Å høre heme enstann...

Min barndoms verden var dekket av snø. Og over snøen hvilte en stor, kald stillhet. Og oppå snøen gikk folk omkring på ski. Både hit og dit, og tilbake. Og hvis noen hadde gått der før, så hadde man et spor å følge. Og hvis ingen hadde vært der før, så banet man vei og laget et nytt spor. Et skispor.

Ski-VM i Oslo, Holmenkollen har vært en folkefest. Samt pompøs feiring av oss selv, og ikke minst en finsliping av ideene om hvem vi er som folk. Nasjonalidentitet aktualiseres først og fremst i møte med andre nasjonaliteter, i sin mest harmoniske form finner dette møte sted i idretten. Flagg, konge og fedreland. To planker, en lidenskap og en nasjon. Forbindelsen mellom deg og Norge kan virke uklar hvis man ser bort i fra formalitetene som statsborgerskap, språk og hvilke rettigheter du har i forhold til det nasjonale lovverket. Selv om statistikken ikke underbygger myten om at alle nordmenn er født med ski på beina, med kvikk lunsj i munnviken, så er det disse stereotypene deler av et felles fortellerreportoar som nordmann forstår og kan forholde seg til. Hvem vi er som nordmenn er en del av en felles kulturell kompetanse hvor ski og melkesjokolade, flagg, folkefest, anorakk og ryggsekk er meningsbærende. Det synes viktig, og det føles riktig...

Når du er i aua dine

Når du er i kroppen din

Når du er i følelsa mine

Du kjem ikke nærmere

Du hører heme enstann...