gi det til!

5. Jeg trenger ikke å kysse flere frosker, for jeg har liksom funnet prinsessen min.

6. Når vi er sammen, så sitter vi alltid sånn at en eller annen kroppsdel er i kontakt med den andre. Det kan være en tå, en legg, eller hele kroppen. Det er uansett en herlig følelse. Jeg kan ikke få nok.

7. Jeg har ei som forteller meg at jeg er fantastisk, spesiell og god. Og jeg tror at hun mener det.

8. Jeg får utvidet horisonten min hele tiden. Jeg har følelsen av at jeg får oppleve mer enn et liv, gjennom hennes liv, siden det leves tett inntil mitt. Hun kan så mye, og jeg har alle sluser åpne for å ta til meg alt hun kan lære meg.

9. Hvis jeg har en dårlig dag, så kan jeg bare tenke på at jeg har verdens beste kjæreste. Så blir liksom dagen litt bedre igjen.

10. Det er mange som er heldige her i verden, men jeg tror jeg er i det aller heldigste sjiktet som får dele dager med henne. Jeg er så stolt av å gå ved siden av henne.

Bred mann på en smal sti?

...da ramler man fort utpå på guttetur. Hoksrud er samferdselspolitisk talsmann, en posisjon som gir ham en rolle der han kjemper for veldig brede veier året rundt. Hoksrud en karakteristisk høyrepopulist: han vil ha mer statlige penger til vei og bane og billigere bensin.

I Fremskrittspartiet foregår det en kontinuerlig tautrekking mellom høyrepopulister (big spenders og streng mot innvandrere) og liberalister (liten stat og frihet til enkeltmennesket, herunder også utlendinger). Så langt har høyrepopulistene hatt hegemoni. Frp har dermed kunnet høste velgere på sak, uten å bli avkrevd noen strategi for hvordan de skal avstemme disse gigantiske statlige prosjektene med frihetsprinsippene, og samtidig har de kunnet skyve frem noen liberalister når prinsipper stod på spill (f.eks. i forbindelse med Datalagringsdirektivet).

Men denne sommeren og høsten har gitt to skudd for baugen for det populistiske prosjektet: for det første har terroren ødelagt, trolig varig, rekrutteringsgrunnlaget i den mest grumsete anti-innvandrerpolitikken. For det andre har valgresultatet gitt en partiledelse som står svakere enn noensinne - både sentralt og i Oslo. Partilederen har tapt mange, mange prosenter, den ene nestlederen har tapt hjemkommunen så det sang etter korrupsjonsanklager, og Oslo-valget har desimert partiets innflytelse.

Dette er godt nytt. Selv om det er hardt å være SV'er om dagen. Er det gledelig at vårt politiske motstykke heller ikke har særlig til vind i seilene, ei heller vet helt hvilken lei de skal.

Undertegnede sitter på togstasjonen ved arbeidsstedet, fordypet i en Kjærstad-roman. Iransk gutt, som jeg aldri har sett før, stikker noe mellom boka og nesetippen min.

- Vil du ha en sånn?

- Ja? Takk. Hva er det for noe?

- Det er en slags...Det er bare...

- Godteri?

- Nei, det er...

- Er det en slags kake?

-Ja. Jeg ville gi deg den fordi du...Jeg vet hvem du er. Du er sliten og lærer. Du er læreren til X.

- Det er helt riktig. Tusen takk.

Jeg velger å fullstendig overse det faktum at jeg muligens så sliten ut. Jeg vil utelukkende fokusere på at dette er forskudd på den lønnen jeg er lovet utbetalt, etter utført oppdrag..., nærmere bestemt i himmelen. Jeg gleder meg skikkelig. For denne lille gesten gjorde min dag. For sure.

På tide å ta seg sammen - men er det nødvendig?

Jeg har lagt merke til hvor flinke man er med små barn, som skal begynne på noe nytt og sånn. "De er i innkjøring". Da får de være 20 minutter i barnehagen eller noe sånn, og så er det plopp ut igjen. Det hadde vært noe for meg. Yrkeslivet - 20 minutter tilbake på jobb, og DER var tiden ute. Så kan man gå hjem igjen.

Korrekt kasseetikette

Jeg har ikke for vane å legge meg oppi hvordan andre mennesker opptrer i det offentlige rom, men av og til kjenner jeg at forventer en viss standard. Middels standard bør det være, når man er på butikker som selger mat. Svarene skal komme i denne rekkefølgen, og være så kontante som dette: "ja", "nei", "værsågod", "takk". Altså; spørsmålene er: "vil du ha pose?" - Ja. Ja på spørsmålet om pose, "nei" på kvittering. Du trenger ikke kvittering vøttø. Værsågod, - pengene. Enten så har du pengene på rede hånd, eller så har du allerede satt bankkortet i automaten, i riktig ende, med chip'n på riktig sted. Noen er oppsatt med mynter, og har bestemt seg for at i dag skal jeg tømme myntboksen min, så jeg kan putte en og en mynt på apparatet. Hvorfor de har installert slike apparater? For å irritere. Og har man glemt noe? Ja, værsåsnill - gå i en annen forretning.

IT'S NOT ON THE TEST

WHAT TEACHERS MAKE?

Høyre om!

Hvis vi skal være rike i fremtiden, så mååå vi score høyt på PISA. Det er må være noe slikt som summer som et skrekkscenario i hodene på høyre-siden. Når oljen tar slutt må Norge kunne være konkurransedyktige på kunnskap: humankapital. Litt forenklet er jeg mest redd for at vi ender opp med veldig godt utdannede og kompetente ledere, som først og fremst rekrutteres fra de høyere sosiale lag, som dessverre må bruke all sin tid til å gjete saueflokken av skoletapere. Som stemmer FrP og vil seg selv nok. Vi vet at elevens hjemmebakgrunn har mye å si, men man kan ikke i samme åndedrag si at læreren er den viktigste faktoren for elevens resultater. Choose one! Enten så tror man på sosial utjevning og mobilitet, og gir lærerne muligheter til å forandre modelleireklumpene. Eller så sier man at dette er skrevet i stein, og at de rike blir rikere, og de smarte smartere, og det er lite som kan gjøres med det. Tiltakene Høyre foreslår vil forfordele de beste lærerne til de elevene som trenger det minst; Individuell lønnsfastsettelse, offentliggjøring av tester og frie skolevalg.

Det kommer til å være skrikende mangel på lærere i fremtiden. Konsekvensen er allerede nå at stort sett rubbel og bitt ansettes. Jeg er enig i at lærerens status må økes, og er i stor grad enig i at masterutdannede lærere er èn måte å gjøre det på. Men jeg tror faktisk at en lærer med 3 i matematikk kan bli en utmerket kunst&håndverk-lærer, eller naturfagslærer for den del. At lærerne bør rekrutteres blant de 25% beste elevene fra videregående skole høres lovende ut. Men det kommer ikke til å skje før lønna økes. Ingen er uenige i at en bedre lærerstand vil gi en bedre skole. Men incentivet måles i kroner og øre. Det burde jo kapitalistene være de første til å forstå.

Det er et paradoks at den resepten Høyre skriver ut; fabrikkskolen (med drilling av basiskunnskapene, nasjonale prøver, ledelsesfokus, og målstyring) til syvende og sist kan resultere i at det blir vanskeligere å rekruttere produktive fabrikkarbeidere: gagns mennesker, gode samfunnsborgere.

Ung idealist. Fortsatt.

I går avgikk mobiltelefonen med døden. Etter det vi vel må kalle et lengre sykeleie (slår av seg selv 3 ganger om dagen, nekter å opprette kontakt med SIM-kortet, og har en batterilevetid på ca 12 timer - standby), så har den pepet for siste gang. Det er lærerlang ferie og jeg innså ganske raskt at mobilløs var ikke en tilstand jeg kunne leve lenge med. Lyset i mitt liv jobber lange dager, og man er da hensatt til å pleie vennskap, brunfargen og seg selv. Man har tid til å lese "alt du ikke har hatt tid til før", og glir inn i et makelig slaraffenliv.

Så var det innkjøp av mobil. Jeg har lenge hatt lyst på en smarttelefon, sånn siden ALLE andre har det. Min indre hipster har hatt lange, intense diskusjoner med idealisten og individualisten i meg. Det byr meg i mot å bruke abnorme pengesummer på en teknisk dings som skaper og imøtekommer alle behov jeg egentlig ikke har. Må jeg sjekke e-post jevnlig? Mjo, forsåvidt - men dog. Dèt kan jeg gjøre på pc'n. Må jeg vite hvordan været er på displayet om morgenen? Kan vel strengt tatt gløtte på gardina og kikke ut.

Og gjett hva? De gode intensjonene vant. Jeg er fortsatt ung, og med idealene i behold. Og når det først skulle gjøres skulle det gjøres skikkelig. Så da klinte jeg til med en helt ordinær sony ericsson, i resirkulert plast. Den kan ringe, den kan sende sms, den kan til og med gå på facebook.

Men jeg har fortsatt lyst på. Så jeg tenker at om 2, eller 3 år, når denne dør - da er jeg helt sikkert eldre, og kanskje blitt mer egoistisk, og langt mindre prinsippfast. Og da er sikkert touchskjerm og smarttelefoni helt avleggs. Og jeg kan kjøpe siste skrik, med litt bedre samvittighet, og dermed være i tiden på en ungdommelig måte, som sikkert er veldig mye mer kjærkommen da.

Bør man kompromisse drømmene, eller drømme kompromisser?

Unnskyld

Midt i en hektisk innspurt av skoleåret har vi gjennomført helårsprøve i matematikk. Og slik legger man beslag på pinsehelga. Til orientering medfører dette tid brukt til elevenes gjennomføring av prøven, retting av selve prøven, før man da skal plotte inn dataene i et excel-ark, og dertil legge inn disse dataene i elevenes respektive IUP-er. (Individuell opplæringsplan, - for uinnvidde. Red.anm.). 8 timer. Klokketimer.

Resultat: Utmattede elever som får servert en prøve som er vesentlig vanskeligere enn lærebokas oppgaver, resignasjon og skuffelse for både lærer og elev.

I panikkangsten som river i en lærer på denne årstida (Har jeg egentlig lært dem noe som helst??), kom jeg i samme åndedrag i skade for å presentere klassen for hva som ventet dem om 2 måneder; Nasjonale prøver. I engelsk (matematikk og lesing også, men dette er de ennå lykkelig uvitende om). De første 17 oppgavene er grei skuring. Her tror jeg selv den mest søvnige unnasluntreren skulle kunne ha en fair sjanse. Click on the cat. Check. Men så venter enda 20 oppgaver, tettskrevne sider med tekst som skal forstås, oversettes og i siste omgang skal et nokså avansert spørsmål besvares. Noe jeg vet at mange av elevene mine ikke ville kunne dratt ut av en norsk tekst en gang. Det gispes i forsamlingen, og jeg kjenner at jeg er utro mot alle mine prinsipper. Og det er derfor jeg ber om unnskyldning. Unnskyld for at jeg innimellom tvinges til å peke på alt hva dere ikke kan, og nesten aldri greier å hylle alt det flotte dere er. Ingen blir motivert av å tape. I hvertfall ikke hvis man taper hver gang. Da gir man opp.

Skolen er i ferd med å bli en bedrift. Og lærerne blir funksjonærer i disse skolebedriftene. Det hersker en usikkerhet om hva skolen i dag egentlig er, og at begreper vi vanligvis forbinder mer med næringsliv enn utdanning, har fått en fremtredende plass i utdanningssystemet. Jeg vil påstå at i dagens skole blir barndommen kolonialisert av et samfunn med forventninger til et høyt aktivitetsnivå i en global, økonomisk konkurransesituasjon. Skolen tømmes for det vi er vant til å tenke at norsk skole representerer, nemlig en demokratibyggende, dannelsesorientert institusjon. Inn kommer krav om innlæring av kompetanse under et størst mulig «læringstrykk». Ut går tid til tilstedeværelse for lærere blant elevene og muligheten for lærere til å legge vekt på utvikling av elevenes egen verdighet som mennesker. Den resultatorienterte skolen trenger ja-mennesker som kan jobbe hardt og målrettet for å øke læringstrykket i klasserommene uten å blande inn for mye snakk om verdighet, demokratisk holdning og frigjørende erkjennelser. Jeg er ikke så sikker på at jeg er kvinnen for jobben.

Det ropes på flere tester, og man krever rangering og karakterer stadig lengre ned i klassetrinnene. I tillegg blir det foreslått differensiert lønn til lærerne. Den læreren som oppnår best karakterer i klassen, skal få lønnspålegg. Her ligger Høyre-folk fortsatt noen hestehoder foran. Endelig skal jeg få lønn som fortjent. Jeg må bare passe på at jeg slipper Trine med dysleksi og Petter med dyskalkuli og Samira som snakker dårlig norsk og Christoffer med ADHD. Disse får jo ingen topp-plassering, og hva da med lønningsposen min? Hva krever mest av læreren - å undervise jenteklubben "Grei"? Neppe.

Så unnskyld igjen. Om 5 dager skal jeg gi dere sommerferie, slik at dere kan være barn en stund.

"Blå blå vind over landet no", synger Hans Rotmo. I de siste årene har den vinden vært ispedd mye brunt. Med grums i kastene. Men nå kan det se ut til at Fremskrittspartivinden er i ferd med å løye.

Ikke for dèt. Mest sannsynlig er Birkedal-saken på behagelig avstand før valget, slik at de rekker å hente seg inn. Det finnes et segment av velgere, kanskje så mye som 20%, som ikke lar seg affisere av lovbrudd og dårlig moral. Det er slett ikke utenkelig at dette segmentet til og med applauderer det. Frp er folkets ekte representanter, rir ingen høye hester, og går ikke av veien for skattesnusk, forfalsking av dokumenter, sex med mindreårige m.m. Folk flest altså - sjarmerende.

Blant oss andre styrkes imidlertid imaget Frp har som et frynsete parti av moralsk bedervede. Det er et markant skille mellom de som vurderer Frp og de som aldri på vilkår kunne komme til å stemme Frp. For ordens skyld - jeg tilhører sistnevnte gruppe. Men jeg mistenker at det også finnes et mellomsjikt som mener at Frp er et parti som alle andre, som skal vurderes på sine politiske saker. Siv Jensens forsøk på å strigle og normalisere Frp har fått et kraftig slag for bauen, og forhåpentligvis vil det si at en større andel av befolkningen aldri i verden kunne stemt Frp.

Lises vise - Alf Prøysen

Det er solskinn og vår
her je nynner og går
og det blinker i blomster og bla'
alt er klarvær og blått
etter regnvær og grått
slik det var,
da je gikk her i sta'

Når je kjem i fra den je er gla i
ser je væla i rosa kolør
og da lyt je ha noe å ta i
hæl så stig je tæl værs som ei fjør
Det er fryd i hårt eneste minne
det er bære å plukke i blinde
og i hjertet mitt blir det så nydelig vær
da je kjem i frå den je har kjær.

Børn

Mit hjerte elsker alle de umuligste børn,
de som ingen holder af og ingen kan forstå.
Lyvebørn og stjælebørn og løftebryderbørn,
de børn som alle voksne folk er meget vrede på.

Mit hjerte ynder ikke disse pyntehavebørn,
der står i bed og intet ved om synd og bittert savn.
De børn som voksne holder af og klipper pænt i form,
og som med ren samvittighet tør nævne Gud ved navn.

Den kender mest til kærlighet som aldrig mødte den.
Om dyden ved den lastefulde mer end nogen tror.
Mit hjerte hader pæne voksnes hækkeklippesaks.
Det er på vilde buske verdens sjældne blomster gror.

Tove Ditlevsen

Puppy Love

L: Har du hatt en fin helg?

E: Vært på kino...

L: Åjaha, hvilken film så du?

E: Anne+Jørgen=Sant

L: (sukker i oppriktig misunnelse)...åå...den har jeg også lyst til å se.

E: Mm...Jeg så en dame som var ganske gammel, sammen med en jente på kanskje sånn....22, så du kan gå og se den.

L: Du mener det skulle gå greit?

E: Det var i hvertfall andre voksne der, som ikke hadde med seg barn. Du kan låne et barn, kanskje? Men ikke så små barn, for de skjønner ikke den.

L: Hvor gammel må man egentlig være for å skjønne seg på kjærester og sånn?

E: Det er jo AKKURAT dèt som er temaaa i filmen! (ser på meg med litt oppgitt mine, som om jeg ikke har lest boken sånn ca 8 ganger). Jeg tror man må være litt eldre enn oss. Vi kan ikke bli forelsket på ordentlig. Ennå...

Det ringer. Og jeg tenker 1.) Bare vent, før du vet ordet av det så er du kaospilot i en tilværelse hvor du faller inn og ut av kjærlighet, opptil flere ganger for dagen. Ihvertfall ukentlig. Og 2.) Blir du forelsket har jeg ingen råd å gi deg.

To timer seinere: Jeg er i godt driv foran tavla, idet jeg får øye på noe lite, og flyvende, og hvitt - i sideradaren. Det lander like foran skoen min. Jeg bøyer meg ned, kattemykt og umerkelig raskt, midt i en setning. Sender et lite "kvitøye" til forsendelsens syndere. Må smile, da jeg noen minutter senere, i en kort kunstpause, rekker å lese: "SKAL VI BLI <3>

Bruno Banani

5 minutter med Paradise, og jeg må få sitere en av deltakerne: "Da stikker jeg med halen i bena" (Christina 22 år).

Å høre heme enstann...

Min barndoms verden var dekket av snø. Og over snøen hvilte en stor, kald stillhet. Og oppå snøen gikk folk omkring på ski. Både hit og dit, og tilbake. Og hvis noen hadde gått der før, så hadde man et spor å følge. Og hvis ingen hadde vært der før, så banet man vei og laget et nytt spor. Et skispor.

Ski-VM i Oslo, Holmenkollen har vært en folkefest. Samt pompøs feiring av oss selv, og ikke minst en finsliping av ideene om hvem vi er som folk. Nasjonalidentitet aktualiseres først og fremst i møte med andre nasjonaliteter, i sin mest harmoniske form finner dette møte sted i idretten. Flagg, konge og fedreland. To planker, en lidenskap og en nasjon. Forbindelsen mellom deg og Norge kan virke uklar hvis man ser bort i fra formalitetene som statsborgerskap, språk og hvilke rettigheter du har i forhold til det nasjonale lovverket. Selv om statistikken ikke underbygger myten om at alle nordmenn er født med ski på beina, med kvikk lunsj i munnviken, så er det disse stereotypene deler av et felles fortellerreportoar som nordmann forstår og kan forholde seg til. Hvem vi er som nordmenn er en del av en felles kulturell kompetanse hvor ski og melkesjokolade, flagg, folkefest, anorakk og ryggsekk er meningsbærende. Det synes viktig, og det føles riktig...

Når du er i aua dine

Når du er i kroppen din

Når du er i følelsa mine

Du kjem ikke nærmere

Du hører heme enstann...

Og der gikk startskuddet for hverdagsstafetten. Publikum er i ekstase. Bytt ut Kowalczyk med foreldremøte, så snakker vi tilsvarende kamp mot klokka. Nervene i helspenn. Det vanskelige 2. møte er på trappene. Jeg satser på at adrenalinkicket sitter i helt til fredag, slik at jeg kommer meg gjennom uka. Stødig marsjtakt nå, adjunkt, trekk astamedisinen dypt. Og pust når det gjelder.

Fant den på første forsøk!

Den bortgjemte

Egentlig burde ikke Bjørn Revil avsløre denne turen, sier han. Aller helst vil han ha den for seg selv. Fra Sognsvann til Ullevålseter går det nemlig en «hemmelig» skogsløype, rett i nærheten av skiløpernes vanlige tråkk, hvor man stort sett får gå i fred. Teknisk er den mer krevende enn et maskinpreparert spor, og den er enklere oppover enn nedover. Forsøk gjerne å gå her en iskald januardag. Stemningen her er helt spesiell. Men hvordan komme dit?

Fra parkeringen på Sognsvann følger du strømmen mot Ullevålseter over den første haugen og ned til demningen ved Svartkulp. Her tar du til høyre opp en bakke noen hundre meter før en rødmerket løype forvinner inn i skogen til venstre. Utover våren på tiltagende kongleføre bør du være oppmerksom på overvann og halvt skjulte bekker under snøen. Tilsammen er turen ca 9 km tur/retur.

Dagbladet.

Teknisk mer krevende? Bekreftet. Spesiell stemning? I takt med frustrasjonen; elektrisk stemning i skogen. Tiltagende kongleføre. Check!

3 måneder etter at jeg gjenoppdager Banos-pålegget, et klenodium av en påleggsklassiker fra barndommen, så er plutselig Banos på alles lepper....Bananskrellersvensker, Schmananskrellersvensker...

Kledelig beskjeden.

Innimellom lider jeg av falsk beskjedenhet. Og det mangler folk de mest basale ferdigheter for å takle. Jeg synes det er en del av den sosiale kontrakten å skryte panegyrisk av folk som meg. Hvis jeg sier "Å, det var da ikke så bra", om noe jeg har gjort, sagt, tenkt eller skrevet, så mener jeg jo egentlig: "Dette var det absolutt beste jeg fikk til". Og hvis du ikke var fornøyd så må jeg gå og låse meg inne på et mørkt sted og skrive "Jeg er middels" på et linjert retteark. Det går en rett og ubrutt linje fra den vesle jenta som brukte 3,5 time på å tegne alle dyrene i arken, samt Moses ved siden av, i kristendomsboken, og sa "Det ble helt mislykket", til den voksne lærerinnen med fastrente på studielånet og kontaktlæreransvar, som sukker heroisk over å arbeide 10 timer hver dag, og sier til foreldregruppa at klassen har et høyt snitt på halvårsprøven i engelsk. Begge utgavene av undertegnede har strøket i livets kvalitetskontroll, vært faglig svake, og helt så der. Og begge to er like falske som en 60-lapp, og krever å bli elsket for det.

Lidelsen forverres når folk holder med deg når du sier at Moses-tegningen ble stygg, og at du ser litt sliten ut. Det du vil høre er at du er en Michelangelo in the making, ser ut som en gaselle etter 2 ukers spa, og at arbeidsinnsatsen du leverer vil din vil gi deg lønnspålegg.

Og så synger vi:

Du har noe ingen andre har,

ingen er som deg.

Du kan mye, har litt av hvert og lære meg

Glad for at jeg møtte deg.

Det er gode argumenter for å gi innvandrere lavere lønn enn andre, mener Frps innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen.

For real? Annenrangs mennesker, som gjør en annenrangs jobb, skal selvfølgelig ha halv lønn. Usa har jo hatt braksuksess med å underbetale de lavlønnede så til de grader at lønnsutbetalingene ikke dekker utgiftene man har. På den måten ender man opp med et system hvor folk har både to og tre jobber for å ha til mat og husleie.

Kanskje en burde vurdere innslusingslønn for Frp'ere? Befolkningen som velger inn Frp'ere er ikke ferdig integrert i den norske solidaritetskulturen. Kutt i andre velferdsordninger kan også være aktuelt, uten at dette er min offentlige politikk ennå. Pensjonsordningen og feriepengene er ytelser som vil foreslås kuttet.

Solskinn og trikkeskinner

Endelig endelig endelig. Etter flere mer eller mindre mislykkede forsøk på å finne fram, og generelt finne godt preparerte løyper, uten for mange unger, bikkjer og folk generelt, og like mange søndager med venting på solskinn og tørrvoksføre. I dag var dagen. Våknet tidlig til blå himmel og sol, inn på markadatabasen for å sjekke smøremeldingene: blå ekstra og nysnø i nordmarka. Fram med stillongsen og de ny-glida skia. Klok av skade tok jeg med meg mobil, kompass og nøye nedtegnelser om løypa. Vet ikke helt hva jeg skulle brukt kompasset til, men hvis alt kom til alt, så skulle jeg i allefall ikke gå i ring. Og så: etter en snau halvtime i ei stappfull t-banevogn mot Frognerseteren så var det bare å kjenne lykkefølelsen bre seg innover sjela, som trikkeskinne-nypreparerte, fløyelsløyper strakte seg innover skogen. Min eneste bekymring var en begynnende betennelse i hælen. Det fikk stå til. Det skulle ikke stoppe søndagsturen. Da fikk det heller gå i skøyting og staking hele veien. Frognerseteren, via Skjennungen og Frøensvolltråkka, til Sognsvann. 1,1 mil på ski. Yes sir!

Dessuten fikk jeg den beste lesbe-opplevelsen jeg har hatt på lenge, som en bonus. Da jeg labbet tilfreds mot T-baneplattformen på Sognsvann, med skia under armen, litt haltende pga hælen, møtte jeg to gamle damer, sikkert minst 70 år begge to. Hånd i hånd. De kan sikkert godt være gode venninner, men erfaringsmessig går de oftere arm i arm. Eller de kunne være redde for å gli på isen. Men det var noe livsledsager-aktig over måten de spaserte stille og lavmælte innover stien...Disse to fikk meg i allefall til å smile. På innsiden og utsiden. Fint, var det.

Fellestid

Fellestid er et begrep i skolen. Da samles troppene på et tidspunkt der alle er passelig slitne i utgangspunktet. Il papa, rektor, redegjør for eventuelle prekære saker, med innskytelser fra kvinnene bak mannen. Høflig latter fra trøtte pedagoger, liten entusiasme. Klokka er snart 15:00, og de fleste er på plass rundt småbordene på personalrommet. En sitter og leser lokalavisa, noen småprater. Når blikket sveiper over den brokete forsamlingen så slår det meg hvor likt det er overalt i skolen. Jeg har ikke vært innenfor mange personalrom forsåvidt, men du verden. Man vet raskt hvem som sitter ved hvilke bord, hvem som har funnet seg en lunken kopp med kaffe, hvem som kommer til å legge fra seg avisa når rektor hvert øyeblikk renser stemmen, hvem som fortsetter å lese noen minutter etter at forestillingen er igang - på trass. Hvem som sender sarkastiske blikk myntet på de som kommer slentrende inn 2 minutter etter tida. Jeg kan også med rimelig sikkerhet hvem det er som i løpet av den neste halvtimen kommer til å glippe med øynene, hvem som forsvinner ut av vinduet med lange blikk, og hvem som tar opp dagboka fra Utdanningsforbundet og skrive innholdsløse beskjeder inn i dagene som kommer. Jeg vet også hvem som høyst sannsynlig kommer til å reise seg og gå i løpet av møtet fordi det vibrerer - en innkommende mobilsamtale. Og hvem som alltid sitter klar med referatblokka klar, som en elgjeger på post.

Det er ikke grenser for hva som kan være grunnlaget for en sak. Enda lavere er terskelen for en diskusjon. At diskusjonen kommer i gang, får stå for møteleders regning, men at det er kverrulerende pedagoger som holder liv i den - det er forbi en hver tvil. Skal elevene få være inne i friminuttene? Lang debatt. Skal elevene få bevege seg fritt på uteområdet. Enda lengre ordskifte. Noen er skeptiske på generelt grunnlag, mens andre er skeptiske på spesielt grunnlag. Møtet og sakens konklusjon koker som regel ned til at vi fortsetter som før.

Januar har livreim på...

Når man er pisslei av vinter og dårlig vær og glattføre og kommer litt stressa, litt sliten og veldig sulten fra jobb og man drar innom butikken for å kjøpe brød og melk for sine aller siste penger, for man er åpenbart ikke noen særlig voksen person som klarer dette med budsjetter og middagsplanlegging og sånt, så man er nesten blakk 11 dager før lønningsdag, men flink allikevel, for man skal lage restemiddag. I "gangen" (det er ingen egentlige skiller mellom værelsene når man bor på 20kvm) får man prøvd seg som oppdagelsesreisende, baner man vei gjennom jungelen av sko, sekker, skjerf og opptil flere poser med pant og resirkulering, for man er da flink og resirkulerer for pokker, men jaggu kunne trengt en machete eller ei snøskuffe for å komme seg helskinnet gjennom, er det lys i andre enden, der man i stua/kjøkkenet kan vasse gjennom gode og myke hybelkaniner. Velkommen hjem for faen. Middag! nå! Hybelkaniner til middag, selvplukk! har jeg lyst til å skrike, men gjør det ikke, for man er da ikke et monster heller, mens jeg rydder og rydder i mitt eget rot og tenker at det er helt urimelig at unger skal ha monopol på trass. De får lære seg å dele. 2 timer senere skinner leiligheten og jeg har overhodet ikke planlagt stasjonsundervisningen i morgen. Når man er akkurat så lei, så er det godt at sola har snudd. Døgnet har en hel time mer sol enn for en måned siden. Inspeksjon med sol i ansiktet er rett rundt hjørnet. Og jeg kjenner faktisk en viss lykke over at helga ser hvit ut, privat finanskrise hvit. Det er to uker til vinterferie. Som en kollega av meg sa: "Ja, men jeg har bare energi til èn". Så får man velge da: Gi alt i en uke og gi f*** i den andre, eller smøre en ukes energi jevnt utover den tørre skiva.

Med lisens til å glede.

Uvøren ringing med dørbjella i seine kveldstimer framkaller mistro hos meg. Og jeg skvatt da også skikkelig i godstolen. Holdt på å stikke meg med broderingsnåla faktisk. Men jeg er også skuelystent anlagt. Desverre er det ingen vinkelanordning på kikkehullet i døra, slik at jeg må åpne min inngangsdør, for å besiktige fremmedfolket. Mannen står oppsiktsvekkende langt unna dørterskelen, men må ha hørt at jeg åpnet den innerste døra, for han gir seg til å vinke mot hullet. Dette underbygger skepsisen, men jeg blir så perpleks at jeg åpner. Tanken om at "je orker itte jehovas vitner nå" farer gjennom hodet, men før jeg får tenkt ferdig tanken flashes et NRK-identitetskort oppunder snyteskaftet. TV'n står høyt på i bakgrunnen. Angiveri. Allikevel høres det ut som om jeg ikke har mistenkelig dårlige kunnskaper om dette støyende apparatet. "Ehm, nei...den (store svarte kassa) stod her da jeg flyttet inn...", "GET? Neij...får itte håpe det"..."Kabelledning?", "At det var? Li-se-ns?" "Mm...inkludert". Jeg er da ganske sikker på at jeg oppgav korrekte opplysninger, men troverdigheten var nedslående. Jeg signerte og satser neste måneds utbetalinger på at: "Hvis de ikke hører noe mer fra oss i Rikskringkastingen, så skulle alt være greit her".

Tidligere i dag dukket den avgåtte bloggerregenten Voe, eller i det minste en tro kopi, opp som assistent i klassen min. Forbløffende lik var hun. Hverdagen altså! Full av overraskelser.

Årets første skitur

Årets første skitur er unnagjort. Sesongens første også, hvis jeg skal være ærlig. Men det koster så lite å insinuere noe annet. Og jeg fikk virkelig testet skiformen. Teknikken var ikke så rusten som jeg hadde fryktet, selv om dobbeltdansen ikke satt helt i motbakkene. Men det som skulle være en lett tur, av hensyn til forkjølelsen, ble mer enn lang nok. Jeg gikk meg bort.

Med friskt mot tok jeg t-banen opp til Sognsvann og spente på meg skia. For å unngå køgåing la jeg inn på en forferdelig dårlig preparert løype. Det bar innover skogen, angivelig i retning Ullevålseter. 3,5 kilometer stod det på skiltet. Jeg synes det var veldig rart at det ikke fantes oppkjørte spor, men trøstet meg med at jeg fra tid til annen møtte en og annen skiløper i motgående retning. Jeg besluttet imidlertid å snu mens skammen enda var stor, og jeg vet ikke hvor langt jeg hadde gått, eller hvor langt jeg eventuelt hadde igjen til Ullevålseter. Men sporene ble bare værre og da jeg fikk ei kongle i voksen syntes jeg grensa fikk gå der. Så jeg snudde og slapp fra nedkjøringene med helsa i behold. Så gjorde jeg en stygg bommert med skiltavlesingen, og raste videre 4 kilometer i nedoverbakke og endte opp i bebyggelse med skilting mot Tåsen. Den sjansen tok jeg ikke, og tråkket alle nedoverbakkene oppover, nå på ski som var totalt blottet for smørning. Ingenting tar på voksen som 4 kilometer på barnåler.

Endelig tilbake på Sognsvann stasjon så må jeg få stille noen kritiske spørsmål til korrekt skietikette for Oslomarka. En ung mann, helt korrekt antrukket, i aerodynamisk tøy, tar fram ei lommelerke på perrongen. Tar en klunk og føyser seg. Er ikke det å bryte med alle vedtatte normer for sportslighet? Det kan jo selvfølgelig være at den inneholdt sportslige styrkedråper, men hvorfor putte fluidene på en slik stimatiserende beholder? Dette synes jeg var underlig.