Solskinn og trikkeskinner

Endelig endelig endelig. Etter flere mer eller mindre mislykkede forsøk på å finne fram, og generelt finne godt preparerte løyper, uten for mange unger, bikkjer og folk generelt, og like mange søndager med venting på solskinn og tørrvoksføre. I dag var dagen. Våknet tidlig til blå himmel og sol, inn på markadatabasen for å sjekke smøremeldingene: blå ekstra og nysnø i nordmarka. Fram med stillongsen og de ny-glida skia. Klok av skade tok jeg med meg mobil, kompass og nøye nedtegnelser om løypa. Vet ikke helt hva jeg skulle brukt kompasset til, men hvis alt kom til alt, så skulle jeg i allefall ikke gå i ring. Og så: etter en snau halvtime i ei stappfull t-banevogn mot Frognerseteren så var det bare å kjenne lykkefølelsen bre seg innover sjela, som trikkeskinne-nypreparerte, fløyelsløyper strakte seg innover skogen. Min eneste bekymring var en begynnende betennelse i hælen. Det fikk stå til. Det skulle ikke stoppe søndagsturen. Da fikk det heller gå i skøyting og staking hele veien. Frognerseteren, via Skjennungen og Frøensvolltråkka, til Sognsvann. 1,1 mil på ski. Yes sir!

Dessuten fikk jeg den beste lesbe-opplevelsen jeg har hatt på lenge, som en bonus. Da jeg labbet tilfreds mot T-baneplattformen på Sognsvann, med skia under armen, litt haltende pga hælen, møtte jeg to gamle damer, sikkert minst 70 år begge to. Hånd i hånd. De kan sikkert godt være gode venninner, men erfaringsmessig går de oftere arm i arm. Eller de kunne være redde for å gli på isen. Men det var noe livsledsager-aktig over måten de spaserte stille og lavmælte innover stien...Disse to fikk meg i allefall til å smile. På innsiden og utsiden. Fint, var det.